Groovy fascisme: Filmmusikk som bærer av ideologisk retorikk, eksemplifisert i Dirty Harry
Filmen Dirty Harry med Clint Eastwood i hovedrollen ble en stor suksess da den kom ut i 1971, men den er antagligvis like beryktet som den er berømt. Av mange filmkritikere og -vitere har den blitt avfeid som fascistoid underholdning, mens andre igjen omfavner filmens nyskapende dramaturgiske og cineastiske grep. I løpet av 90-tallet fik filmen (som så mye annet fra 70-tallet) en liten renessanse, dog ispedd 90-tallets karakteristiske ironiske distanse.
TweetRelatert

«Filmmusikk er en intuitiv prosess mer enn en logisk». Intervju med Kaada
Z #2 2003: Musikeren og komponisten John Erik Kaada, eller bare Kaada, har i løpet av det siste året blitt [...] | kun utdrag

Audiovisuell kommunikasjon – et filmmusikalsk uttrykk
Z #2 2003: Artikkelforfatteren skisserer utviklingen av teorien omkring musikk som språk og viser hvordan [...] | kun utdrag

Låten som reddet verden
Z #1 2015: «God Gave Rock’n Roll to You» av KISS i Bill & Teds Bogus Journey (Pete Hewitt, 1991 | kun utdrag
Fra siste Z

Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie
Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag

Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu
Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag
Fra arkivet

Likes, laks og Økern: Musikkvideo på festival anno 2023
Z #3 2023: Visuelle grenseløse univers, estetisk eksperimentering, og en langfinger til alle haters. | kun utdrag

Den siste humanist i Europa
Z #4 2008: ”En ny Rejse, et nytt Liv maaske, skulle begynne. Denne sidste Time var Oevergangs-Leddet. H.C [...] | kun utdrag

Film og virkelighet
Z #4 2008: Det vi kaller virkelighet er en viss relasjon mellom de opplevelsene og de minnene som omgir oss samtidig.Marcel Proust