Michelangelo Antonionis betydningsfulle overflater

L’avventura, Antonioni 1960. Foto: Nasjonalbiblioteket

 

I Michelangelo Antonionis filmer snakker rollefigurer og steder med hverandre. Når noen trer inn i et rom, vil rommet på sin side ikke bare reflektere deres sinnstilstand, men også skyte nytt innhold inn i vår opplevelse av dem. Regissørens fascinasjon for fremmedgjøring og identitetskrise er alltid dypt sementert i naturen og arkitekturen som omgir dem.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 2020 Bestill nummeret



Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Slitesterke skjelett – har den romantiske komedien fortsatt en ryggrad?

Noen foreløpige tanker om den romantiske komedien. | kun utdrag

Romantiske nevroser på kjempers skuldre

Da Woody Allen lagde Annie Hall i 1977 startet han ikke bare et nytt kapittel i sin egen karriere. Han revitaliserte også den romantiske komedien med nevrotiske rollefigurer, eksistensialisme og hyllest til byen og filmskaperne i hans hjerte. | kun utdrag

Det er mer i livet enn døden – Harold and Maude

Hal Ashbys klassiske svarte komedie Harold and Maude (1971) kan kanskje kategoriseres som en romantisk komedie, i ytterste forstand. Men den er like mye et samfunnskritisk dokument som ikke har gått ut på dato. | kun utdrag


Fra arkivet

Sex, løgn og videotape: Amerikanske kontraster

Z #1 1990: Fjorårets prisvinner i Cannes. Steven Soderberghs Sex, løgn og videotape er ingen lettvekter, [...] | kun utdrag

Konvensjonell Gustavson

Z #1 1993: Erik Gustavsons tidligere spillefilmer er behørig omtalt et annet sted i dette nummer av Z. Når [...] | kun utdrag

Audiovisuell kommunikasjon – et filmmusikalsk uttrykk

Z #2 2003: Artikkelforfatteren skisserer utviklingen av teorien omkring musikk som språk og viser hvordan [...] | kun utdrag