Vesttysk medvind og samfunnspuls

Alice i byene, Wim Wenders 1974. Foto: Wim Wenders Stiftung

Bundesrepublik Deutschland (BRD) var en relativt ung stat da «Der Neue Deutsche Film» gjorde sitt inntog på 60-70-tallet. Det var drøyt 20 år siden andre verdenskrig tok slutt og en ny generasjon og et nytt samfunn hadde vokst fram, med et presserende behov for at dette også skulle speiles i samtidens filmer.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 2019 Bestill nummeret

Relatert

Sint, prinsippfast, men formmessig sprikende: Da den nye filmen kom til forbundsrepublikken

Av Jon Iversen

Z #4 2019: Unge tyske filmskapere på 60-tallet ville vekk fra konvensjoner og kommersielle krav. | kun utdrag

Den nye tyske filmen – Opprør og nyskapning 1962-1982

Av Gunnar Iversen

Z #4 2019: «Den gamle filmen er død. Vi tror på den nye.» Disse ordene avsluttet manifestet som 26 kortfilmskapere presenterte på kortfilmfestivalen i Oberhausen den 28. februar 1962. Den døde filmkulturen til fedrene og bestefedrene skulle erstattes med noe nytt. Gunnar Iversen gir i denne teksten en introduksjon til "den nye tyske filmen". | kun utdrag

Wenders’ filmede dagbok, en higen etter sannhet

Av Synneve Syndby

Z #2 1986: «Enhver har sin egen opfatning av virkeligheten (…) Man ser og man erfarer [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Sulten etter å høre til

Av Anne Kyong Sook Øfsti

Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag

Markens grøde

Av Øyvor Dalan Vik

Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag

Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.

Av Kristin Gjerpe

Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag

Fra arkivet

Dumme menn og troll til kjerringer – en springende analyse av den tragiske mannsrollen i dagens tv-reklamer

Av Ingrid Dokka

Z #2 2007: Noen ganger – særlig når hodet er støffet fullt av alt for mye som har samlet seg i løpet av en lang dag - siger jeg ned foran fjernsynet og kutter ut all tankevirksomhet. Jeg rigger meg til i sofaen og har bare lyst til å se de mest spekulative og lettfordøyelige programmene. Særlig er jeg begeistret for TVNorges uhyrlige dokumenterer av slett håndverk og med uhyggelige tema. Men så er det disse reklamefilmene jeg får med på kjøpet, da …