Dokumentarfilmskaperen Chris Marker er død

En av verdens mest nyskapende og respekterte dokumentarfilmskapere døde den 30. juli, 91 år gammel. Marker har siden 1950-årene vært en sentral skikkelse i fransk kulturliv og i det internasjonale dokumentarfilmmiljøet. Han tilhørte det såkalte Rive Gauche kunstnermiljøet i Paris, sammen med filmskapere som Alain Resnais, Agnès Varda og forfatteren Marguerite Duras. På 50-tallet skrev han jevnlig for tidsskriftet Cahiers du Cinema og ble på mange måter en del av den nye bølgen i fransk film som slo inn på slutten av 1950-tallet.

Svært få av Markers filmer har vært vist i Norge, men hans kanskje mest kjente film La Jetée (Terrassen, 1962) – en eksperimentell fiksjonsfilm- har vært tilgjengelig fra den norske distributøren Action film og er vist i en rekke filmklubber. På 60- og 70-tallet var Marker svært engasjert på venstresiden i politikken og hans filmer som Langt fra Vietnam (1957) og Cuba, Si! (1961) ble ofte vist i norske filmklubber i kjølvannet av det såkalte ungdomsopprøret i 1968.  I 1955 laget Marker filmen AK om den japanske filmregissøren Akira Kurosawa, også den ble vist i en rekke norske filmklubber.

Marker startet sin yrkeskarriere som journalist og fotograf. Hans første dokumentarfilm kom i 1952 og skildret sommerolympiaden i Helsinki samme år. Fotografiet skulle bli svært sentralt i Markers filmer. Hans meste kjente verk, La Jetée, har bare en eneste levende bildesekvens, filmen for øvrig består av stillbilder. Marker er en av ganske få dokumentarfilmere som er representert i filmhistoriens topp 50-liste, men da nettopp med La Jetee. Det er nesten ironisk at en av Markers favorittfilmer var Hitchcocks Vertigo, filmen som nylig ble kåret som nummer én på den samme lista.” Vertigo er den eneste filmen som har vært i stand til å skildre umulige, minner, gale minner”, sa Marker om den topprangerte filmen.

Selv om Marker av de fleste regnes som en dokumentarist ligger hans essayistiske filmer ofte nærmere fiksjonsfilmen, for ikke å si stillbildet. Han ble i en periode sterkt kritisert av dokumentarister som ønsket en mer «realistisk» filmstil der filmskaperen bare registrerte en mest mulig objektiv virkelighet. Marker selv tok etter hvert avstand til hele filmmediet og laget i 2008,  sammen med den østerrikske arkitekten Max Moswitzer, en virtuell utstilling i Zürich under tittelen «Farvel til filmen».  Blant dokumentarfilmskapere i hele verden, også i Norge, hylles Marker nå likevel som en nyskaper og inspirator, som en av dokumentarfilmens alle største navn gjennom tidene.

Den mediesky Marker sluttet aldri med å utfolde sin kunstneriske kreativitet. På sine eldre dager eksperimenterte han mye med multimediale uttrykk. Han elsket katter og påstod at han var født i Mongolias hovedstad Ulan Bator.

Les mer om Chris Marker: Wikipedia, Scottish Documentary Blog.
Jonathan Rosenbaum om Sans Soleil



Din kommentar


Relatert

Kosmorama-rapport: hybridfilm

Blogg: Hva er det som skiller dokumentar fra fiksjon?
Noen regissører driter i dette spørsmålet. Andre fordyper seg i det. Ja, kanskje lar de til og med spørsmålet bli en integrert del av sine filmer. Uansett er det et spørsmål som virker særlig presserende nå om dagen. Vi lever i en tid med så mye hvileløs audiovisuell «realitet» at autensitet og kunstighet, fakta og oppspinn, ser ut til å forsvinne inn i hverandre.

Belleville Baby (2013) – Film som hukommelse

Blogg: Tenk deg at du en dag får en telefon fra en du ikke har sett på nesten ti år. En som den gangen simpelthen forsvant, uten et ord, uten forklaring, og som ikke har latt høre fra seg siden. En du elsket, men ikke vet noen ting om. Dette er utgangspunktet for Belleville Baby.

Grimstadblogg juni 2012: Indisk kvinnesak og boliviansk kokain

Blogg: Den norske kortfilmfestivalen ser ikke ut til å avstedkomme de helt store overskriftene i norske riksmedier i år og de lokale var mest opptatt av den filminteresserte kronprinsens nærvær under festivalåpningen. For meg er indisk kvinnesak og film om de norske kokainsmuglerne i Bolivia mest interessant så langt.


Fra siste Z

20 grunner til å se på Romania

Hvordan er det mulig at et tidligere diktatur på Balkan som nordmenn flest forbinder med tigging, har laget påfallende mange av de beste og mest interessante filmene i Europa etter årtusenskiftet? | kun utdrag

Rumensk kultur – Fellesskap med kosmos og en hang til det absurde

Inspirasjonen fra den tradisjonelle folkekulturen er et fellestrekk for rumensk kunst og kultur, men Romania var også arnested for dadaismen. En kort innføring i Romanias rike kulturhistorie. | kun utdrag

Realisme og ideologi i rumensk film etter år 2000

Rumensk film har opplevd en realismerevolusjon, men hvilke ideologier finner man i de rumenske nybølgefilmene?


Fra arkivet

Blant slukne neonlys og rustne tannhjul

Z #4 1999: En road-artikkel om kinomaskinister på flukt gjennom Europa. | kun utdrag

Den middelaldrende mannen og veien – nye tendenser i amerikanske roadmovies

Z #2 2007: Veien har gjennom tiår fungert som selve symbolet på frihet og flukt. Stedet for de unges uansvarlige utforskning av mulige identiteter. Nå er noe nytt på gang i de amerikanske roadmoviene: De middelaldrende mennene har også lagt ut på veien. Hva har disse mennene der ute å gjøre?

Julie Andersen forever – (Hold om mig, Kaspar Munk, 2010)

Z #2 2014: Den nordiske ungdomsfilmen er et felt svært rikt på talent. Likevel føler jeg det er noe helt spesielt med de to filmene den danske regissøren Kaspar Munk har laget med den formidable Julie Andersen. Ansiktet hennes utstråler den perfekte blanding av sårbarhet og styrke, og hun spiller med en kontroll og sans for ørsmå nyanser som virker ganske utrolig for en tenåring. | kun utdrag