Maskiner i Nirvana? Science fiction-film ved slutten av et årtusen
Idet vi er i ferd med å innhente det teknologiske skremmebildet science fiction-kulturen har forespeilet oss gjennom årtier, vender den søkelyset mot mennesket selv. Geir Steinar Knutsvik ser her nærmere på hvordan spørsmål omkring den menneskelige identitet tematiseres i tre science fiction-filmer.
Relatert
Den forstørrede virkeligheten – norsk science fiction-film
Z #4 1998: En mann i svart plastdrakt trykker på knapper i en naken betongkorridor. Mennesker i hvite frakker [...] | kun utdrag
Fortiden som besettelse i science fiction
Z #4 1998: Fortiden blir en besettelse i ‘Blade Runner’ og ‘Strange Days’. Roboter og [...] | kun utdrag
Intergalaktisk lapskaus – science fiction-filmen i Hollywood på 90-tallet
Z #4 1998: De bråker mye, men sier lite, de nye filmene fra Hollywoods verdensrom. Mens vi venter på de nye [...] | kun utdrag
Fra siste Z
Z-enquete: Vold som virkemiddel
Hvilken funksjon har vold som virkemiddel og uttrykk på film? Vi spurte tre norske regissører: Mona J. Hoel, Kenneth Karlstad og Fredrik S. Hana | kun utdrag
Voldsromantikk, massemedia og mainstream
På 90-tallet var grov medievold en del av den filmatiske hovedstrømmen og det offentlige ordskiftet. Hvordan reagerte de norske anmelderne på kroppskrenkelsene i Wild at Heart> og True Romance og hva kan vi lære av disse kritikkene i dag? | kun utdrag
Vold som straff i slashere: Toxic masculinity, kristenmoralisme og æresdrap
På hvilke måter er tortur og drap vikarierende for moralsyn i slasherfilmene? Og hvem er drapsmannen? | kun utdrag
Fra arkivet
«Men kanskje litt mer forvirret…» – en analyse av «Ja, vi elsker» på bakgrunn av prinsippet om fremmedgjøring som kunstnerisk strategi
Z #4 1986: Sølve Skagens og Malte Wadmans Ja, vi elsker fra 1983 er en norsk film som i høyeste grad skiller [...] | kun utdrag
Kommunale kinoer – et redskap mot voldsfilmen?
Z #1 1998: Det kommunale kinosystemet i Norge har i løpet av dette århundret endret rolle fra en moralens [...] | kun utdrag
Michelangelo Antonionis betydningsfulle overflater
Z #4 2020: I Michelangelo Antonionis filmer snakker rollefigurer og steder med hverandre. Når noen trer inn i et rom, vil rommet på sin side ikke bare reflektere deres sinnstilstand, men også skyte nytt innhold inn i vår opplevelse av dem. Regissørens fascinasjon for fremmedgjøring og identitetskrise er alltid dypt sementert i naturen og arkitekturen som omgir dem. | kun utdrag
