En javaneser i en multikulturell verden – Garin Nugrohos filmer og politiske endringer i det nye Indonesia.

Opera Jawa var for mange det første møtet med filmkunstneren Garin Nugroho. Filmen hadde premiere under den 63. Venezia-festivalen i 2006, for deretter å ta runden av festivaler det neste året. Filmen flettet på utsøkt vis flere lag av indonesisk tradisjons- og samtidskunst og gikk rett hjem hos et internasjonalt festivalpublikum.

Garin Nugroho er en av de viktigste ikke-vestlige filmregissørene i nyere tid. Denne teksten gir en gjennomgang av et utvalg av hans til nå ti spillefilmer, og ser også disse i forhold til hans dokumentarfilmproduksjon.

Nugrohos filmforfatterskap ble påbegynt rundt midten av 1980-tallet og har siden dette inneholdt en rekke kunstneriske høydepunkter. Hans kunstneriske virke de siste to tiårene har dessuten ligget tett på den politiske utviklingen i det indonesiske samfunnet, og bidratt til å presse frem ytterligere åpenhet rundt spørsmål om menneskerettigheter, ytringsfrihet og byggingen av den nye indonesiske nasjonalitetsstaten.

En javaneser i en multikulturell verden

Overskriften er Nugrohos egne ord om seg selv, som en «Javanese living amidst multiculturalism»[i].

Etter århundrer med okkupasjon og koloniherredømme ble den indonesiske staten opprettet i 1949. Nasjonalistlederen Sukarno ble den første presidenten for et rike på mer enn 17 000 øyer. Indonesia har i dag en befolkning på 237 millioner innbyggere fordelt på 71 offisielt forskjellige etniske grupper – og spredt over et territorium på nesten 2 millioner kvadratkilometer. 86 % av befolkningen er registrert som muslimer, i en religiøs orden med sterk påvirkning fra hinduistisk arv.

Etter å ha blitt selvstendig fikk øystaten raskt en militært maktbasert styreform, ledet fra hovedstaden Jakarta på Java. Dette regimet har preget landet helt frem til vår egen tid, på tross av reformene som fulgte general Suhartos avgang som president 21. mai 1998. Maktovergrep var en del av dagens orden for å holde staten sammen, med lite aksept for diskusjon i offentlig rom. Under Suharto ble det lansert et begrep om en Ny Orden, hvor modernisering av et enhetlig Indonesia stod sentralt. Frem til 1998 var alle mediene kontrollert av myndighetene, og dokumentarfilmen fylte rollen som propagandarør. Spillefilmene berørte aldri politiske spørsmål og kun svært sjelden sosialpolitiske spørsmål.

A Poet

Garin Nugrohos filmer – også de laget før 1998 – bryter med dette. I et intervju fra 1999 sier Nugroho dette om den tradisjonelle indonesiske dokumentarfilmen:

Når jeg sammenliknet indonesiske dokumentarfilmer med andre lands dokumentarfilmer ble jeg rasende. Hva kamerabruk angår, har våre kameraer alltid vært montert på stativ og alltid holdt en distanse, som for å skulle observere et avsondret objekt. Det er alltid også en uskreven lov at publikum ikke har noe annet valg enn lydig å vise oppmerksomhet. Det finnes ingen forsøk på å involvere publikums følelser. Alt dette er intet annet enn propaganda. Dette reduserer dokumentarfilmen til noe mindre enn et språk og behandler den som et isolert fenomen, ikke et språk om det hverdagslige. I virkeligheten er dokumentarfilmen et slikt åpent språk. Til hvilket bruk? Til hvilken hensikt den måtte tjene.[ii]

Nugrohos egne dokumentarfilmer gir et oppriktig og ærlig bilde av menneskene som skildres og deres sosiale omgivelser.

Kancil’s Tale of Freedom[iii] fra 1995 er en sentral film, om gategutter i Yogyakarta. Guttene forteller om livet på gata, om hvordan de overlever, om dop og sex, om grunnen til at de er der, alt satt inn i en sosial kontekst. Kancil skildrer en virkelighet aldri før vist på film i Indonesia, en virkelighet som bryter med regimet – under Suharto – sitt ønske om å vise fram et samfunn uten friksjon og sosiale problemer.

Filmen Kancil blir, som flere av Nugrohos dokumentarfilmer, også et forstudium til en spillefilm. I Leaf on a Pillow[iv]  castes mange av de samme guttene i roller som tilsvarer deres egne liv. Kancil var for kritisk til det indonesiske samfunnet til å bli vist på fjernsyn, men ble etter hvert en etterspurt film av utdanningsinstitusjoner og slik sett av mange.

Den påfølgende filmen Leaf on a Pillow er på sin side en strålende spillefilm om barns nådeløse liv på gaten i Yogyakarta (det sørlige Java), gjennomført i all hovedsak med amatører i rollene. Filmen er formbevisst og gripende, godt fortalt og er tydelig inspirert av italiensk neorealisme, noe Nugroho selv villig har bekreftet. Filmen ble vist under programmet Un certain regard i Cannes i 1998. 

Nugrohos virke har ikke bare handlet om sosialt engasjement og uttrykt vilje til å engasjere publikum. Mønsteret som avtegner seg gjennom årene viser en regissør som setter fokus på problemstillinger fra vidt forskjellige geografiske kontekster i det indonesiske landskapet. Det viser en regissør som er seg bevisst det multikulturelle, og som ofte også skildrer konflikter i møtet mellom det lokale og storsamfunnet.

Hans andre spillefilm, Letter to an angel[v] fra 1993, tar oss til Sumba, en liten øy i øst. Filmen handler om en ung gutt som settes på store prøver, i en verden av voksne som prøver å balansere interessene mellom det tradisjonelle og det moderne. Filmen er rik på framvising av tradisjonelle ritualer, for det meste registrert på dokumentarisk vis av filmskaperen under sitt lengre opphold på øya. Den ble også spilt inn på lokal dialekt, på den tiden en uhørt praksis i indonesisk film. Et viktig fokus i filmen er hvordan lokale skikker og adferd utfordres av en gruppe menn som bruker rockekultur som sin viktigste signalbærer. Letter to an angel er på en og samme tid et vitnesbyrd om en annen indonesisk virkelighet enn den regimet ville vise fram, og også en synliggjøring av hvordan en slik virkelighet utfordres av storsamfunnets verdier. Filmen ble laget på et tidspunkt da den indonesiske sensuren var streng og hvor avvikene fra gangbar praksis nærmest gjemmes bort i en film rik på etnografi og drama.

Engasjementet for et mangefasettert Indonesia får Nugroho to år senere til å sette i gang en 13-episoders TV-serie om barn, bosatt på 13 forskjellige steder i landet[vi]. Selv regisserer han to av episodene. Han lager videre to spillefilmer fra sitt hjemlige Java; …And the Moon Dances[vii] i 1995 og nevnte Leaf on a Pillow i 1998, før Suhartos fall. Inngangen til Reformasi-perioden (reformasjon) gir ham så en mulighet til å fokusere på de politiske utrenskningene som fant sted i landet i 1965. Disse utrenskingene er emnet for filmen hans A Poet[viii] fra 2000, en film som blir mer utførlig behandlet lenger ned.

Samme år som A Poet slippes drar Nugroho til Irian Jaya for å dokumentere en annonsert lokal kongress om Vest-Papuas fremtid i det indonesiske fellesskapet. 20 000 mennesker deltok i kongressen, som ledet til en erklæring om at Vest-Papua på sikt skal bli en selvstendig stat, frigjort fra Indonesia. I et halvt år etter dette hersket det optimisme med grunnlag i innledende signaler fra daværende president Wahid, men så slo den indonesiske hæren ned på de politiske lederne og fengslet frontfiguren Theys Eluay. Han ble senere løslatt, for så å bli myrdet av en ukjent gjerningsmann. Frigjøringshåpet var borte. Verden forøvrig hadde knapt registrert at noe har skjedd, men Garin Nugroho hadde fulgt prosessen med kamera i hånden. I 2002 slipper han dokumentarfilmen Icon: A Cultural Map[ix], en dokumentasjon av selve kongressen og en gjennomgang av hendelsesforløpet etterpå, der Nugroho selv kommenterer hendelsene på lydsporet. I par med denne lager Nugroho en ny spillefilm, skutt under vanskelige forhold over to uker i Jayapura på Vest-Papua, med innslag av dokumentarbilder tatt i forbindelse med Icon. Denne filmen, Bird-Man Tale,[x] er en modig film på flere måter. Sammen med dokumentarfilmen kommenterer den forhold som fortsatt i 2003, fem år etter Reformasi startet, er kontroversielle i Jakarta, ikke minst i militære kretser.

A Bird-Man Tale

Jeg hadde gleden av å være vertskap for Nugroho i en uke, i forbindelse med retrospektiver i Oslo, Trondheim og Bergen[xi], en måned etter at Bird-Man Tale var sluppet. Han kunne her fortelle om ekstremt farlige innspillingsforhold i et tilnærmet lovløst samfunn, hvor han til daglig måtte forhandle med flere separate kriminelle gjengledere for å sikre staben mot å bli angrepet. Kanskje preger dette filmen, som er krevende å finne frem i. Kort fortalt er dette en historie om en 15-årig gutt som forelsker seg i en ikke-papuansk kvinne – når han ser henne gråte. Kanskje er det for Vest-Papua hun feller sine tårer? Filmen er full av politiske referanser til hva som nylig har skjedd og skjer, og ender med Theys Eluays begravelse, vist gjennom faktiske opptak. For en grundig gjennomgang av disse to filmene og den politiske konteksten anbefaler jeg filmviter David Hanans avhandling Garin Nugroho’s West Papuan Films: The «West Papuan spring» and its aftermath, tilgjengelig på nettet[xii].   

Etter dette følger de to Java-baserte spillefilmene Of Love and Eggs[xiii], et lett melodrama tilegnet 1950-tallets studiofilmer, og Opera Jawa[xiv], før Nugroho i 2008 lager Under the Tree[xv] på Bali. Underveis har han også begynt på et nytt prosjekt, som fikk verdenspremiere på Berlin-festivalen i 2009. The Blue Generation[xvi] bygger på konsertopptak den populære rockegruppen Slank holdt på Øst-Timor. Flere av gruppens tekster har politisk innhold og Nugroho gir dem bilder delvis gjennom dokumentaropptak, gjennom koreograferte dansesekvenser, innsmett av animasjon og samtaler med gruppens timoresiske fans. Resultatet blir en form for rockeopera med politisk brodd og nok et eksempel på Nugrohos prosjekt med å jobbe ytringspolitisk vidt omkring i det indonesiske landskapet og med å utfordre myndigheter og militære i menneskerettighetsspørsmål. Filmen er spesielt rettet mot et ungt indonesisk publikum, gjennom å forene Slanks opprørske stemme med konkrete spørsmål rundt forsvunne aktivister og gjennom iscenesatte rollespill rundt maktposisjoner i samfunnet. I dette rollegalleriet finner vi militære overgripere, latterlige religiøse ledere og Suhartos stemme som proklamerer sin egen avgang i mai 1998.

A Poet

En politisk banebryter

Blant Nugrohos politiske filmer er likevel A Poet i en særklasse. Den står i ettertid frem som det viktigste filmpolitiske vitnesbyrdet om klimaskiftet i indonesisk politikk mot slutten av 1990-tallet. Flere tiår med misnøye koblet med matmangel og høy arbeidsledighet eksploderte i 1998 i voldelige demonstrasjoner, etnisk uro og kraftig kritikk av tyrannen Suhartos regime. Etter kort tid ble Suharto tvunget til å si fra seg makten og utlyse et demokratisk valg av ny president. Under den nye situasjonen med Reformasi og håp om demokrati, grep Garin Nugroho sjansen til sette fokus på omstendighetene rundt Suhartos inntreden i indonesisk politikk.

I oktober 1965 opplevde Indonesia et forsøk på militærkupp. Suharto, daværende general i hæren, ledet deretter sine folk i å slå ned det innledende kuppet og etablere seg selv og hæren i en maktposisjon. I løpet av en periode på knappe to år hadde Suharto også sikret seg tittelen som president. I løpet av samme periode gjennomførte hæren en utrenskning av venstresiden i indonesisk politikk, under påskudd av at det første militærkuppet ble gjennomført i regi av det indonesiske kommunistpartiet PKI. I ettertid er det lite som støtter troverdigheten i denne koblingen. Tvert i mot har det kommet frem indisier på at Suhartos aksjoner skjedde i dialog med amerikanske CIA som en del av den asiatiske kampanjen mot kommunistinnflytelse og var med på å sikre Suhartos internasjonale legitimitet som republikkens nye leder.

PKI var før disse hendelsene et parti med betydelig politisk innflytelse. I løpet av årene 1965 og -66 ble trolig mer enn en halv million mennesker likvidert av hæren av politiske årsaker. Ytterligere en million ble i samme periode fengslet uten dom. I løpet av de 33 årene under Suhartos lederskap var dette et svært farlig tema å ta opp, uansett kontekst.

Kommunistpartiet hadde mange tilhengere i Aceh på nordlige Sumatra og regionen ble rammet hardt. Konflikten fikk videre form av væpnet konflikt mellom den indonesiske hæren og en voksende frigjøringsbevegelse i Aceh, med ytterligere store dødstall helt frem til 1998. Til å presentere hendelsene i 1965 valgte Nugroho en poet fra Aceh-provinsen, Ibrahim Kadir. Kadir ble selv kastet i fengsel i over 22 dager, beskyldt for å være medlem av kommunistpartiet. Underveis ble han vitne til soldatenes brutalitet overfor de fengslede. Kadir skrev senere en lang rekke dikt som skildret hans opplevelser. Filmen forholder seg til Kadirs fengselsopphold, og dikteren spiller selv hovedrollen (som seg selv). Flertallet av de andre aktørene er amatører fra samme provins som Kadir.

Fortellingen er delvis formet som stilisert didong-teater fra Aceh. (Didong er en poesiform unik for Gayo-folket i Aceh-provinsen, der poesien synges i en slags dueller mellom ulike utøvere.) Slik plasserer filmen seg i den samme poetiske narrative stilen som Kadir også skriver innenfor. Filmens indonesiske tittel Puisi Tak Terkuburkan betyr direkte oversatt «poesi kan ikke begraves», en presis henvisning til denne diktformens rolle som minnebærer. Lange sekvenser viser Kadir fortelle og synge, sittende omgitt av andre, fengslet av samme uvisse grunn. Alt foregår i svart-hvitt innenfor et avgrenset rom av to overfylte fengselsceller, med et arbeidende kamera som utnytter den klaustrofobiske romfølelsen på beste vis. Rommene fylles av håp og vemod gjennom Kadirs didongpoesi[xvii], i sterk kontrast til den mørke innestengte uvissheten i omgivelsene. A Poet er en sjeldent gripende film, et stykke filmpoesi som i form evner å fengsle tilskueren til samme rom som handlingen finner sted, samt representere faktiske hendelser gjengitt gjennom en folkegruppes kollektive narrativ.

Nugroho gjør grundige forstudier for spillefilmene sine. I forbindelse med A Poet dro han til Aceh for å møte Ibrahim Kadir og skape underlag for filmen. Møtet med Kadir resulterte først i den portrettbaserte dokumentarfilmen A Poet of Linge Homeland[xviii], regissert av Aryo Danusiri og produsert av Nugroho og hans selskap SET. Nugroho har senere uttalt at han under produksjonen lenge ikke visste om A Poet ville kunne vises i Indonesia, under påvente av utfallet av presidentvalget i 1999.

Omveltningene i 1998 åpnet det sivile samfunn for etablering av private organisasjoner knyttet til spørsmål rundt menneskerettigheter og demokratisering. Nugroho fikk snart en sentral rolle i dette arbeidet, som koordinator for en felles kommunikasjonsstrategi for 15 organisasjoner fra hele Indonesia, frem mot valget i 1999 og videre. Som et ledd i dette laget han i denne perioden en serie på 25 informasjonsfilmer for fjernsyn. Hans egen organisasjon Sains Estetika Teknologi (SET), som til nå hadde fungert som produksjonsselskap, fikk en utvidet rolle i lobbyarbeidet for å få vedtatt en lov som skulle sikre folks rett til innsyn og fri informasjon. I dag har SET en skiftende stab på 15-25 medarbeidere spredd over hele Indonesia, og arbeider gjennom workshops med spørsmål om politisk kommunikasjon. 

Javanesisk tradisjon og estetikk

Utenfor den asiatiske filmsirkelen forbindes Nugroho allikevel mest med sine formbevisste spillefilmer fra sitt hjemlige Java. Han vokste opp i en familie av kunstnere og kunstinteresserte og i et tradisjonelt javanesisk hus, hvor musikere og dansere stadig øvde. På tross av å være muslimsk er Java rik på hinduistisk arv, både i form av historiske bygninger, kunstneriske tradisjoner og mytologi. Denne hinduistiske arven har alltid stått Nugroho nær, noe som særlig kommer til uttrykk gjennom filmene … And the Moon Dances og Opera Jawa, men også i den Bali-baserte Under the Tree

… And the Moon Dances er en smertefull fortelling om kjærlighet. Den handler i all enkelhet om to unge mennesker, Ilaland og Bulan, som begge søker mening i tilværelsen gjennom å starte i lære hos en mester i klassisk javanesisk seremoniell kunst. Begge bærer mye smerte med seg fra oppveksten, smerte knyttet til behovet for å få og gi kjærlighet. Ilalang har hatt en oppvekst med en far som jevnlig har torturert ham ved å stikke en nål under fingerneglene hans. Bulan (som betyr måne) har et savn etter kjærlighet hun aldri har fått. De to unge utvikler sterke følelser som får utløp gjennom den koblingen de har lært mellom smerte og kjærlighet.

Filmen er visuelt utsøkt, hvor det narrative avsløres i antydninger og hvor tilstanden i det klassisk seremonielle har den sentrale rollen i filmen. Lenge undrer vi oss over en vakker og forbløffende start med en kvinne som gjennomfører en seremoniell dansesekvens i et dårlig belyst rom og med et skytevåpen i hånden. En ung gutt sitter i rommet, skrekkslagen og gjemt. Sekvensen avsluttes med et skudd og danner opptakten til filmens tematiske innhold. Dansen med pistol vi har vært vitne til hører til i en javanesisk dansetradisjon, med historie tilbake til hollendernes innføring av skytevåpen på Java, men for oss glir sekvensen inn i denne filmens helhet av mystikk og skjønnhet, del av en klassisk tradisjon som svært få vestlige tilskuere vil kjenne til.

And the Moon Dances

Denne filmen er også første eksempel på Nugrohos vilje til å hente inn samarbeidspartnere fra andre kunstfaglige disipliner. Flere av de sentrale skuespillerne har bakgrunn fra slike seremonielle miljøer som filmen skildrer. Både koreograf Maria D. Hoetomo og produksjonsdesigner Roedjiito kommer fra det klassiske dansemiljøet. 

Under the Tree fra 2008 slekter innholdsmessig mye på …And the Moon Dances. Filmens handling utspiller seg på Bali, hvor vi møter tre kvinner. Alle de tre kvinnene befinner seg i situasjoner der forholdet mellom foreldre og barn settes på prøve. En av dem har fått vite at hennes ufødte barn har en skade som gjør at det ikke vil leve mer enn få minutter etter fødselen. Hun tilbys abort og sliter med dilemmaet. En annen kvinne har kommet til Bali for å oppsøke moren som adopterte henne bort i ung alder. Fremfor å dra direkte til moren, velger hun å leie seg et rom og nærme seg henne via telefon. En tredje ung kvinne er uten mor og får vite at faren hennes har blitt kastet i fengsel for korrupsjon. Men filmen er mer enn summen av disse foreldre/barn-forholdene. Spørsmålet om sårheten i forholdet mellom foreldre og barn som vi gjenkjenner fra …And the Moon Dances knyttes opp til tradisjonelle ritualer med utgangspunkt i den klassiske teksten Mahabharata, og mye av handlingen finner sted i miljøer knyttet til dans og rituell utøvelse. Filmen kulminerer i et renselsesritual utført under en festival. Der And the Moon Dances viser ritualer med fundament i hinduistisk arv, så foregår Under the Tree i det fortsatt hinduistiske Bali. Filmspråklig skiller filmene seg likevel mye fra hverandre. Under the Tree er full av handling og rastløst fortalt gjennom tett-på bruk av kamera, i sterk motsetning til den dvelende …And the Moon Dances

Slik Mahabharata ligger som undertekst i Under the Tree, brukes et utsnitt av en annen klassisk hindi-tekst, Ramayana, som underlag for Opera Jawa. Filmen bygger på fortellingen om den vakre Sintas bortførelse. I den opprinnelige fortellingen forelsker kong Rahwana seg i Sinta, for så å røve henne bort fra ektemannen Rama. Ektemannen bekjemper deretter kongen for så å bringe sin kone tilbake. I Opera Jawa blir Sinta til Siti, som på sin side betyr jord. Hun er gift med pottemakeren Setyo. Erobreren bæret navnet Ludiro, og er ikke som i den opprinnelige fortellingen konge, men danser. Siti er også danser i filmen. Dette er viktige kulturelle referanser. Danserne Siti og Ludiro er i filmen knyttet til den klassiske indonesiske skyggedukketeater-tradisjonen wayang, og historien om Sintas bortførelse er nettopp en av de viktigste historiene fortalt gjennom wayang. Dette leder seerne til å forstå også filmens narrativ innenfor den stiliserte wayang- fortellertradisjonen.

En annen sentral referanse i filmen ligger i relasjonen til jord. Siti betyr altså jord. Hun er også gift med en pottemaker, hvis oppgave nettopp er å forme jord til harmoni, nytte og skjønnhet. I en vakker og sentral sekvens i filmen setter Setyo Sinti opp på dreiehjulet og former henne til en legemliggjøring av jord: Sinti representerer jordsmonnet, hun er moderlandet, Indonesia eller verden. Ludiro på sin side assosieres med kaos. Vi møter ham tidlig i filmen i et rom dekorert med hengende okseskrotter og gulvmonterte hodeskulpturer, mange av hodeskulpturene er også formet som brennende talglys. Etter å ha introdusert Ludiro klipper filmen videre til en horde unge menn som terroriserer et nabolag, trolig religiøst motivert. Vi ser kaos utspille seg, både på et mytisk nivå og i samtiden. Rundt i det mytiske landskapet flyter det ånder og demoner, som for å illustrere at de tre hovedpersonene er fanget i en uavvendelig skjebnegang. I den virkelige verden herjer vandalene. Når Setyos pottemakerforetak går konkurs rystes harmonien, noe som fører til at Ludiro klarer å fange Sinti. Men ektemannen finner henne igjen og for alltid å kunne bevare kjærligheten hennes hos seg, skjærer han hjertet ut av kroppen hennes. 

Opera Jawa er en dramatisk film, men estetisk og stilisert fortalt, og utsøkt fotografert.  All dialog i filmen er fremført gjennom gamelan-drevet tradisjonell javanesisk sang (derav tittelen). Dansesekvensene er koreografert av Indonesias fremste koreografer, blant annet Eko Supriyanto som også bringer ensemblet sitt med inn i filmen. Til dekor har Nugroho hentet inn en rekke indonesiske samtidskunstnere. Blant disse finner vi Entang Wiharso, som representerte Indonesia under Venezia-biennalen året før denne filmen kom ut. Resultatet er intet mindre enn blendende. Opera Jawa er en film som lar seg se om og om igjen, for stadig å forbløffe.

Avslutningsvis

Garin Nugroho nyter enorm respekt i hjemlandet, både som filmskaper og samfunnsrefser. Han er i Asia anerkjent som en av de viktigste regissørene de siste tiårene. Her på det europeiske kontinentet kjenner vi ham mest fra de enkelte visuelt flotte filmene han også gjør. Han er en regissør som vil fortsette å overraske og både gi oss vakre filmer, vanskelige filmer og lavbudsjettfilmer motivert i hjemlige forhold. Det neste året er derimot viet andre type prosjekter. På planen hans står et installasjonsprosjekt i et galleri i Jakarta, en ensembleturné basert på Opera Jawa, og å være produsent på en ny film for en av studentene sine. Nugroho søker stadig nye landskap. På en dårlig telefonlinje fra Jakarta uttaler han: « in my opinion this is an era of poor cinema, a transition time. The future is in fusing with the other arts.»     


[i] Anne Rutherford: Garin Nugroho: Didong, cinema and the embodiment of politics in cultural form. Screening the Past, desember 2006. pp. 4

[ii] An interview with Garin Nugroho by Ishizaka Kenji; Yamagata Documentary Box #14

[iii] Kancil’s tale of freedom / Dongeng Kan Cil tetang kemerdekaan, video dok, 1995

[iv] Leaf on a pillow / Daun di atas bantal, 35 mm spfilm, 1997

[v] Letter to an angel / Surat untuk bidadari, 35 mm spfilm, 1993

[vi] Children of a thousand islands / Anak seribu pulau, 13 epioder dok serie, video, 1995

[vii] … and the moon dances / Bulan tertusuk ilalang, 35 mm spfilm, 1995

[viii] A poet (aka Unconcealed poetry) / Puisi tak terkuburkan, DV overført til 35 mm spfilm, 2000

[ix] Icon: A cultural map / Icon sebuah peta budya, DV dok, 2002

[x] Bird-Man tale / Aku ingin menciummu sekali saja, DV spfilm, 2003

[xi] http://www.du-store-verden.no/article.php?story=2003011305571247

[xii] David Hanan: Garin Nugroho’s West Papuan films: The ”West Papuan Spring” in its aftermath. Paper: 17th biennal conference of the Asian Studies Association of Australia in Melbourne 1-3 July 2008

[xiii] Of love and eggs / Rindi kami padamu, DV til 35 mm spfilm, 2004

[xiv] Opera Jawa, DV til 35 mm spfilm, 2006

[xv] Under the tree / Dibawah pohon, DV til 35 mm spfilm, 2008

[xvi] The blue generation / Generasi biru, DV til 35 mm dramadok, 2009, co-regi med John-De Rantau og Dosy Omar

[xvii] For mer om bruken av didong i A poet vil jeg sterkt anbefale Anne Rutherfords velskrevne  artikkel i Screening the Past, referert over.

[xviii] A poet of Linge homeland / Penyair negeri Linge, DV dok, 2000, regi Aryo Danusiri



Relatert

Fra dunkle lamper til glitrende stjerner: personlige betraktninger rundt kvinneskikkelser og samfunnsyn i Zhang Yimous episke filmer

Z #4 2006: [byline: INGRID DOKKA er rådgiver ved Norsk filminstitutt og nestleder i Norsk [...]

Historier blant ruinene – et blikk på film fra Sørøst-Asia

Z #1 2010: Et våkent blikk for å skape fortellinger av historiens ruiner synes å være et fellestrekk hos det siste tiårets ledende sørøstasiatiske filmskapere.

Kunstnerisk og vulgær – den kinesiske filmens 5. generasjon

Z #4 2006: Det var en ny generasjon av unge og opprørske filmskapere som på 1980-tallet revolusjonerte kinesisk film. I denne artikkelen skisseres dette gjennombruddet, som fremdeles har stor betydning for kinesisk film.


Fra siste Z

Kvinner som ser

Andrea Arnolds filmer skaper nye rom for kvinners blikk - og for hvordan sex kan skildres på film. | kun utdrag

Maskulin heimstaddikting

Shane Meadows’ selvbiografiske Midlands-filmer.

Rulle med Rob og Steve

Fest sikkerhetsbeltet! I The Trip blandes humor, lokal mat, vennskap, litteratur, kunst og intertekstualitet sammen på de mest elegante og uventede måter. | kun utdrag


Fra arkivet

Skal animatørene utryddes?

Z #4 1983: Årets kortfilmfestival i Trondheim får besøk av Giannalberto Bendazzi, som har med seg et utvalg [...] | kun utdrag

Anne Gjelsviks evige øyeblikk

Z #4 2014: Filmanalyse er en akademisk disiplin, men professor Anne Gjelsvik ser likevel sin subjektive kunstopplevelse som en styrke i arbeidet. | kun utdrag

Samtalen, når alt faller sammen – intervju med Kajsa Næss

Z #3 2008: I kortfilmen Bygningsarbeidere – årets Gullstol-vinner i Grimstad – faller samfunnet [...] | kun utdrag