The Act of Killing: en kvalm frihet

hovedbilde

Frihet, frihet, for et ord. Vi vil alle ha frihet, vil vi ikke, men hva med friheten til å drepe?

Det har allerede blitt snakka mye om The Act of Killing (Oppenheimer og Cynn og Anonym, 2012). Det er det god grunn til. Det har blitt sagt at det er en original film – en dokumentarfilm som lar fiksjonens konvensjoner og grep, ikonografi og arketyper, kaste nytt lys over en historisk virkelighet: et massemord som fant sted i Indonesia i 1965. Filmkommentator i Aftenposten, Kjetil Lismoen, hevder faktisk at den innleder et nytt kapittel i dokumentarfilmens historie. Filmens hovedoriginalitet ligger i at den lar massemordere selv iscenesette rekonstruksjoner av sine egne drap, og hvordan den finner et metaperspektiv i prosessen, der en etisk refleksjon aktualiseres – en etikk som omfatter historisk realitet, rettferdighet og traume, personlig samvittighet og selv-iscenesettelse, og fiksjonsfilmens kraft og nærvær i den personlige og kollektive selvforståelse og levemåte.

Gangster-bøddelens frihet og tvil

ActofKilling-Strangletilinneiteksten
Når troen på enkeltindividets frihet fører til rettferdiggjørelse av massedrap, har noe gått galt. Men viser ikke historien oss at det stadig har gått galt på denne måten? Domenico Losurdo påpeker i sin bok Liberalism: A Counter History (2011) at liberalismen gjennom historien har kjempa for frihet for enkelte enkeltindivid: slaveri og folkemord har funnet sted i hagen til liberalismens frie borger. I The Act of Killing problematiseres et massemord på påståtte kommunister, etniske kinesere og intellektuelle, som fant sted i Indonesia i 1965. Det anslås at rundt en million mennesker kan ha blitt drept. Vi møter enkeltpersoner som kanskje utførte hundrevis av drap, og de ser ut til å anse seg selv som helter (noe også landets tv-sendinger synes å gjøre). De var tidligere kriminelle, innleid av regimet som hadde kommet til makta gjennom militærkupp. En av filmens sentrale figurer blir gangsteren, som av de selvutnevnte heltene – medlemmer av den paramilitære gruppa Pemuda Pancasila, som sendte ut dødsskvadroner under massemordet – blir synonym med «den frie mann».

the world is yours 1932tilnett

Både i Howard Hawks’ og Brian De Palmas Scarface (1932; 1983) lyser neonskiltet på slutten av dødsalvorlig ironi: «The world is yours». I begge disse filmene er det «frie» enkeltindividet selv død, borte fra verden i sin egen blodpøl. Hovedpersonen – eller hovedgangsteren – i The Act of Killing er i live ved filmens slutt, men frihetens dans og sang har blitt til en fengslende bøddel-tvils sammenbøyde kropp og brekninger.

Vår figur – et virkelig menneske framstilt i filmens konstruksjon og rekonstruksjon – heter Anwar. Han har gjennom store deler av filmen skrytt av en rekke drap, og rekonstruert drapssituasjoner med vellyst og Hollywood-inspirasjon – John Wayne og Scarface er to av hans helter. Han er nå tilbake på en plass der han kvalte mange mennesker. Ved filmens start dansa og lo han; nå sitter han og kaster opp sin egen nesten-tomme galle. Betongen han sitter på er den samme som han dansa på ved filmens start, men nå framstår den som tyngre. Anwar har nå selv blitt kvasitorturert og kvasikvelt i en rekonstruksjon, og det virker som en moralsk tvil, kobla med en kroppslig erkjennelse, en vond medfølelse, har fått den frie manns latter til å brekke seg. En skyldfølelse, som kanskje fram til nå har blitt holdt i sjakk av en mental fortrengning, virker å ha satt seg i marg og bein. Gangsteren med friheten til å drepe «kommunister», gangsteren som rengjorde i frihetens tjeneste, ligger ikke som Scarface i sin egen blodpøl, men sitter i sin egen kvalme. Døden har ikke grepet ham, men noe som kanskje er mer smertelig (både for ham og oss seere): samvittigheten, skylden. Der De Palmas film er en underholdende, ironisk synthopera i filmens forførende montasje, framstår The Act of Killing som et nådeløst og spørrende blikk inn i det katastrofale ved drap i frihetens navn.

the-act-of-killingknivtilnett_A

«I kill a communist for fun, but for a green card, I gonna carve him up real nice», sier Tony Montana i De Palmas Scarface. The Act of Killings åpningsfigur (Anwor i starten) kunne sagt det samme; frie menns selvrettferdiggjørelse av bestialske massedrap. Men så virker det jo å skje noe, en slutt og en forandring oppstår. I en forstand kan kanskje The Act of Killing ses som en rise-and-fall-historie der et dokumentarisk modus går i dialog med fiksjonens krefter for å utpensle et personlig og nasjonalt traume og stirre skarpere – fra et nytt perspektiv – inn i en menneskelig galskap som har sitt fundament i politisk ekstremisme.

Katastrofale hendelser finner sted overalt, både på den politiske venstre- og høyresida. The Act of Killing lar oss stirre rett inn i et konkret historisk eksempel, rett inn i seierherrenes smil over sitt massemord, et smil som gradvis utfordres av tvilens strenge grep. Dogmatiske ideologier og religioner som utelukker eller til og med kjemper imot andre levemåter, som historiske eksempler på kommunisme og liberalisme, har mange døde mennesker i sin arv. Filmer som The Act of Killing aktualiserer og reaktualiserer konkrete menneskelige tragedier som både påminner om historiske fakta og utvider perspektivet på menneskets sårbarhet og makt.

Anwar sittende på betongen nærmest kvalt av sin tenkende kropps reevaluering av massekvelningene – etter å ha blitt ført gjennom sin egen rekonstruksjon – det er noe historiebøkene ikke kan gi oss, men som kanskje vil skaffe denne filmen en plass i dem.



Din kommentar


Relatert

Human Rights Human Wrongs 2017

Blogg: Human Rights Human Wrongs (HRHW) er en filmfestival for det 21. århundre; for et publikum som tørster etter noe annet enn røde løpere og underholdning. I en tid hvor selv den norske middelklassen føler på sterk, internasjonal uro er HRHW festivalen vi trenger.

Citizen Iversen om film og sosialt engasjement – 18. rapport fra Ottawa

Blogg: Visningen av The Borneo Case i Ottawa gir assosiasjoner rundt dokumentarfilmen, og minner oss på hvor viktig filmmediet er som våpen i kampen for å gjøre verden litt bedre.

Stedet der Trump vil bygge muren har et eget liv

Blogg: Noen ganger kan film komme med helt andre bidrag i en samfunnsdebatt enn det andre uttrykksmidler makter. Jeg tror vi har et eksempel på det i den filmen jeg skal presentere her.


Fra siste Z

Å forhandle med troen

Er vi forbi stereotypiene nå? Amna Mahmood ser nærmere på tre dokumentarfilmer om muslimsk religiøsitet og kjønn.

Håpet er en pølse med lompe

Selv om den er blottet for kristent språk og erfaring, er Maria Sødahls Håp den mest interessante skildringen av religiøsitet i nyere norsk film. | kun utdrag

Grittualer

Hvem, hva, hvorfor og hvordan er Gritt? En dialogtekst om norsk films mest komplekse religiøse skikkelse – og om livets og filmskapingens tro, tvil og ritualer. | kun utdrag


Fra arkivet

Bilder og betydninger i Pudovkins «Moren» – Refleksjoner omkring en klassiker

Z #3 1986: I Sovjet skulle man i 1925 feire 20-års jubileet for den første, mislykkede revolusjon. 1905 var [...] | kun utdrag

Har dansk film stagnert?

Z #4 2009: Jeg ønsker ikke å sette dansk film i et uflatterende lys – til det har den for mange gode [...] | kun utdrag

John Williams og Robert Altman: En liten klype modernisme

Z #2 2019: Ti år før John Williams ble introdusert for en ung og lovende Steven Spielberg, hadde han knyttet seg til en annen idiosynkratisk regissør: Robert Altman. Samarbeidet skulle vare over flere tv-episoder, en kortfilm og to spillefilmer, men filmhistorisk har dette kunstnerisk ambisiøse og eksperimentelle uttrykket stått fullstendig i skyggen av Williams’ mer kommersielle suksesser som Star Wars, Harry Potter og Jurassic Park. | kun utdrag