The Act of Killing: en kvalm frihet

hovedbilde

Frihet, frihet, for et ord. Vi vil alle ha frihet, vil vi ikke, men hva med friheten til å drepe?

Det har allerede blitt snakka mye om The Act of Killing (Oppenheimer og Cynn og Anonym, 2012). Det er det god grunn til. Det har blitt sagt at det er en original film – en dokumentarfilm som lar fiksjonens konvensjoner og grep, ikonografi og arketyper, kaste nytt lys over en historisk virkelighet: et massemord som fant sted i Indonesia i 1965. Filmkommentator i Aftenposten, Kjetil Lismoen, hevder faktisk at den innleder et nytt kapittel i dokumentarfilmens historie. Filmens hovedoriginalitet ligger i at den lar massemordere selv iscenesette rekonstruksjoner av sine egne drap, og hvordan den finner et metaperspektiv i prosessen, der en etisk refleksjon aktualiseres – en etikk som omfatter historisk realitet, rettferdighet og traume, personlig samvittighet og selv-iscenesettelse, og fiksjonsfilmens kraft og nærvær i den personlige og kollektive selvforståelse og levemåte.

Gangster-bøddelens frihet og tvil

ActofKilling-Strangletilinneiteksten
Når troen på enkeltindividets frihet fører til rettferdiggjørelse av massedrap, har noe gått galt. Men viser ikke historien oss at det stadig har gått galt på denne måten? Domenico Losurdo påpeker i sin bok Liberalism: A Counter History (2011) at liberalismen gjennom historien har kjempa for frihet for enkelte enkeltindivid: slaveri og folkemord har funnet sted i hagen til liberalismens frie borger. I The Act of Killing problematiseres et massemord på påståtte kommunister, etniske kinesere og intellektuelle, som fant sted i Indonesia i 1965. Det anslås at rundt en million mennesker kan ha blitt drept. Vi møter enkeltpersoner som kanskje utførte hundrevis av drap, og de ser ut til å anse seg selv som helter (noe også landets tv-sendinger synes å gjøre). De var tidligere kriminelle, innleid av regimet som hadde kommet til makta gjennom militærkupp. En av filmens sentrale figurer blir gangsteren, som av de selvutnevnte heltene – medlemmer av den paramilitære gruppa Pemuda Pancasila, som sendte ut dødsskvadroner under massemordet – blir synonym med «den frie mann».

the world is yours 1932tilnett

Både i Howard Hawks’ og Brian De Palmas Scarface (1932; 1983) lyser neonskiltet på slutten av dødsalvorlig ironi: «The world is yours». I begge disse filmene er det «frie» enkeltindividet selv død, borte fra verden i sin egen blodpøl. Hovedpersonen – eller hovedgangsteren – i The Act of Killing er i live ved filmens slutt, men frihetens dans og sang har blitt til en fengslende bøddel-tvils sammenbøyde kropp og brekninger.

Vår figur – et virkelig menneske framstilt i filmens konstruksjon og rekonstruksjon – heter Anwar. Han har gjennom store deler av filmen skrytt av en rekke drap, og rekonstruert drapssituasjoner med vellyst og Hollywood-inspirasjon – John Wayne og Scarface er to av hans helter. Han er nå tilbake på en plass der han kvalte mange mennesker. Ved filmens start dansa og lo han; nå sitter han og kaster opp sin egen nesten-tomme galle. Betongen han sitter på er den samme som han dansa på ved filmens start, men nå framstår den som tyngre. Anwar har nå selv blitt kvasitorturert og kvasikvelt i en rekonstruksjon, og det virker som en moralsk tvil, kobla med en kroppslig erkjennelse, en vond medfølelse, har fått den frie manns latter til å brekke seg. En skyldfølelse, som kanskje fram til nå har blitt holdt i sjakk av en mental fortrengning, virker å ha satt seg i marg og bein. Gangsteren med friheten til å drepe «kommunister», gangsteren som rengjorde i frihetens tjeneste, ligger ikke som Scarface i sin egen blodpøl, men sitter i sin egen kvalme. Døden har ikke grepet ham, men noe som kanskje er mer smertelig (både for ham og oss seere): samvittigheten, skylden. Der De Palmas film er en underholdende, ironisk synthopera i filmens forførende montasje, framstår The Act of Killing som et nådeløst og spørrende blikk inn i det katastrofale ved drap i frihetens navn.

the-act-of-killingknivtilnett_A

«I kill a communist for fun, but for a green card, I gonna carve him up real nice», sier Tony Montana i De Palmas Scarface. The Act of Killings åpningsfigur (Anwor i starten) kunne sagt det samme; frie menns selvrettferdiggjørelse av bestialske massedrap. Men så virker det jo å skje noe, en slutt og en forandring oppstår. I en forstand kan kanskje The Act of Killing ses som en rise-and-fall-historie der et dokumentarisk modus går i dialog med fiksjonens krefter for å utpensle et personlig og nasjonalt traume og stirre skarpere – fra et nytt perspektiv – inn i en menneskelig galskap som har sitt fundament i politisk ekstremisme.

Katastrofale hendelser finner sted overalt, både på den politiske venstre- og høyresida. The Act of Killing lar oss stirre rett inn i et konkret historisk eksempel, rett inn i seierherrenes smil over sitt massemord, et smil som gradvis utfordres av tvilens strenge grep. Dogmatiske ideologier og religioner som utelukker eller til og med kjemper imot andre levemåter, som historiske eksempler på kommunisme og liberalisme, har mange døde mennesker i sin arv. Filmer som The Act of Killing aktualiserer og reaktualiserer konkrete menneskelige tragedier som både påminner om historiske fakta og utvider perspektivet på menneskets sårbarhet og makt.

Anwar sittende på betongen nærmest kvalt av sin tenkende kropps reevaluering av massekvelningene – etter å ha blitt ført gjennom sin egen rekonstruksjon – det er noe historiebøkene ikke kan gi oss, men som kanskje vil skaffe denne filmen en plass i dem.



Din kommentar


Relatert

Human Rights Human Wrongs 2017

Blogg: Human Rights Human Wrongs (HRHW) er en filmfestival for det 21. århundre; for et publikum som tørster etter noe annet enn røde løpere og underholdning. I en tid hvor selv den norske middelklassen føler på sterk, internasjonal uro er HRHW festivalen vi trenger.

Kosmorama-rapport: hybridfilm

Blogg: Hva er det som skiller dokumentar fra fiksjon?
Noen regissører driter i dette spørsmålet. Andre fordyper seg i det. Ja, kanskje lar de til og med spørsmålet bli en integrert del av sine filmer. Uansett er det et spørsmål som virker særlig presserende nå om dagen. Vi lever i en tid med så mye hvileløs audiovisuell «realitet» at autensitet og kunstighet, fakta og oppspinn, ser ut til å forsvinne inn i hverandre.

Heart of a Dog

Blogg: Heart of a Dog, Laurie Anderson. Foto: Arthaus   Zs blogger reflekterer rundt Laurie [...]


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Aki og Mika Kaurismäki – Nordens filmhåp flagger ut

Z #3 1989: Det finske brødreparet Aki og Mika Kaurismäki er forlengst etablert som Nordens filmhåp – [...] | kun utdrag

Querelle de Brest: Fassbinder og pikkens poesi

Z #3 1983: Den vest-tyske filmregissør Rainer Werner Fassbinder døde som kjent i fjor sommer. Hans siste [...] | kun utdrag

Om Mildred Pierce som filmkunst og industriprodukt

Z #4 1993: Mildred Pierce fremheves ofte som en typisk Hollywoodproduksjon i lys av 2. verdenskrig med sin [...] | kun utdrag