Lykken, meningen og livet – tanker rundt Sofie

Artikkelforfatteren reflekterer over Liv Ullmanns film Sofie, en film som krever tålmodighet og innlevelse, men som til gjengjeld kan gi ro og innsikt tilbake. På mange måter er filmen et motstykke til vår tids voldsomme bilder og videoestetikk. Sofie utspiller seg i en tapt tid, men sier kanskje nettopp derfor noe viktig om vår egen.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1993 Bestill nummeret

Relatert

Mannen som tok Amanda for harde livet

Av Stein Åsmund Løvø og Lisbeth Dreyer

Z #4 1989: «For meg går ikkje hovudskilje i film mellom dokumentarfilm og spelefilm, men mellom [...] | kun utdrag

Penga eller livet – en nordsjøtragedie

Av Øivind Hanche

Z #4 1989: Tristan de Vere Coles norske spillefilm Dykket spiller i større grad på indre enn på ytre [...] | kun utdrag

Kristin Lavransdatter fra en synsers vinkel

Av Ingrid Kristin Dokka

Z #4 1995: Vi skriver nitten nittifem. Filmen har hatt bursdag og jeg gidder ikke å nevne hvor gammel [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.

Fra arkivet

Mennesket: en priveligert tilstand

Av Carl Gabrielsen

Z #1 2000: Ut fra naturen. | kun utdrag

Kjærlighet i en post-ironisk tid. Lars von Trier og melodramaet

Av Anne Hoff

Z #4 2003: Siden 70-tallet har de klassiske melodramaene vært akseptert som forsknings- og fascinasjonsobjekt. Men først de siste årene har det blitt stuerent å lage nye melodramaer etter gammel oppskrift. Vendepunktet kom under Cannes-festivalen i 1996, der den danske regissøren Lars von Trier varslet et skifte i tidsånd. | kun utdrag