En annen Karenina

hovedbilde1

Mange anmeldere, særlig norske, har pekt på at Joe Wrights Anna Karenina (2012) er blitt en for stilisert film til at den fungerer som en troverdig fortelling. Etter min mening er det nettopp stiliseringen som gjør filmverket såpass miljøbeskrivende som den er blitt.

Joe Wrights adaptasjon av Lev Tolstojs Anna Karenina har fått blandete kritikker, men håvet inn prisen for beste kostymer under Oscar-utdelingen i år. Det mest påfallende med denne filmatiseringen er imidlertid ikke de vakre kostymene, men bruken av scenografien som fortellergrep.

Joe Wright blander scene- og teater med filmens grep og virkemidler på en interessant måte i sin Anna Karenina-versjon. Tidvis minner iscenesettelsen om en musikal, men med musikk uten vokalbruk. Sosietetslivet han fremstiller, blir kunstig og forseggjort – fullt av rollespill, slik regissøren får det fanget inn på film. Akkurat like anstrengende, stivt og kunstig som hos Tolstoj. Wrights valg må imidlertid sies å være dristig. For romanen Anna Karenina er ikke stilisert for øvrig. Det er filmen fra 2012 blitt, ved første øyekast.

Wrights film skiller seg fra de seks vesentlige spillefilmene og to fjernsynsproduksjonene av Tolstojs roman denne artikkelforfatteren har sett  så langt. Her er det det ytterst sceniske, det teatrale rommet, som blir brukt som et virkemiddel i tegningen og beskrivelsen av miljø. Den russiske sosieteten og adelen, blir en scenisk sosietet.

anna kareninadans

Første og fremst er det den teatrale scenografien som gjør seg gjeldende, men også de velkoreograferte bevegelsene til de handlende personene. Eksempelvis fryser dansende mennesker fast med bevegelsene, mens hovedparet Anna og Vronskij beveger seg videre til musikken. De blir også skilt fra de andre dansende med spotlys. Det påminner om West Side Story ved Jerome Robbins og Robert Wise fra 1961.

Regissøren Wright har også blitt sammenlignet med de britiske filmskaperne Michael Powell og Emeric Pressburger, og deler av den siste Anna Karenina henter tydelig inspirasjon fra en film som The Red Shoes fra 1948. Så er da også Joe Wright en tilhenger av Powell og Pressburgers filmer, skal vi tro The Observer. Wright utnytter scenerommet og det filmatiske, det kinematografiske, til det fulle. Dette til tross for at filmen til tider er på grensen av bli noe i overkant stilisert. Det hele kan virke som en form for lyrisk postmodernisme. En mildere variant av Baz Luhrmanns Moulin Rouge 2001.

Med Bernard Rose’ versjon av fortellingen i 1997, fikk figuren Levin et større spillerom på lerretet, mer slik han blir omtalt og beskrevet i romanen. Dette skilte seg langt på vei fra de tidligere filmatiseringene, som Edmund Gouldings versjon med tittelen Love fra 1927, Clarence Browns film fra 1935, Julien Duviviers versjon fra 1948, samt Alexander Zarkhs russiske utgave fra 1967. I Wrights versjon blir Levins tilstedeværelse i filmfortellingen tatt enda et skritt videre. Levin og hans kjære Kitty blir viktige bipersoner og utgjør en kontrasterende parallell til paret Karenina og Vronskij.  Et vesentlig fortellergrep for Wright for å formidle fortellingen om kjærlighetens kår i datidens Russland. Med bakgrunn i lesning av romanen synes dette å fungere godt.

Anna Kareninas stiliserte form skiller seg ut fra andre av Wrights filmer som Pride and Prejudice (Stolthet og fordom, 2005) og Atonement (Om forlatelse, 2007), som begge er langt mer realistiske i stilen. Anna Karenina er blitt til noe mer, en kommentar til et stivt og kunstig sosietetsliv.

ny vri



Relatert

Mildred Pierce – Damer og dilemmaer i drivende, dvelende drama.

Blogg: Dramaet Mildred Pierce er dvelende, nesten detaljert i sine miljøbeskrivelser og portrettegninger. Samtidig sparer ikke regissør Todd Haynes på det kunstneriske kruttet.

Right fuckin’ eejit – Roddy Doyles Barrytown-trilogi fra bok til film

Z #1 1997: Irske varianter av eder og forbannelser er sentrale både i Roddy Doyles Barrytown-trilogi – [...] | kun utdrag

Siste stopp Brooklyn: Ukonvensjonell bok, konvensjonell film

Z #2 1990: At en bok blir forbudt gjør det alltid lettere å få en god pris for filmrettighetene. [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Sulten etter å høre til

Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag

Markens grøde

Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag

Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.

Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag


Fra arkivet

En javaneser i en multikulturell verden – Garin Nugrohos filmer og politiske endringer i det nye Indonesia.

Z #1 2010: Garin Nugroho er en av de viktigste ikke-vestlige filmregissørene i nyere tid. Denne teksten gir en gjennomgang av et utvalg av hans til nå ti spillefilmer, og ser også disse i forhold til hans dokumentarfilmproduksjon.

Lykken, meningen og livet – tanker rundt Sofie

Z #1 1993: Artikkelforfatteren reflekterer over Liv Ullmanns film Sofie, en film som krever tålmodighet og [...] | kun utdrag

Døråpner til Abendland: Et intervju med Kalle Løchen

Z #1 2005: Kalle Løchen intervjues av Dag Sødtholt | kun utdrag