Den nye tyske filmen – Opprør og nyskapning 1962-1982

Tyskland – bleke mor, Helma Sanders-Brahms 1980

«Den gamle filmen er død. Vi tror på den nye.» Disse ordene avsluttet manifestet som 26 kortfilmskapere presenterte på kortfilmfestivalen i Oberhausen den 28. februar 1962. Den døde filmkulturen til fedrene og bestefedrene skulle erstattes med noe nytt. Gunnar Iversen gir i denne teksten en introduksjon til «den nye tyske filmen».

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 2019 Bestill nummeret

Relatert

Sint, prinsippfast, men formmessig sprikende: Da den nye filmen kom til forbundsrepublikken

Av Jon Iversen

Z #4 2019: Unge tyske filmskapere på 60-tallet ville vekk fra konvensjoner og kommersielle krav. | kun utdrag

Fassbinder: Opprør og melodrama

Av Marius Blomli, Aleksander Huser

Z #4 2019: Rainer Werner Fassbinders filmer diskuterte og refset sin samtid, men var ikke ment å være sosialrealistiske gjengivelser av virkeligheten. | kun utdrag

Vesttysk medvind og samfunnspuls

Av Anne-Lise With

Z #4 2019: Bundesrepublik Deutschland (BRD) var en relativt ung stat da «Der Neue Deutsche Film» gjorde sitt inntog på 60-70-tallet. Det var drøyt 20 år siden andre verdenskrig tok slutt og en ny generasjon og et nytt samfunn hadde vokst fram, med et presserende behov for at dette også skulle speiles i samtidens filmer. | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.