Michelangelo Antonionis betydningsfulle overflater

L’avventura, Antonioni 1960. Foto: Nasjonalbiblioteket

 

I Michelangelo Antonionis filmer snakker rollefigurer og steder med hverandre. Når noen trer inn i et rom, vil rommet på sin side ikke bare reflektere deres sinnstilstand, men også skyte nytt innhold inn i vår opplevelse av dem. Regissørens fascinasjon for fremmedgjøring og identitetskrise er alltid dypt sementert i naturen og arkitekturen som omgir dem.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 2020 Bestill nummeret



Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Forskjellige verdener

Hva vi snakker om når vi snakker om generasjoner. | kun utdrag

Vill vest-fest på femmern

Alt var bedre før? Det er bare delvis sant og hverken klokt tenkt eller uttrykt. | kun utdrag

Sex, løgn og amoral

Jeg hadde mine formative år under den amerikanske filmens andre gullalder. Men det er særlig to filmer som formet måten jeg ser film på: Den ene fransk, den andre britisk. | kun utdrag


Fra arkivet

Del 2: På kino

Z #4 2012: Marius Øfsti: - Kinoane hadde ikkje noko val | Sveinung Golimo: - Kinosjefane har fått større makt | Anne Marthe Nygaard: - Programmeringa held stort sett fram som før | Ann Karin Atterås: - På Voss har vi hatt ei auke i besøket på 79 prosent | Morten Skallerud: - Eg tykkjer at 3D er morosamt, men ein skal vera klår over dei svake sidene | Dag Johan Haugerud: - Me som lagar filmer meir opptatt av at alt skal vere rett enn dei som som syner film | kun utdrag

Kortfilmen: Film uten framtid?

Z #1 1983: I forbindelse med filmfestivalen i Skien for et par år siden fikk vi en heftig debatt i media om [...] | kun utdrag

Den norske kortfilmens begredelige historie 1969-1978

Z #1 1985: Jan Erik Holst tar opp tråden etter Dag Lutros beretning om kortfilmen fra 1905-1969. | kun utdrag