Bergman: Den autoritære mesterregissøren

Bergman - ett år, ett liv. Foto: SF Studios (kilde SFI) Bergman – ett år, ett liv. Foto: SF Studios (arkivfoto: SFI)

 

Dokumentarfilmen Bergman – ett år, ett liv av Jane Magnusson danner et komplekst bilde av kunstneren og mannen Ingmar Bergman, som arbeidsnarkoman – og kvinnebedårer.

Ingmar Bergman, som døde i 2007, ville fylt 100 år i 2018. Bergman-året markeres stort i Sverige, for han er en av de største kunstnerne Sverige har fostret, ifølge en av de intervjuede i dokumentaren. Det er ikke vanskelig å være enig i det for en cineast. I Bergman – ett år, ett liv blir mesterregissørens person og karriere plukket fra hverandre og satt sammen igjen med året 1957 som kjerne.

1957 var året da Bergmans karriere skjøt fart. Han regisserte hele tre filmer, to teaterstykker, to hørespill og et fjernsynsteater, samtidig som han led av magesår og sjonglerte et privatliv med både kone og elskerinne. Hendelsene i 1957 danner den røde tråden i filmen, og i historien som spinnes rundt regissøren, men med tidshopp både fremover og bakover i resten av hans liv.

Filmen er imponerende rik på arkivmateriale fra intervjuer med Bergman og filmsettene til flere av produksjonene hans. Det er som om SF (Svensk Film, som produserte de fleste av filmene hans) allerede på 50-tallet visste at her har vi et geni som må bevares for ettertiden. Her er også filmklipp fra flere av filmene hans, med vekt på Jordbærstedet og Det syvende segl, filmene han regisserte i 1957 og som betegnes som to av hans beste filmer. Bergman – ett år, ett liv inneholder i tillegg intervjuer med tidligere kolleger, venner og familie, og er både en hyllest og et kritisk dokument. Hyllesten står blant andre Liv Ullmann for. Hun ser tilbake på livet med Ingmar Bergman med stor varme, og kaller han den beste vennen hun har hatt. Vi får også se og høre blant andre Lena Endre og Mikael Persbrandt uttale seg om hvordan det var å jobbe med det svenske ikonet.

Bergman - ett år, ett liv. Foto: SF Studios (arkivfoto: SFI) Bergman – ett år, ett liv. Foto: SF Studios (arkivfoto: SFI)

 

Etter å ha sett filmen er det ingen tvil om at Bergman ville klart seg dårlig i dagens Metoo-debatt. Han beskrives som en erotoman, som brukte sex som rusmiddel. Samtidig er Bergman – ett år, ett liv et must for alle som liker og kjenner Bergmans filmer, og alle som elsker filmmediet generelt. For Bergman elsket film og mente det var det eneste mediet som virkelig speilet menneskets sjel. Dokumentaren benytter seg av virkemidler som voice-over og talking heads, og et til tider overflødig musikkspor. Jeg savnet rom for klipp fra filmer og arkivmateriale til å snakke for seg selv, men forstår at den komponerte musikken brukes til å bygge opp under spenninger og stemninger i beskrivelsene av kunstnerens personlige problemer og hvordan de ble spilt ut i filmene hans.

«Stor kunst må kanskje kreve en svart slagside» undrer en av de mange intervjuobjektene i filmen, når han blir spurt om sitt forhold til Bergman, for de som jobbet med han kan fortelle om en regissør som styrte filmsettet på en autoritær og diktatorisk måte, og som helst ikke skulle forstyrres. Mot skuespillerne var han alt fra intim til å bryte dem ned psykisk, alt for å få det uttrykket han søkte. Bergmans oppførsel på sett blir dokumentert med filmklipp og forklart av voice-over. Hvorfor ble han til den han var, og var det nødvendig for at han skulle skape filmklassikerne han har etterlatt seg? Er spennende kunst avhengig av et forstyrret sinn for å bli interessant? Se filmen og bedøm selv!

 …

Bergman-året markeres også i Norge, blant annet med visning av filmene hans på landets cinematek.

 



Din kommentar


Relatert

Å LEVE FOR KAMERAET – JEG ER INGRID

Blogg: Stig Björkmans film om Ingrid Bergman, skuespilleren og stjernen som realiserte sine drømmer, og levde sitt liv til fulle – er blitt til en vakker og innsiktsfull film som anbefales. Både som en fin filmopplevelse - og som et innblikk i et fascinerende liv. Selv om jeg kanskje er litt overrasket over den melankolske undertonen filmen gir livet hennes som helhet.

Mapplethorpe – den ufrivillige fotografen

Blogg: Til tross for et kort og intenst liv rakk fotografen Mapplethorpe å produsere et imponerende antall bilder. Han rakk også å provosere det amerikanske samfunn med sine verk, basert på den homoseksuelle subkulturen han var en del av i New York på 1970- og 80-tallet. Z anbefaler dokumentaren om ham, på kino nå.

The Act of Killing: en kvalm frihet

Blogg: Frihet, frihet, for et ord. Vi vil alle ha frihet, vil vi ikke, men hva med friheten til å drepe?


Fra siste Z

Transfilmens mange ansikter

Hva er transfilm? Et innblikk i transfilmens mange uttrykk. | kun utdrag

Ekstatiske overganger – transkjønnede sansninger i The Matrix

Lana og Lilly Wachowskis The Matrix er et av nøkkelverkene i nyere filmhistorie, og den mest innflytelsesrike filmen skapt av transpersoner. I denne teksten utforskes filmen som et gjennombrudd for en ny type transestetikk, og som en film som utfordrer våre binære forestillinger om kjønnsidentitet. | kun utdrag

Se! Berøre! – Om bilder av skimrende og overskridende transpornobegjær

Kulturen vår har strikse forestillinger om det mannlige og det kvinnelige, og vi har også fastlåste forestillinger om hva det å være transkjønnet innebærer. Kan transpornoen åpne opp for alternative forestillinger, om kjønn og kjønnsroller, identitet og transseksuelt begjær? | kun utdrag


Fra arkivet

En tilsynelatende ubetydelig historie

Z #4 1985: Nicolas Roeg har i løpet av de siste 10 år befestet sin stilling som en av Storbritannias mest [...] | kun utdrag

Om lengselens og fantasiens makt – kort intervju med Astrid Henning-Jensen

Z #2 1987: Astrid Henning-Jensen intervjuet av Trond Olav Svendsen og Sissel Sundby | kun utdrag

Den tragikomiske modernisme – om Hodiak og norsk lavbudsjettfilm

Z #4 1994: Den viktigste norske begivenhet i filmåret 1994 er ikke storproduksjonen Kristin Lavransdatter. [...] | kun utdrag