Årets dokumentarfilmer fortalte mange sterke historier, lot tilskuerne møte sterke og modige mennesker, og henvendte seg like mye til hjertet som til hodet. Samlet sett kan programmet imidlertid antyde at norsk dokumentar er litt for forsiktig og litt for lunken.

Når den kvinnelige skurken i filmen Madame besøker Oslo (1927) utbryter «Faa litt morfin!», er vi så langt fra det gode liv på landet som overhodet mulig. I norsk 1920-tallsfilm var storbyens fremste funksjon å framstå som bondelivets negative motpol.

Mens du leser dette har sikkert Takashi Miike laget en ny film. Og mens jeg arbeidet med denne korte artikkelen lagde han helt sikkert en annen film. Takashi Miike er mer enn en av de mest kjente filmregissørene i Japan i dag. Han er et fenomen.

Er det nok for dokumentarfilmen å holde opp et speil som fanger virkeligheten? Bør ikke norsk dokumentar også fungere som en kunsterisk hammer?

Norsk dokumentarfilm er blitt internasjonal. Ikke bare i sitt formspråk og produksjon, men også i sin tematikk og engasjement.

Werner Herzogs blendende vakre The Wild Blue Yonder kan hjelpe oss å finne vår tids grenseoppgang mellom fiksjon og dokumentar.

Er norsk film blitt mer opptatt av stil og filmmediets særegne kunstneriske virkemidler? Hva kan man legge i begrepet visualitet i forhold til nyere norske spillefilmer? Dette er spørsmål som blir stilt i denne artikkelen.

Norsk dokumentarfilm jakter rastløst på mennesker som kan fortelle sin historie, eller som kan illustrere samfunnsforhold, saker eller temaer.

I løpet av de siste årene har den norske kortfilmen opplevd en sterk framgang. Norsk kortfilm er blitt en ny og positiv merkevare, i takt med økende popularitet, synlighet og internasjonale priser. For 25 år siden var situasjonen annerledes. Mange i bransjen mente at krisen var dyp og stadig ble dypere, og norske kortfilmer hadde…

Les hele Gunnar Iversens artikkel om japansk filmhistorie her på nettet.

Innhold over form. Med disse tre ordene oppsummerte forhåndsjuryen ved kortfilmfestivalen årets dokumentarfilmproduksjon. Selv om det ikke er mangel på engasjement og god vilje, er formbevisstheten lite utviklet i norsk dokumentar. Riktignok er norsk dokumentar mer variert, utadrettet og engasjert enn noensinne, men det er liten vilje til virkelig å utfordre sitt publikum. På sitt…

I Frederick Wisemans dokumentarfilm Deaf (1986) finnes en scene i et klasserom. I klasserommet domineres en av veggene av en stor plakat med ordene: «The American Dream is Alive and Well in the School». I filmen High School fra 1968 er den amerikanske drømmen imidlertid framstilt som et mareritt, og skolen skildres som en ideologifabrikk.…

Ekstremsportfilmene hører i dag til de mest populære dokumentarfilmene. Det er imidlertid skrevet lite om disse filmene, som få synes å ville se som dokumentar. I denne artikkelen presenteres genren nærmere, og disse elegante filmene om snowboard eller skateboard sammenlignes med dokumentarer om rockeartister og deres musikk. Kanskje er ekstremsportfilmen den nye rockumentaren?

En interessant tendens i de siste årenes norske dokumentarfilm har vært en økt oppmerksomhet overfor internasjonale temaer og motiver. Den sterke intimiseringen er nå blitt supplert med en mer internasjonal orientering. De finansieringsproblemer norske dokumentarister med internasjonale prosjekter har hatt, har vist en svakhet ved norske støtteordninger, men dette har ikke hindret mange filmskapere i…

Det var en ny generasjon av unge og opprørske filmskapere som på 1980-tallet revolusjonerte kinesisk film. I denne artikkelen skisseres dette gjennombruddet, som fremdeles har stor betydning for kinesisk film.

Også dette året anmelder Z alle filmene i det norske kortfilmprogrammet i Grimstad.

«Deres have er verden. Ruiner er disse blomstrende barns mødre. Det brogede, levende skaperverk trekker sin næring fra forgagne tiders ruiner.» - Novalis: Heinrich von Ofterdingen «Noen vil lese suturene i skalletaket ditt.» - Tor Ulven: Søppelsolen Noen stilistiske modi, eller beslektede assosiative symboler, fungerer som musikalske ledemotiv i Knut Erik Jensens filmer. Sentralt i…

En interessant tendens i de siste årenes norske dokumentarfilm har vært en øket oppmerksomhet overfor internasjonale temaer og motiver. Den sterke intimiseringen er nå blitt supplert med en mer internasjonal orientering. De finansieringsproblemer norske dokumentarister med internasjonale prosjekter har hatt, har vist en svakhet ved norske støtteordninger, men dette har ikke hindret mange filmskapere i…

Norsk film har opplevd store framganger i de siste årene. Publikumstallene har riktignok variert, og diskusjoner om innhold og kvalitet så vel som fraværet av kvinnelige regissører har til tider preget media, men at norsk film har gjenvunnet et større publikum og markedsposisjon er klart. Norsk film har klart å riste av seg mange av…

Mye av dagens norske dokumentar er egentlig kun utvidete og forvokste reportasjer. De har fjernsynsjournalistikkens form og holdning, og ønsker tilsynelatende kun å legge fram et materiale. Gjerne så umiddelbart og ukommentert som mulig. Man stoler på kameraet og mikrofonens autentifiserende rolle og effekt, og fokuserer på personer framfor saker eller temaer. En perlesnor av…

Tradisjonen tro anmelder Z alle de norske kortfilmene i årets kortfilmprogram i Grimstad.

Sølve Skagens og Malte Wadmans Ja, vi elsker fra 1983 er en norsk film som i høyeste grad skiller seg ut fra den øvrige 70- og 80-tallsproduksjonen. Både i form og innhold representerer den et oppgjør med norsk film og med den nåværende generasjon av filmarbeidere. Vi bringer her en analyse av filmen som først…

Erik Løchens kortfilmproduksjon, kollegene i ABC-films produksjoner, og hele den norske kortfilmen, er et ukjent land som rommer mange interessante "oppdagelser". Alle disse små "filmdikt" danner en egen filmhistorie, og i denne historien må Løchens produksjon få en fremtredende plass. Det er på tide at denne historien skrives. Denne teksten er en rapport fra et…

Margarethe von Trotta har med sin film om Rosa Luxemburg gitt oss et nytt sterkt kvinneportrett. I denne artikkelen tar Gunnar Iversen et grundig overblikk over denne engasjerte tyske filmskaperens produksjon og hennes kritikk av det vest-tyske samfunnet.