Sint, prinsippfast, men formmessig sprikende: Da den nye filmen kom til forbundsrepublikken

Petra von Kants bitre tårer, Rainer Werner Fassbinder 1972

 

Unge tyske filmskapere på 60-tallet ville vekk fra konvensjoner og kommersielle krav.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 2019 Bestill nummeret



Relatert

Den nye tyske filmen – Opprør og nyskapning 1962-1982

Siste Z: «Den gamle filmen er død. Vi tror på den nye.» Disse ordene avsluttet manifestet som 26 kortfilmskapere presenterte på kortfilmfestivalen i Oberhausen den 28. februar 1962. Den døde filmkulturen til fedrene og bestefedrene skulle erstattes med noe nytt. Gunnar Iversen gir i denne teksten en introduksjon til "den nye tyske filmen". | kun utdrag

Vesttysk medvind og samfunnspuls

Siste Z: Bundesrepublik Deutschland (BRD) var en relativt ung stat da «Der Neue Deutsche Film» gjorde sitt inntog på 60-70-tallet. Det var drøyt 20 år siden andre verdenskrig tok slutt og en ny generasjon og et nytt samfunn hadde vokst fram, med et presserende behov for at dette også skulle speiles i samtidens filmer. | kun utdrag

Mørke hjerter

Siste Z: Om gullfeber, krautrock og strategier i Aguirre: Guds vrede. | kun utdrag


Fra siste Z

Sint, prinsippfast, men formmessig sprikende: Da den nye filmen kom til forbundsrepublikken

Unge tyske filmskapere på 60-tallet ville vekk fra konvensjoner og kommersielle krav. | kun utdrag

Fra politisk pamflett til klassiker

Katharina Blums tapte ære fra 1975 er en film som treffer som en knyttneve i magen. | kun utdrag

Med kjærlighet til filmkunsten

Wim Wenders har en sentral plass i «New German Cinema» på 70-tallet, men jeg vil påstå at Himmelen over Berlin fra 1987 er den filmen som best oppsummerer Wenders’ entusiastiske forhold til filmkunsten og viljen til å skildre en samtid i Tyskland.


Fra arkivet

Omkring skyggen av Emma

Z #4 1988: Artikkelforfatteren utroper Søren Krogh-Jacobsens film Skyggen av Emma til årets beste og et [...] | kun utdrag

The Dub. Intervju med Jan Gunnar Røise

Z #1 2009: - Det fine med dubbing er kjensla av å ha gjort ein god dags arbeid. Ein går i studio, gjer jobben og går heim. Få, om nokon, har dubba så mykje animasjonfilm dei siste åra som Jan Gunnar Røise.

Smertens og gledens ytterligheter – Mai Zetterling og hennes filmer

Z #5 1986: Mai Zetterling debuterte som langfilmregissør i 1964 med Elskende par basert på en roman av den [...] | kun utdrag