Å LEVE FOR KAMERAET – JEG ER INGRID

Ingrid Bergman som Jeanne d’Arc, fra Jeg er Ingrid

 

«Jeg krever ikke mye. Jeg vil bare ha alt.»

Ingrid Bergman i dagboksnotatene sine.

 

Stig Björkmans film om Ingrid Bergman, skuespilleren og stjernen som realiserte sine drømmer og levde sitt liv til fulle – er blitt til en vakker og innsiktsfull film som anbefales. Både som en fin filmopplevelse – og som et innblikk i et fascinerende liv. Selv om jeg kanskje er litt overrasket over den melankolske undertonen filmen gir livet hennes som helhet.

Filmens tekstmateriale er basert på Ingrid Bergmans egne dagbøker og på brev hun skrev til sine få, nære, venninner. Supplert med betraktninger fra de fire barna hennes og Rosselinis niese, som nærmest ble en substituttdatter for henne. På bildesiden ser vi klipp fra filmer hun deltok i. Og ikke minst, Ingrid Bergmans egne hjemmefilmer og bilder. For Ingrid Bergman levde gjennom kameraet på alle plan. Gjennom å bli fotografert av faren lærte hun seg å posere for kamera. Da faren døde, var det bildene han hadde tatt av henne, og av dem, og av moren som hun ikke kunne huske, som ble familien hennes. Resten av livet sitt fotograferte og filmet hun også seg selv og familien. Bildene hun skapte ble nesten like viktige som den familien hun faktisk fotograferte. Og gjennom hele resten av livet levde hun også best foran kameraet, som skuespiller.

Jeg er Ingrid

 

Alicia Vikander er Ingrids «stemme» i filmen, den som leser de mange utdragene fra dagbøkene hennes. Filmens anslag starter med en 13 år gammel Ingrid, som gjennom dagboken ber til Gud om at han må gjøre pappaen hennes frisk, og går videre til notatene til en 14 år gammel Ingrid som har mistet faren (moren døde da hun var tre år gammel). På bildesiden ser vi fotografier av henne fra den tiden, og av henne sammen med sin elskede far. Så klippes det over til henne som Hollywood-stjerne på ulike tilstelninger, og i de mest kjente filmene hun spilte i. Og så får vi fortekstene.

Ingrid Bergman var sky, sjenert og deprimert som liten. Hun fortsatte å være sky og sjenert hele livet sitt, annet enn når hun stod foran kameraet. Samtidig som hun da hadde et mot uten like, og tydeligvis en kraft og en vilje av stål.

Jeg er Ingrid er en fascinerende film om et fascinerende menneske. Sammenklippingen av Ingrids egne hjemmevideoer og bilder er ypperlig. Det ligger en stor filmatisk jobb bak dette. Og historien er enda sterkere enn jeg trodde. Her er en skuespiller som bare er villig til å gi alt for kameraet. Absolutt alt. Og denne skuespilleren er en kvinne.

Jeg er Ingrid

 

Her er et menneske som forlater ektemake og et lite barn fordi hun vil forfølge skuespillerkarrieren. I stedet drar hun til Hollywood. Slik fortsetter hun gjennom hele livet. Hun forlater sin første mann og overlater barnet deres til ham. Når hun og Roberto Rosselini skilles, flytter Ingrid Bergman til Paris til sin nye kjæreste. De tre barna de har sammen, blir igjen i en leilighet i Roma fra de er omtrent 6 år gamle. Antageligvis med superdyktige barnepleiersker, men med en mor i Paris – og en far som kommer på korte søndagsbesøk.

Her er et menneske som regner noe som biologi (deriblant å bli mamma til fire barn), noe annet som virket sitt. I filmen ser vi bilder av henne med familien sin. Ingrid Bergman med mann og barn i sitt eget luksushjem, med svømmebasseng. De bader og stuper, drikker champagne. På lydsiden hører vi hennes tanker (omtrent slik): «Jeg kveles. Nå har jeg vært fire måneder uten jobb, det er to måneder for mye. Bare halvparten av meg lever, den andre siden er pakket ned i kofferter.» Og de idylliske familiebildene blir også sterkt kontrastert av Michael Nymans veldig såre og melankolske musikk.

Hele filmen er effektivt bygget rundt slike kontraster. Sår liten jente i starten, Hollywood-stjerne i neste sekvens. Lykkelige familiebilder der melankolsk filmmusikk kontrasterer den tilsynelatende lykken i bildene.

Jeg er Ingrid

 

Her er en skuespiller som levde for filmen. Da hun ville noe annet enn det hun fikk i Hollywood, sendte hun et brev til den neorealistiske filmregissøren Roberto Rosselini: «Jeg elsker filmene dine. Hvis du vil gjøre noe med en svensk skuespiller som kan engelsk godt, litt fransk og tysk. Og kan si «ti amo» på italiensk, så kommer jeg og lager film med deg». I Cannes i 1973 sitter hun i en jury. Hun har lyst til å gjøre noe med Ingmar Bergman, som har film der. Da stikker hun en lapp i lommen hans. Noen år senere blir Høstsonaten til.

Jeg er Ingrid er en flott film om Ingrid Bergman. Samtidig blir jeg litt forvirret av den. Her er en – kvinnelig!! – skuespiller som gjør det hun selv vil. Hun trumfer Hollywoods – og alle andres – forventninger om henne som idealkvinne. Gjennom igjen og igjen å prioritere sitt skuespillerkall – og egne følelser – over andres forventninger til henne som en kvinnelig filmstjerne. Når hun blir sammen med Roberto Rosselini – og gravid med ham før hun har skilt seg fra sin første mann – hater USA henne. Hun blir forvandlet fra helgen til hore, og mister stjernestatusen sin som idealkvinnen. I dagbøkene sine skriver hun også selv: «Jeg har gått fra helgen til hore, og tilbake igjen. Alt i et liv.» Hun får barn, men velger kallet sitt foran dem («uten skuespillet kveles jeg»). Og, siden jeg selv har hatt foreldre: Jeg kan ikke tenke meg et sårere uttrykk fra et barn enn datter Pias utsagn i filmen. Hun kan forstå at moren forlot henne og pappaen, men ikke at moren og Rosselini begge forlot søsknene hennes: «Mamma syntes ikke barn var morsomme. Sånt er ikke lett for et barn å forholde seg til».

Når barna hennes blir spurt om det kommer til å komme en «Mommie Dearest» fra dem (filmen og boka om hvor jævlig Joan Crawford var som mamma). Ha ha, nei. Mamma var alt for morsom å være sammen med, når hun ville være sammen med oss. Og et annet sted i filmen formulerer en av dem seg omtrentlig slik: Hun var kanskje mer som en venninne. Det tok lang tid for oss å skjønne at hun levde livet slik hun ville, og ville at vi også skulle gjøre det.

Jeg er Ingrid

 

I selve intervjuene vi hører med Ingrid i filmen (fra ulike TV-opptredener), har Bergman en sterk stemme. Og vi kan høre den varmen, og se sjarmen, som barna snakker om. Derfor blir jeg litt forundret over den såre fortellerstemmen dagboknotatene hennes leses opp med. En fortellerstemme med den samme gnisten som Ingrid Bergmans stemme har i opptakene av henne, ville gitt filmen om henne en annen energi. Og jeg skulle virkelig ønske at filmen hadde blitt avsluttet med en annen melodi en Eva Dahlgrens sang som spilles over rulletekstene. Den tipper nærmest over i det sentimentale.

Ja. Hun hadde en tragisk barndom. Ja. Hun tok ikke vare på barna sine slik det ble forventet av en kvinne. Ja. Hun levde best gjennom det elskede kameraet.

Hadde jeg vært et av barna hennes, hadde jeg nok vært delvis melankolsk, og med god grunn. Men, skuespilleren Ingrid gjorde det hun ville, både på skuespillersiden og i sitt eget liv. Alt i alt tror jeg hun faktisk kunne framstått som enda sterkere enn hun får lov til å gjøre i denne filmen, selv om selve utsagnene fra dagbøkene hennes er sterke nok i seg selv.

PARIS ARKIV 1957. Skådespelerskan Ingrid Bergman fotograferad i Paris 1957. Gjengitt i filmen 

Jeg hadde nok håpet at filmen skulle gi meg noen sterkere utsagn om hvordan hun betraktet skuespilleryrket. Men, som Isabella Rosselini (datter) sier i filmen: Etter morens død gjennomgikk hun årtiers korrespondanse mellom Ingrid Bergman og en av hennes bestevenninner, Irene Selznick (konen til Robert Selznick, en av de store Hollywood-produsentene). Isabella håpet å finne korrespondanse mellom disse to utrolig sterke kvinnene om skuespilleryrket. Eller om Hollywood. Det hun fant var årtiers korrespondanse mellom dem om barn (noe Isabella nok syntes var litt ironisk, siden mammaen hennes nesten aldri hadde vært der fysisk).

Det er hundre år siden Ingrid Bergman ble født. Et liv med mange tragiske hendelser og skandaler, men også fantastiske suksesser. Så, den melankolien som formidles gjennom Michael Nymans musikk. Tilhører kanskje ikke den mer barna, eller eventuell vår «psykologisering» av livet hennes? Mens Ingrid Bergman stolt har levd etter sitt eget «motto». Om selvrealisering – og å leve livet sitt til fulle: «Jeg er Ingrid»!

 

 

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon