Maidan – Et historisk vitnesbyrd

hovedbilde Maidan

 

Maidan (2014) gir oss et utilslørt innblikk i opprøret som fant sted på Maidan Nezalezhnosti – Kievs frihetsplass, fra desember 2013 frem til president Viktor Yanukovich flyktet landet februar 2014. En viktig historisk dokumentar om mot, vilje og et samlet folk mot urett.

Den ukrainske regissøren Sergei Loznitsa lar oss følge utviklingen fra start til slutt: fra fredelige konserter, små barn som tripper rundt på en kjempescene, fremføring av poesi og inspirerende taler foran hundretusenvis av mennesker, til de uvirkelige bildene som florerte på begynnelsen av fjoråret: Krigslignende tilstander med altoppslukende branner og fatale væpnede aksjoner.

Filmskaperen fremstår som en modig journalist med føttene godt plantet i folkeopinionen og har befunnet seg på riktig sted til riktig tid. Maidan er imidlertid ingen journalistisk reportasje. Den er strippet for kommentarer, intervjuer eller fokus på enkeltkarakterer. De eneste eksplisitt fortellende grepene i filmen er tekstplakater som forklarer hvor vi befinner oss i tid og hva som har skjedd siden sist. Filmens storstilte styrke ligger nettopp i dette. Det observerende og ofte statiske blikket makter å fange noe så grandiost som en folkesjel.

maidan folkemengde Maidan

 

Loznitsas dokumentar er hovedsakelig et portrett av folket, fremfor de spesifikke enkeltskjebnene. Det er også noe kraftfullt over folkemassene som er portrettert. De tusenvis av menneskeansiktene vi får se fremstår som små essensielle brikker i et større bilde. Gjentatte ganger får vi oversiktsbilder av borgere som synger Ukrainas nasjonalsang, ansikter som formidler stolthet, raseri, forvirring og fortvilelse. I en sekvens der folkehavet minnes livene som har gått tapt underveis ser vi tusenvis av blanke øyne som skinner i lyset av smarttelefoner og lightere. En poetisk og potent scene der Maidan-plassen ligner en stjernehimmel.

I tillegg til store bildeutsnitt av massene og storslåtte hendelser, viser filmen oss det som ligger bak mediedekningen. I begynnelsen av filmen virker det som om regissøren har hatt et ønske om å lage et sosiologisk verk om en demonstrasjon sett fra innsiden, som en institusjon. Vi observerer matsaler der vi blir bevisstgjort at de alt «har for mange frivillige» som er villige til å stille opp for denne demonstrasjonen. Vi følger folkene som deler ut mat til kalde borgere, vaktene som rullerer på skift, ser et hint om de omfattende rasjonene som er samlet inn og observerer muntre spillemenn som valser rundt i mengdene. Etter at situasjonen tilspisser seg mellom opprørere og myndigheter, og kaos råder, fortsetter likevel regissøren å fokusere på disse trivielle detaljene: Noen tar ansvaret for å kaste bildekk inn i brennende barrikader, mens andre hakker løs brostein fra fortauene slik at de kan brukes som våpen. Arbeidet som utføres er dypt fascinerende, i første rekke som kuriositeter, men også som symboler på hvordan det kan tilføre en normalitet i en svært kaotisk og fryktelig situasjon.

murstein Maidan

 

Selv om filmen i all hovedsak har droppet noen fortellende instans er den likevel et stykke fra å være en ren objektiv observasjon. Som jeg har vært inne på tidligere velger filmen å vise oss rollene som blir fylt bak demonstrasjonen og slik sett tilføre den en slags strukturell (organisk) kvalitet. Kameraet er riktignok en flue på veggen, men denne fluen er utstyrt med et bredvinkelobjektiv som gir noen sublime oversiktsbilder som tar pusten fra oss, blant annet fra hustakene i området. Det er også tydelig at kameramannen, Loznitsa selv, har et øye for storslåtte komposisjoner. Bildene har ofte en malerisk kvalitet over seg. Av og til føles slagscenene som å se storslåtte malerier fra 1800-tallets borgerkriger komme til liv.

brann Maidan

 

Mellom svært oversiktlige og overveldende vakre komposisjoner skutt på avstand, og skremmende, uoversiktlige bilder i folkehavets vold, ligger det en interessant dialektikk. Et motsetningsforhold som også gjør seg gjeldende mellom filmen som et historisk dokument på den ene siden og som en nyhet på den andre. Det er noe uvirkelig over å se Maidan-plassen, omkranset av gamle høyverdige bygg og statuer på den ene siden, flankert av McDonalds, bilreklamer og smarttelefoner på den andre siden. Dens maleriske estetiske kvaliteter skaper en avstand på samme måte som de krigslignende tilstandene også gjør det. Det er som å se bilder fra en svunnen tid – av noe historisk. Samtidig rives man ut av denne avstandsillusjonen ved nærværet av teknologi, av tydelige spor av globaliseringens nåtid og av at kameraet fra tid til annen fremstår som en karakter. Sistnevnte forekommer når en eldre mann bestemmer seg for å synge en nasjonalistisk sang for kameraet eller når vi hører «de skyter på pressen» og kameraet hurtig forflytter seg og «rømmer».

Filmen er overskridende gjennom å spille på forskjellige lag på samme tid, lag som overlapper hverandre. På den ene siden er den en storstilt poetisk skildring av en folkesjel og på den andre er den et dypt blikk inn i en aktuell og historisk hendelse. Maidan er pregnant med dypt tankegods i tillegg(!) til dens mer direkte dokumentasjon av virkeligheten.

lightere



Din kommentar


Relatert

Waste Land

Blogg: Med en plakat som gjenskaper Marats død laget av søppel kan Waste Land av Lucy Walker ved første øyekast se ut som en film som dreier seg om kunst, søppel og død. Det gjør den også, men bare siden søppel er døde ting. Det plakaten ikke viser er en film full av gode historier, triste skjebner, men også av livsglede og optimisme på verdens største søppelfylling.

Dokumentarfilmskaperen Chris Marker er død

Blogg: En av verdens mest nyskapende og respekterte dokumentarfilmskapere døde den 30. juli, 91 år gammel. Marker har siden 1950-årene vært en sentral skikkelse i fransk kulturliv og i det internasjonale dokumentarfilmmiljøet.

The Act of Killing: en kvalm frihet

Blogg: Frihet, frihet, for et ord. Vi vil alle ha frihet, vil vi ikke, men hva med friheten til å drepe?


Fra siste Z

Portugisisk film, sa du?

Tretten innganger til en ukjent cinematisk gullalder. | kun utdrag

Det satt to jenter i et rom

Pedro Costas filmserie fra slumstrøket Fontainhas i Lisboa er en oppvisning i «virkelighetsfiksjon», og en bauta i moderne europeisk filmskaping.

«Vakker er et annet ord for rettferdig» – et intervju med Pedro Costa

Filmskaper Pedro Costa om pønk, om kaos som metode, om sitt forhold til Fontainhas gjennom 20 år, og om å yte rettferdighet til mennesker i prekære livssituasjoner. | kun utdrag


Fra arkivet

Anne Marit Jacobsen – skuespiller

Z #1 2013: På settet til Som du ser meg var det en i staben som syns det var vanskelig å adressere Anne Marit ved fornavn, fordi hun alltid hadde vært «Anne Marit Jacobsen» for ham – en person han hadde vokst opp med via film og tv, og som han derfor ikke klarte å henvende seg til uten å bruke hele navnet. | kun utdrag

Sinna mann – intervju med Anita Killi

Z #3 2009: Anita Killis Sinna mann var et av høydepunktene ved årets kortfilmfestival. Z har intervjuet henne om filmen og også om temaet den tar opp, vold i hjemmet.

Fordi jeg elsker film

Z #2 2016: «En god anmeldelse åpner filmverket for den som leser. Den forholder seg til tradisjonen verket er en del av. Den går inn og undersøker verkets premisser, dets sjanger og tema, og ser kritisk på hva som er godt og hva som ikke fungerer. Og den forteller oss om – eller hvordan – vi kan bruke det verket formidler, om det er bra eller dårlig, og på hvilken måte det handler om våre liv i dag.» Nicolai Scherfig | kun utdrag