Mørkets mann i radio

Illustrasjon. Egil Haraldsen | Fra omslaget til Øystein Olausens album Radiodager Illustrasjon: Egil Haraldsen | Fra omslaget til Øystein Olausens album Radiodager

Jeg er opptatt av hva filmer formidler. Jeg er opptatt av hvordan film påvirker. Jeg er opptatt av hensikten med en film, og om den oppfylles.  Jeg er mer opptatt av hva mennesker gjør i og med film, enn hva maskiner får til.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2016 Bestill nummeret



Relatert

Mørkets øyne – nå er det kritikerne som blir kritisert

Z #1 2002: «Mørkets øyne – Filmkritikk, vurdering og analyse» av Anne Gjelsvik. [...] | kun utdrag

Hvilken filmkritikk trenger vi?

Z #2 1988: Innenfor all kunstkritikk er det en tradisjon at også selve kritikken settes under debatt. Ikke [...] | kun utdrag

Dødsdans i slow motion: Asif Kapadias Amy

Z #2 2016: Asif Kapadias dokumentar om jazzsangerinnen Amy Winehouse er en dødsdans i slow motion. | kun utdrag


Fra siste Z

Frå motviljens kompendium. Om Speil av Andrej Tarkovskij

Finst det ei øvre grense for kor mange gonger ein kan sjå Andrej Tarkovskijs Speil? Ei grense som, om ein kryssar den, vil manifestere seg som ein slags høg tutande alarm, til dømes? I tilfelle har eg ikkje nådd den enno.

Ord i bildet. Om ordet og litteraturens plass i filmen

Kjærligheten til det skrevne ord, er noe alle store regissører har til felles, selv de som avsverger det, og bekjenner seg til ideen om «kamera som penn». | kun utdrag

Fra brev via roman til film. Nedslag i Orlandos liv gjennom fire hundre år

Om Virginia Woolfs Orlando, og Sally Potters filmatisering av den. | kun utdrag


Fra arkivet

Virkelighetsbilder – en viktig del av norsk filmhistorie dokumentert

Z #3 2001: Nå er også den norske dokumentarfilmhistorien beskrevet. De to filmforskerne Sara Brinch og [...] | kun utdrag

Smerte, blod og skrik

Z #4 1990: Kan en livsfornektende film, som fråtser i smerte, blod og skrik regnes som et kunstverk? Nei, [...] | kun utdrag

Lynne Ramsays subjektive realisme

Z #4 2017: Spranget fra Ratcatchers elegante sosialrealisme til We Need to Talk About Kevins ekspresjonistiske og assosiative formspråk kan virke stort, men det går flere røde tråder gjennom Lynne Ramsays tre første spillefilmer – med Morvern Callar som et naturlig bindeledd i midten. | kun utdrag