Den forstørrede virkeligheten – norsk science fiction-film

En mann i svart plastdrakt trykker på knapper i en naken betongkorridor. Mennesker i hvite frakker samles. Det er niende Mira-samling i et romskip på vei gjennom verdensrommet. «La oss la rommet være tomt», sier en lederskikkelse, og de samles i bønn. Slik åpner novellefilmen ‘Mira’ av Espen Thorstenson, den første egentlige norske science fiction-filmen. Gunnar Iversen ser på hvordan norsk framtidsfilm problematiserer sin samtid.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1998 Bestill nummeret

Relatert

Maskiner i Nirvana? Science fiction-film ved slutten av et årtusen

Av Geir Steinar Knutsvik

Z #2 1997: Idet vi er i ferd med å innhente det teknologiske skremmebildet science fiction-kulturen har [...] | kun utdrag

Fortiden som besettelse i science fiction

Av Anne-Lise With

Z #4 1998: Fortiden blir en besettelse i ‘Blade Runner’ og ‘Strange Days’. Roboter og [...] | kun utdrag

Intergalaktisk lapskaus – science fiction-filmen i Hollywood på 90-tallet

Av Bjørn Hovde

Z #4 1998: De bråker mye, men sier lite, de nye filmene fra Hollywoods verdensrom. Mens vi venter på de nye [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Sint, prinsippfast, men formmessig sprikende: Da den nye filmen kom til forbundsrepublikken

Av Jon Iversen

Unge tyske filmskapere på 60-tallet ville vekk fra konvensjoner og kommersielle krav. | kun utdrag

Den nye tyske filmen – Opprør og nyskapning 1962-1982

Av Gunnar Iversen

«Den gamle filmen er død. Vi tror på den nye.» Disse ordene avsluttet manifestet som 26 kortfilmskapere presenterte på kortfilmfestivalen i Oberhausen den 28. februar 1962. Den døde filmkulturen til fedrene og bestefedrene skulle erstattes med noe nytt. Gunnar Iversen gir i denne teksten en introduksjon til "den nye tyske filmen". | kun utdrag

Fra politisk pamflett til klassiker

Av Ellen Lande

Katharina Blums tapte ære fra 1975 er en film som treffer som en knyttneve i magen. | kun utdrag

Fra arkivet

Menneskedyret

Av Atli Bjarnason

Z #4 2017: I løpet av få år har Ben Wheatley markert seg som en svært tydelig stemme innen britisk film. Til tross for en sjangermessig sprikende filmografi, har Wheatley en konsekvent tilnærming til sine rollefigurer: Gang på gang strippes det moderne menneske ned til sitt basale, dyriske jeg. | kun utdrag