Right fuckin’ eejit – Roddy Doyles Barrytown-trilogi fra bok til film

Irske varianter av eder og forbannelser er sentrale både i Roddy Doyles Barrytown-trilogi – ‘The Commitments’, ‘The Snapper’ og ‘The Van’ – og filmatiseringen av disse. Som leser eller filmpublikum får man en troverdig innføring i den irske arbeiderklassens språkbruk, men er det et sant bilde av deres hverdag vi får servert? Tine Grüner Larsen har lest bøkene og sett filmene.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1997 Bestill nummeret



Relatert

Siste stopp Brooklyn: Ukonvensjonell bok, konvensjonell film

Z #2 1990: At en bok blir forbudt gjør det alltid lettere å få en god pris for filmrettighetene. [...] | kun utdrag

Sluttspill – om «Ran», Akira Kurosawas «Kong Lear»

Z #3 1986: Joda, de gamle er fortsatt eldst. I de siste par årene har vi sett at filmverdenens veteraner har [...] | kun utdrag

Fra sivilisasjonen til søppelhaugen – en kritikk av Lasse Glomms «Sweetwater»

Z #3 1988: Romanbearbeidelser har en naturlig plass i det norske filmlandskapet, og har stått for noen av den [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Portugisisk film, sa du?

Tretten innganger til en ukjent cinematisk gullalder. | kun utdrag

Det satt to jenter i et rom

Pedro Costas filmserie fra slumstrøket Fontainhas i Lisboa er en oppvisning i «virkelighetsfiksjon», og en bauta i moderne europeisk filmskaping.

«Vakker er et annet ord for rettferdig» – et intervju med Pedro Costa

Filmskaper Pedro Costa om pønk, om kaos som metode, om sitt forhold til Fontainhas gjennom 20 år, og om å yte rettferdighet til mennesker i prekære livssituasjoner. | kun utdrag


Fra arkivet

Weirdo, Psycho – en gjennomgang av Dressed to Kill

Z #4 2015: Arnstein Bjørkly "fotfølger" De Palmas stalker-film Dressed to Kill. | kun utdrag

Espen Hansen: Med Bowie og Goebbels som forbilder

Z #1 1988: Espen Hansen intervjues av Kalle Løchen | kun utdrag

Jeg er nyfiken, blå. Blue Velvet

Z #2 2011: I dag, 7. februar 2011, er det over ti år siden mitt forrige møte med Blue Velvet. Hadde den på VHS og så den på Cinemateket. Når jeg ser den igjen i kveld blir det for fjerde eller femte gang, tipper jeg. Men før jeg kommer så langt, tenkte jeg å dele det jeg husker, formidle hvilke minner som knytter seg til den blå fløyelen, hva som sitter igjen snaue tjue år siden vi satt i stua til mora til Arne, en alt for lys vårdag i 1992.