Maidan – Et historisk vitnesbyrd

hovedbilde Maidan

 

Maidan (2014) gir oss et utilslørt innblikk i opprøret som fant sted på Maidan Nezalezhnosti – Kievs frihetsplass, fra desember 2013 frem til president Viktor Yanukovich flyktet landet februar 2014. En viktig historisk dokumentar om mot, vilje og et samlet folk mot urett.

Den ukrainske regissøren Sergei Loznitsa lar oss følge utviklingen fra start til slutt: fra fredelige konserter, små barn som tripper rundt på en kjempescene, fremføring av poesi og inspirerende taler foran hundretusenvis av mennesker, til de uvirkelige bildene som florerte på begynnelsen av fjoråret: Krigslignende tilstander med altoppslukende branner og fatale væpnede aksjoner.

Filmskaperen fremstår som en modig journalist med føttene godt plantet i folkeopinionen og har befunnet seg på riktig sted til riktig tid. Maidan er imidlertid ingen journalistisk reportasje. Den er strippet for kommentarer, intervjuer eller fokus på enkeltkarakterer. De eneste eksplisitt fortellende grepene i filmen er tekstplakater som forklarer hvor vi befinner oss i tid og hva som har skjedd siden sist. Filmens storstilte styrke ligger nettopp i dette. Det observerende og ofte statiske blikket makter å fange noe så grandiost som en folkesjel.

maidan folkemengde Maidan

 

Loznitsas dokumentar er hovedsakelig et portrett av folket, fremfor de spesifikke enkeltskjebnene. Det er også noe kraftfullt over folkemassene som er portrettert. De tusenvis av menneskeansiktene vi får se fremstår som små essensielle brikker i et større bilde. Gjentatte ganger får vi oversiktsbilder av borgere som synger Ukrainas nasjonalsang, ansikter som formidler stolthet, raseri, forvirring og fortvilelse. I en sekvens der folkehavet minnes livene som har gått tapt underveis ser vi tusenvis av blanke øyne som skinner i lyset av smarttelefoner og lightere. En poetisk og potent scene der Maidan-plassen ligner en stjernehimmel.

I tillegg til store bildeutsnitt av massene og storslåtte hendelser, viser filmen oss det som ligger bak mediedekningen. I begynnelsen av filmen virker det som om regissøren har hatt et ønske om å lage et sosiologisk verk om en demonstrasjon sett fra innsiden, som en institusjon. Vi observerer matsaler der vi blir bevisstgjort at de alt «har for mange frivillige» som er villige til å stille opp for denne demonstrasjonen. Vi følger folkene som deler ut mat til kalde borgere, vaktene som rullerer på skift, ser et hint om de omfattende rasjonene som er samlet inn og observerer muntre spillemenn som valser rundt i mengdene. Etter at situasjonen tilspisser seg mellom opprørere og myndigheter, og kaos råder, fortsetter likevel regissøren å fokusere på disse trivielle detaljene: Noen tar ansvaret for å kaste bildekk inn i brennende barrikader, mens andre hakker løs brostein fra fortauene slik at de kan brukes som våpen. Arbeidet som utføres er dypt fascinerende, i første rekke som kuriositeter, men også som symboler på hvordan det kan tilføre en normalitet i en svært kaotisk og fryktelig situasjon.

murstein Maidan

 

Selv om filmen i all hovedsak har droppet noen fortellende instans er den likevel et stykke fra å være en ren objektiv observasjon. Som jeg har vært inne på tidligere velger filmen å vise oss rollene som blir fylt bak demonstrasjonen og slik sett tilføre den en slags strukturell (organisk) kvalitet. Kameraet er riktignok en flue på veggen, men denne fluen er utstyrt med et bredvinkelobjektiv som gir noen sublime oversiktsbilder som tar pusten fra oss, blant annet fra hustakene i området. Det er også tydelig at kameramannen, Loznitsa selv, har et øye for storslåtte komposisjoner. Bildene har ofte en malerisk kvalitet over seg. Av og til føles slagscenene som å se storslåtte malerier fra 1800-tallets borgerkriger komme til liv.

brann Maidan

 

Mellom svært oversiktlige og overveldende vakre komposisjoner skutt på avstand, og skremmende, uoversiktlige bilder i folkehavets vold, ligger det en interessant dialektikk. Et motsetningsforhold som også gjør seg gjeldende mellom filmen som et historisk dokument på den ene siden og som en nyhet på den andre. Det er noe uvirkelig over å se Maidan-plassen, omkranset av gamle høyverdige bygg og statuer på den ene siden, flankert av McDonalds, bilreklamer og smarttelefoner på den andre siden. Dens maleriske estetiske kvaliteter skaper en avstand på samme måte som de krigslignende tilstandene også gjør det. Det er som å se bilder fra en svunnen tid – av noe historisk. Samtidig rives man ut av denne avstandsillusjonen ved nærværet av teknologi, av tydelige spor av globaliseringens nåtid og av at kameraet fra tid til annen fremstår som en karakter. Sistnevnte forekommer når en eldre mann bestemmer seg for å synge en nasjonalistisk sang for kameraet eller når vi hører «de skyter på pressen» og kameraet hurtig forflytter seg og «rømmer».

Filmen er overskridende gjennom å spille på forskjellige lag på samme tid, lag som overlapper hverandre. På den ene siden er den en storstilt poetisk skildring av en folkesjel og på den andre er den et dypt blikk inn i en aktuell og historisk hendelse. Maidan er pregnant med dypt tankegods i tillegg(!) til dens mer direkte dokumentasjon av virkeligheten.

lightere



Din kommentar


Relatert

Waste Land

Blogg: Med en plakat som gjenskaper Marats død laget av søppel kan Waste Land av Lucy Walker ved første øyekast se ut som en film som dreier seg om kunst, søppel og død. Det gjør den også, men bare siden søppel er døde ting. Det plakaten ikke viser er en film full av gode historier, triste skjebner, men også av livsglede og optimisme på verdens største søppelfylling.

Dokumentarfilmskaperen Chris Marker er død

Blogg: En av verdens mest nyskapende og respekterte dokumentarfilmskapere døde den 30. juli, 91 år gammel. Marker har siden 1950-årene vært en sentral skikkelse i fransk kulturliv og i det internasjonale dokumentarfilmmiljøet.

The Act of Killing: en kvalm frihet

Blogg: Frihet, frihet, for et ord. Vi vil alle ha frihet, vil vi ikke, men hva med friheten til å drepe?


Fra siste Z

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Verdenskort

Utvalgte favoritter fra årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

Norsk kort 2018

Alle kortfilmene fra det norske kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. | kun utdrag


Fra arkivet

Filmklubbene – gjøkunger i kinoenes nye verden eller verdifulle samarbeidspartnere?

Z #4 2010: Alle som har med film å gjøre vet det. Magien oppsto der. I mørke, ikke overbefolkede saler, på grå hverdagskvelder i små og store byer. Der fant de skjellsettende møtene sted. Opplevelsene som skapte filminteressen, som åpnet dørene til en annen verden.

Ioan Allen

Z #3 1989: Ioan Allen intervjuet av Bjørn Sverre Kristensen | kun utdrag

Lyden: Den tredje dimensjon

Z #1 2004: Lyden er det siste ledd i kjeden før verket møter publikum. I verste fall kan det være det siste [...] | kun utdrag