EGENTLIG EN BLOGG OM KUNSTFILM PÅ KINO, MEN EN DEL PREIK OM DIGITAL KINO FØRST

Lene Berg, Kopfkino, 2012. Filmstill.

 

Zs blogger har vært på symposiet «Kunst er best på kino» i den nye Kunstnernes hus Kino i Oslo.

I 2013 skrev jeg en blogg om film og kunst. Det virket da som om trekantforholdet mellom kunst, film og kino var i ferd med å blomstre opp. Digitalisering av kinoene åpnet tilsynelatende for et kinorepertoar med en langt større bredde enn det som hadde vært praktisk og økonomisk mulig med de gamle analoge kinomaskinene. Etter at digitaliseringen av norske kinoer var fullført i 2011 kom det imidlertid ganske fort tegn som tydet på at overgangen ikke nødvendigvis ville få de konsekvensene en del av oss hadde håpet på.

Nå seks år seinere begynner det å tegne seg et klarere bilde av konsekvensene. For produksjon av film har digitaliseringen vært en suksess. Muligheten til å lage film av høy kvalitet er til stede for langt flere enn før. Kameraer med 4K oppløsning er standardvare i butikkene. Spesialeffekter som tidligere krevde store fysiske konstruksjoner, bruk av helikopter og fly, eller i det minste ekstremt dyre dataløsninger, er nå tilgjengelig for de fleste som ønsker å uttrykke seg gjennom filmmediet.

For kinoene er konsekvensene noe annerledes. De store, vanligvis amerikanske, bestselgerne er nå tilgjengelig på kino og deretter via utallige andre visningsplattformer på en langt mer massiv måte enn før. Mens mindre kinoer tidligere måtte vente både lenge og vel på de nyeste filmene, kan de nå, som regel, ha premiere parallelt med storbykinoene. Alle kinoene nyter godt av markedsføringen i forbindelse med lanseringen. Distributører og produsenter har samtidig store besparelser når de slipper å lage fysiske kopier og sende disse rundt, jo flere parallelle lanseringer, desto større besparelser. Bestselgerne tar dermed opp langt mer plass i kinosalene enn tidligere og rommet for det øvrige repertoaret skrumper inn. Samtidig er det ikke så mye å spare for de mindre filmene som går kortere tid, og uansett aldri har hatt de samme høye kopi- og lanseringskostnadene som bestselgerne.

Nå vil jeg ikke nødvendigvis grine over at kassasuksessene gjør det bra på kino, de bidrar absolutt til å styrke kinoens stilling som formidler av levende bilder og det setter jeg pris på. At kinoenes inntjeningsmuligheter blir bedre gir oss forhåpentligvis også investeringer i flere nye kinoer og oppgradering av de eksisterende. At kinoene samtidig blir attraktive for multinasjonale selskaper med kort investeringshorisont er en annen sak, men det får jeg komme tilbake til en annen gang.

Samtidig med bestselgernes dominans på kinoene ser vi heldigvis også andre tendenser innenfor kinokulturen. En av dem er altså at det bygges flere nye kinoer med mange saler, noe som forhåpentligvis vil gi økt bredde i kinoenes repertoar. For å konkurrere må kinoene dessuten tilby noe for enhver smak, og markedsførernes fokus på ulike målgrupper burde peke i samme retning. Her kan vi altså håpe på et bredere repertoar også i de mest kommersielle kinoene.

Kunstnernes hus kino i Oslo (Foto: Montages.no)

 

Så er det nisjekinoene som holder på å vokse fram, i Oslo representert ved den nyåpnede kinoen på Kunstnernes hus og Vega scene som planlegger å åpne i 2018. Også kultur-kafeen Kulturhuset i Oslo planlegger filmvisning i sine nye lokaler ved Youngstorget. Dessuten har vi Verdensteatret i Tromsø, Cinematek i sju av landets største byer og en rekke filmklubber som bidrar til bredere repertoar på kinoer og i kulturhus rundt i landet. Vi ser også at mange kinosjefer omkring i det som ennå er igjen av kommunale kinoer, ofte har ambisjoner som favner både det mest kommersielle og perlene i det øvrige filmtilbudet.

Men filmtilbudet, hvor kommer det fra? Jeg stilte meg spørsmålet og meldte meg på et symposium med tittelen «Kunst er best på kino» i regi av den nye kinoen på Kunstnernes hus. Det jeg visste på forhånd var at store deler av bredden i filmtilbudet til norske kinoer besørges av en rekke mindre filmimportbyråer som sliter med å få endene til å møtes. Ofte virksomheter om drives mer av entusiasme for filmmediet enn muligheten for økonomisk gevinst. Det ble ikke snakket så mye om dem på symposiet. Derimot fikk vi vite mye om Filmskolene i Lillehammer, Göteborg og Kabelvåg. Du verden så mye som skjer med utforsking av filmmediet ved disse utdanningsinstitusjonene! Men hvem får se filmene som lages av folk som i større grad relaterer seg til kunstfeltet enn filmbransjen? Strengt tatt har de ingen til å formidle filmene sine til et publikum. Filmene til enkelte filmskapere fra kunstfeltet, som svenske Anna Odell og amerikanske Miranda July er riktignok importert av norske filmbyråer og vist på kino, men dette er filmer som i stor grad likner på vanlig kinofilm. De mer utradisjonelle uttrykkene får vi sjelden se på kino. Dette kan det selvsagt gjøres noe med. På symposiet ble vi presentert for den norske filmskaperen Lene Berg, som har lykkes med å skape seg et internasjonalt navn og selv har bygget opp et nettverk som har ført filmene hennes til mange arenaer ute i verden og hjemme. Sånn kan det selvsagt gjøres.

«Svevestøv», 2015, 25 min. Stillbilde. © Anne-Lise Stenseth/Bono. Stenseth er en av kunstnerne som deltok på Film-er-best-på-kino symposiet. Når får du se hennes nyeste film «Svevestøv – Suspended Dust» på en kino nær deg?

 

De fleste kunstfilmskapere opplever imidlertid at filmene deres blir vist altfor sjelden, så kanskje en type kunstfilmformidling kunne være tingen? I England har kunstnere i en årrekke kunnet formidle videokunst og kunstfilm gjennom LUX nettverket som i dag har et arkiv på tusenvis av filmer og videoer. Mike Sperlinger presenterte virksomheten på symposiet. Gjennom årene har virksomheten til LUX vært mer og mindre omfattende, i en periode hadde de til og med et eget galleri, men fremdeles er LUX en viktig brikke i britisk kunstformidling. Belgiske Anouk De Clercq presenterte kunstnerkollektivet Auguste Orts der en gruppe kunstnere har organisert seg for å produsere og distribuere egne filmer, også dette en modell det kan være grunn til å se nærmere på. I Norge er det nylig kommet på plass et videoarkiv. Per Platou er en av folkene bak dette. På symposiet fortalte han om samlingen av film og video fra de siste 50 årene. Den utgjør nå 2300 verk av 500 forskjellige kunstnere, men arkivet har ingen formidlingsfunksjon. Kanskje det kunne være mulig å få til en kombinasjon her, men foreløpig har virksomheten knappe ressurser til de allerede eksisterende oppgavene. Det er også en rekke spørsmål omkring rettigheter og distribusjonsform for videokunst som må løses underveis. Hvordan skal kunstfilm og videokunst formidles? Kan kunstneren tjene penger på dette? I filmmediet er jo selv originalen en kopi, skal den bare eksistere i ett eksemplar som selges til høystbydende eller skal det betales per visning? Hva med utstyret som skal til for å vise film i formater som for lengst er utgått? En trend er jo blant annet at kunstnere lager film i dag med utgangspunkt i fortidens analoge formater og dermed kreves det spesialutstyr for å få verkene vist. Symposiet «Kunst er best på kino», blir forhåpentligvis starten på en løpende diskusjon om formidling av kunstfilm, for det er faktisk et forsømt område. Og, det er vel ikke en gang sikkert at kunstfilm alltid er best på kino?

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon