Mapplethorpe – den ufrivillige fotografen

hovedbilde2 Mapplethorpe: Look at the Pictures. Foto: Tour de Force

 

Til tross for et kort og intenst liv rakk fotografen Mapplethorpe å produsere et imponerende antall bilder. Han rakk også å provosere det amerikanske samfunn med sine verk, basert på den homoseksuelle subkulturen han var en del av i New York på 1970- og 80-tallet. Z anbefaler dokumentaren om ham, på kino nå.

Mapplethorpe: Look at the Pictures, regissert av Fenton Bailey og Randy Barbato (Inside Deep Throat, 2005), gir oss en introduksjon til den amerikanske fotografen Robert Mapplethorpes liv og kunst. En rettsak i Washington mot bildene hans i 1989 danner rammen for filmen, og filmens tittel er et utsagn fra Jesse Helms, mannen som anla saken. Filmen pendler ellers mellom å gi oss et innblikk i Getty Images og LACMAs (Los Angeles County Museum of Art) planlegging av to parallelle omfattende Mapplethorpe-utstillinger, intervjuer med de som kjente og jobbet med ham og arkivopptak. Lydsporet til filmen er også med på å dele den opp, med rolig piano i de ettertenksomme partiene, og elektronisk musikk i de mer handlingsfylte. Ikke minst har – selvfølgelig – bildene til fotografen en sentral plass.

Du kan ikke finne et bedre grunnlag for en film enn livet til Robert Mapplethorpe. Som spillefilm ville historien hans blitt et homo-erotisk drama med mye sex. Som han sa til sin venn Jack Fritscher: Kanskje du har rett i at jeg trenger en psykiater. Jeg er en mannlig nymfoman[1]. Regissørene gjør lurt i å lage en dokumentar som slipper til intervjuer med venner, familie og kolleger som stod han nær, og som ikke minst skaper en mulighet for å presentere bildene hans på en ordentlig måte.

mapplethorpe-tilnett1 Fra Mapplethorpe: Look at the Pictures. Foto: Tour de Force, © Robert Mapplethorpe Foundation

 

 

Filmen gir oss historien bak hans mest kjente bilder. Den er også unik i at vi hører Robert Mapplethorpe selv fortelle om sitt liv og kunst takket være intervjuer innspilt mens han levde. På denne måten kommer vi enda nærmere mannen og kunstneren, og han hjelper selv til med å avmystifisere seg selv fra å bare være en kåt og selvopptatt homofil fotograf. Han revolusjonerte samtidskunsten ved å introdusere homoseksualitet i den, og ikke minst kjempet han hele livet for å høyne fotografiets status som kunstform.

Fra først å forklare bakgrunnen for utsagnet «Look at the Pictures», blir vi videre tatt med til Long Island, stedet hvor Robert Mapplethorpe vokste opp. Faren til Mapplethorpe var selv fotograf, så barndommen hans er godt dokumentert med bilder. Søsteren til Robert er den fremste fortelleren i denne delen av filmen. Hun viser bilder broren tok av henne, og også bilder som hun tok av han med farens kamera. At filmen handler om en fotograf understrekes allerede her med vekt på bildene tatt den gang, og barndommen til Robert fortelles med utgangspunkt i disse.

Mapplethorpe ville egentlig ikke bruke fotografiet i sin kunst. Da han under studietiden ikke lenger hadde råd til å kjøpe, og også ble tatt i å stjele, homopornobladene han brukte i sin collage-aktige billedkunst, ble imidlertid det å ta bilder en nødvendighet. De første polaroidbildene er stort sett selvportretter, men også bilder av Patti Smith, alene eller sammen med Mapplethorpe. De hadde et langt kjærlighetsforhold på slutten av 60-tallet, og bodde sammen i det berømte Chelsea Hotel i New York. I dette miljøet omgikk de Andy Warhol, Debbie Harry og Iggy Pop. Det er ellers påfallende hvor like Patti Smith og Robert Mapplethorpe er på denne tiden, både i kropp og ikke minst blikk. Hun er den perfekte modell og motstykke, til han forlater henne, og kvinnen som objekt, til fordel for bare menn for en lang stund.

Fra Mapplethorpe: Look at the Pictures. Foto: Tour de Force, © Robert Mapplethorpe Foundation Fra Mapplethorpe: Look at the Pictures. Foto: Tour de Force, © Robert Mapplethorpe Foundation

 

Bildene laget og tatt av Mapplethorpe avslører tidlig et eget blikk og sans for komposisjon, og ikke minst for perfeksjon. Søsteren forteller at han tegnet mennesker med grønne ansikter som barn, og den lokale presten på Long Island mottok et Picasso-aktig bilde av jomfru Maria fra han. Hans katolske bakgrunn kom også til å prege fotografiene hans senere, og særlig den okkulte delen som harmonerte godt med den sadomasochistiske fetisjen Mapplethorpe utviklet på 70-tallet. Motivene hans på denne tiden referer til smerte og korsfestelse som diabolsk nytelse, gjenspeilet i hans Self Portrait fra 1975. Han tok også selvportrett med horn i pannen, og lekte bevisst med djevelen som symbol på lyst og synd. På denne tiden møter han den velstående Sam Wagstaff, som ble hans velgjører og partner til Wagstaff døde i 1987. Wagstaff kjøpte et Hasselbladkamera til Mapplethorpe, og ga han et studio med utstyr. Hasselbladkameraet brukes forøvrig i dokumentaren av filmskaperne til å introdusere nye intervjuobjekter, og skaper fin sammenheng mellom fortid og nåtid. En velstående partner gir Mapplethorpe anledning til å profesjonalisere uttrykket sitt, og han reiser til San Fransisco for å fotografere for homopornoblader. Dette var en bevisst strategi for å få flere til å vite om han.

Fra Mapplethorpe: Look at the Pictures. Foto: Tour de Force, © Robert Mapplethorpe Foundation Fra Mapplethorpe: Look at the Pictures. Foto: Tour de Force, © Robert Mapplethorpe Foundation

 

På 80-tallet jobber Mapplethorpe igjen med en kvinne foran kameraet. Han ville egentlig gi ut en bok med Patti Smith, men hun var ikke interessert. Han treffer isteden Lisa Lyon, som var verdensmester i kvinnelig kroppsbygging. Gjennom henne leker han igjen med det kvinnelige, men også med det maskuline i Lisas muskler. Han fotograferer Lisa i lær og SM-utstyr og gjenopptar emner han jobbet med på begynnelsen av 70-tallet.

Etter bokutgivelsen med portretter av henne utvikler Mapplethorpe en ny fetisj, nemlig den afro-amerikanske mannen. Disse mennene kom til å være hans favorittobjekter i mange år. I tillegg til den mørke huden og de grasiøse kroppene lå også fascinasjonen for penisen til disse mennene. Penis har alltid vært, og er til en viss grad fremdeles, noe forbudt, og fargede menns peniser har – ifølge Jack Fritscher, en av Mapplethorpes nære venner – spesielt vært gjenstand for både frykt og begjær. Mapplethorpe selv hadde bare afro-amerikanske elskere på denne tiden, og var besatt av dem både som nytelsesobjekt og form. Han var derimot livredd for å bli oppfattet som om han utnyttet disse mennene. Som Fritscher også sier: He sweated with white guilt trying to make his quest for black beauty keep him from the mortal sin of rascism[2].

Fra Mapplethorpe: Look at the Pictures. Foto: Tour de Force, © Robert Mapplethorpe Foundation Fra Mapplethorpe: Look at the Pictures. Foto: Tour de Force, © Robert Mapplethorpe Foundation

 

Mapplethorpes utsvevende livsstil innhentet ham til slutt, og han ble i 1986 diagnostisert med AIDS. Tiden hans var i ferd med å renne ut, noe som i hans tilfelle resulterte i en massiv produksjon av bilder. Han sluttet å bare fotografere modeller som så rett i kameraet, og som slik også kunne kikke tilbake på den syke fotografen, og tok i stedet flere bilder av statuer og blomster. Det var også på denne tiden han skapte selvportrettet med dødningehodet (Self Portrait 11), et bilde som har blitt legendarisk, og som bringer tankene til Munch-utstillingen han for tiden er en del av i Oslo.

Mapplethorpe var opptatt av å tjene penger, og da han forstod at han ikke lenger kom til å få glede av dem selv opprettet han The Mapplethorpe Foundation, som skulle sikre verkene hans og jobbe for fotografiet som kunstform. Stiftelsen støtter også HIV/ AIDS-forskning, og han har fått egne institutter og sentre oppkalt etter seg[3].

De siste årene av sitt liv lagde han flere utstillinger for å vise kunsten sin til flest mulig. Den siste, som turnerte i USA til etter hans død i 1989, ble kalt The Perfect Moment, og det var det perfekte øyeblikket mellom objekt og fotograf Mapplethorpe jobbet for hele sin karriere. Dette var også utstillingen som utløste Jesse Helms rettsak mot bildene hans. Selv etter sin død var han fremdeles en torn i øyet til det amerikanske samfunnet. At filmen begynner og slutter med denne rettsaken, som bildene til Mapplethorpe kom seirende ut av, understreker ytterligere den kunstneriske og samfunnsmessige betydningen av Mapplethorpes livsverk.

Fra Mapplethorpe: Look at the Pictures. Foto: Tour de Force, © Robert Mapplethorpe Foundation Fra Mapplethorpe: Look at the Pictures. Foto: Tour de Force, © Robert Mapplethorpe Foundation

 

 

 

[1] «He was a sexual outlaw»: my love affair with Robert Mapplethorpe av Jack Fritscher. https://www.theguardian.com/artanddesign/2016/mar/09/robert-mapplethorpe-photography-jack-fritscher-look-at-the-pictures (min oversettelse).

[2] Op. Cit.

[3] http://www.mapplethorpe.org/foundation/



Din kommentar


Relatert

Å LEVE FOR KAMERAET – JEG ER INGRID

Blogg: Stig Björkmans film om Ingrid Bergman, skuespilleren og stjernen som realiserte sine drømmer, og levde sitt liv til fulle – er blitt til en vakker og innsiktsfull film som anbefales. Både som en fin filmopplevelse - og som et innblikk i et fascinerende liv. Selv om jeg kanskje er litt overrasket over den melankolske undertonen filmen gir livet hennes som helhet.

En bit av et liv

Blogg: Madonnas W.E forteller historien om kvinnen den britiske tronarvingen Edward i sin tid mente var verdt å frasi seg krone og imperium for. Filmen tilhører bølgen av biografisk orienterte spillefilmer som i løpet av de siste årene i stadig økende grad har satt sitt preg på kinotilbudet.

Maidan – Et historisk vitnesbyrd

Blogg: Maidan gir oss et utilslørt innblikk i opprøret som fant sted på Maidan Nezalezhnosti - Kievs frihetsplass, fra desember 2013 frem til president Viktor Yanukovich flyktet landet februar 2014. En viktig historisk dokumentar om mot, vilje og et samlet folk mot urett.


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Film og intertekstualitet

Z #3 1992: Hva har Wild at Heart med vår egen identitet å gjøre? Og på hvilken måte er Zelig preget av "kollektive tankeformer"? Artikkelforfatteren bruker intertekstualitetsbegrepet til å belyse forholdet mellom språket, teksten og kulturen, og til å si noe om hvordan vår identitet formes av og er med på å forme kulturelle ytringer. | kun utdrag

Ute av skapet – den nye skeive filmen

Z #2 2009: Zs liste over 10 essensielle skeive filmer, fra 1931 til 2005, som burde befinne seg i ethvert filmbibliotek, skeivt eller ikke, med respekt for seg selv.

Volda ikke et nasjonalt filmakademi… men vi lever

Z #1 1986: Leserbrev fra studenter på videofordypninga, DH i Volda. | kun utdrag