Man tager en film
Når ble det vanlig med filmanmeldelser i norske aviser? 50-tallet, svarer mange. De mer dristige våger seg ned til 30-tallet. Norsk filmkritikk slik vi kjenner den i dag ble født i perioden 1915-30, og mange av dagens spørsmål ble reist allerede da.
Relatert
Fordi jeg elsker film
Z #2 2016: «En god anmeldelse åpner filmverket for den som leser. Den forholder seg til tradisjonen verket er en del av. Den går inn og undersøker verkets premisser, dets sjanger og tema, og ser kritisk på hva som er godt og hva som ikke fungerer. Og den forteller oss om – eller hvordan – vi kan bruke det verket formidler, om det er bra eller dårlig, og på hvilken måte det handler om våre liv i dag.» Nicolai Scherfig | kun utdrag
La det synke – en samtale med Vibeke Skistad i Euforia film
Z #2 2016: Om filmkritikkens - og terningkastenes - betydning for norske kinofilmer.
Hvordan jeg skriver når jeg skriver om film
Z #2 2016: Sønnen min har akkurat begynt å forstå hva faren hans jobber med: «Jeg ser film. Og så skriver jeg om det på datamaskinen», sier jeg. Han nikker nølende. Hver for seg gir det mening som sysler, men at tasting på en mac og å gå på kino på dagtid skal kunne kalles en jobb, på lik linje med – ja la oss si – en brannmann, er foreløpig utenfor treåringens fatteevne. Er det så mye mer begripelig for oss? Hva handler det om, å skrive kritisk om film? | kun utdrag
Fra siste Z
Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie
Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag
Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu
Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag
Fra arkivet
Menneskedyret
Z #4 2017: I løpet av få år har Ben Wheatley markert seg som en svært tydelig stemme innen britisk film. Til tross for en sjangermessig sprikende filmografi, har Wheatley en konsekvent tilnærming til sine rollefigurer: Gang på gang strippes det moderne menneske ned til sitt basale, dyriske jeg. | kun utdrag
Mumlingens magi – Skrivesperre
Z #3 2011: Er klar diksjon alltid det beste? Nei, i følge Geir Henning Hopland og resten av teamet bak novellefilmen Skrivesperre. Særlig ikke når du lager en metakomedie om den norske filmbransjen.
Lykken, meningen og livet – tanker rundt Sofie
Z #1 1993: Artikkelforfatteren reflekterer over Liv Ullmanns film Sofie, en film som krever tålmodighet og [...] | kun utdrag
