Dokumentarfilmskaperen Chris Marker er død

En av verdens mest nyskapende og respekterte dokumentarfilmskapere døde den 30. juli, 91 år gammel. Marker har siden 1950-årene vært en sentral skikkelse i fransk kulturliv og i det internasjonale dokumentarfilmmiljøet. Han tilhørte det såkalte Rive Gauche kunstnermiljøet i Paris, sammen med filmskapere som Alain Resnais, Agnès Varda og forfatteren Marguerite Duras. På 50-tallet skrev han jevnlig for tidsskriftet Cahiers du Cinema og ble på mange måter en del av den nye bølgen i fransk film som slo inn på slutten av 1950-tallet.

Svært få av Markers filmer har vært vist i Norge, men hans kanskje mest kjente film La Jetée (Terrassen, 1962) – en eksperimentell fiksjonsfilm- har vært tilgjengelig fra den norske distributøren Action film og er vist i en rekke filmklubber. På 60- og 70-tallet var Marker svært engasjert på venstresiden i politikken og hans filmer som Langt fra Vietnam (1957) og Cuba, Si! (1961) ble ofte vist i norske filmklubber i kjølvannet av det såkalte ungdomsopprøret i 1968.  I 1955 laget Marker filmen AK om den japanske filmregissøren Akira Kurosawa, også den ble vist i en rekke norske filmklubber.

Marker startet sin yrkeskarriere som journalist og fotograf. Hans første dokumentarfilm kom i 1952 og skildret sommerolympiaden i Helsinki samme år. Fotografiet skulle bli svært sentralt i Markers filmer. Hans meste kjente verk, La Jetée, har bare en eneste levende bildesekvens, filmen for øvrig består av stillbilder. Marker er en av ganske få dokumentarfilmere som er representert i filmhistoriens topp 50-liste, men da nettopp med La Jetee. Det er nesten ironisk at en av Markers favorittfilmer var Hitchcocks Vertigo, filmen som nylig ble kåret som nummer én på den samme lista.” Vertigo er den eneste filmen som har vært i stand til å skildre umulige, minner, gale minner”, sa Marker om den topprangerte filmen.

Selv om Marker av de fleste regnes som en dokumentarist ligger hans essayistiske filmer ofte nærmere fiksjonsfilmen, for ikke å si stillbildet. Han ble i en periode sterkt kritisert av dokumentarister som ønsket en mer «realistisk» filmstil der filmskaperen bare registrerte en mest mulig objektiv virkelighet. Marker selv tok etter hvert avstand til hele filmmediet og laget i 2008,  sammen med den østerrikske arkitekten Max Moswitzer, en virtuell utstilling i Zürich under tittelen «Farvel til filmen».  Blant dokumentarfilmskapere i hele verden, også i Norge, hylles Marker nå likevel som en nyskaper og inspirator, som en av dokumentarfilmens alle største navn gjennom tidene.

Den mediesky Marker sluttet aldri med å utfolde sin kunstneriske kreativitet. På sine eldre dager eksperimenterte han mye med multimediale uttrykk. Han elsket katter og påstod at han var født i Mongolias hovedstad Ulan Bator.

Les mer om Chris Marker: Wikipedia, Scottish Documentary Blog.
Jonathan Rosenbaum om Sans Soleil



Din kommentar


Relatert

Kosmorama-rapport: hybridfilm

Blogg: Hva er det som skiller dokumentar fra fiksjon?
Noen regissører driter i dette spørsmålet. Andre fordyper seg i det. Ja, kanskje lar de til og med spørsmålet bli en integrert del av sine filmer. Uansett er det et spørsmål som virker særlig presserende nå om dagen. Vi lever i en tid med så mye hvileløs audiovisuell «realitet» at autensitet og kunstighet, fakta og oppspinn, ser ut til å forsvinne inn i hverandre.

Belleville Baby (2013) – Film som hukommelse

Blogg: Tenk deg at du en dag får en telefon fra en du ikke har sett på nesten ti år. En som den gangen simpelthen forsvant, uten et ord, uten forklaring, og som ikke har latt høre fra seg siden. En du elsket, men ikke vet noen ting om. Dette er utgangspunktet for Belleville Baby.

Grimstadblogg juni 2012: Indisk kvinnesak og boliviansk kokain

Blogg: Den norske kortfilmfestivalen ser ikke ut til å avstedkomme de helt store overskriftene i norske riksmedier i år og de lokale var mest opptatt av den filminteresserte kronprinsens nærvær under festivalåpningen. For meg er indisk kvinnesak og film om de norske kokainsmuglerne i Bolivia mest interessant så langt.


Fra siste Z

Stumfilmens krasj og bang og Connie fra Hønefoss

Om Connie fra Hønefoss som jobbet som ambulerende kinomusiker i Buskerud og omegn under stumfilmperioden. | kun utdrag

Sangen forblir ikke den samme

Boom-ba-boom-pah! Bom-ba-boom-pah! Filmprismet Dirty Dancing (1987) spaltet The Ronettes-perlen «Be my baby» (1963) til et fargerikt spekter i berøringene film, rille og stift. Jeg ble aldri den samme. | kun utdrag

Norsk populærmusikk på film

Populærmusikk kan ha en svært interessant symbiose med film, enten den er skrevet spesielt til den enkelte film, eller man inkluderer en tidligere skrevet melodi. Her er en liten gjennomgang av den norske filmhistorien og bruken av populærmusikk i den. | kun utdrag


Fra arkivet

En stum sommerspøk – om Erling Eriksens film ‘Kjærlighet paa pinde’

Z #3 2000: De aller fleste tenker automatisk på komedien når stumfilmen bringes på banen. I manges øyne er [...] | kun utdrag

Ut av det grå: Filmfestivalen i Berlin

Z #2 1983: Den 33. internasjonale filmfestivalen i Berlin, som gikk av stabelen de to siste ukene i februar, [...] | kun utdrag

Mysterious Skin

Z #4 2005: .. er etter min smak en av årets beste filmer. Jeg gikk og så den etter å ha lest anmeldelsen [...] | kun utdrag