Waste Land

Med en plakat som gjenskaper Marats død laget av søppel kan Waste Land av Lucy Walker ved første øyekast se ut som en film som dreier seg om kunst, søppel og død. Det gjør den også, men bare siden søppel er døde ting. Det plakaten ikke viser er en film full av gode historier, triste skjebner, men også av livsglede og optimisme på verdens største søppelfylling.

Filmen begynner tilsynelatende som en dokumentar om den brasilianske kunstneren Vik Muniz. Den distanserer seg etter hvert mer og mer fra selve kunstneren til å dreie seg om hans neste prosjekt, nemlig å lage kunst ut av søppel. Etter en del undersøkelser fra sin leilighet i New York oppdager han Jardim Gramacho, en søppeløy utenfor Rio de Janeiro. Dette er et område kontrollert av lokal mafia, men ved hjelp av lokale kontakter får han innpass, og reiser ned for å utforske nærmere. Han begynner først å fotografere fyllingen fra luften, men finner fort ut at det er ikke fyllingen i seg selv som er interessant, men catadorene, eller plukkerne, som jobber der.

For her finnes ikke bare søppel, men et samfunn som livnærer seg av Jardim Gramacho ved å plukke ut alt som kan gjenvinnes. Dette samfunnet har også dannet en fagforening for plukkerne, og et bibliotek bestående av bøker funnet på fyllingen. Favorittboken til Tiaõ, lederen av fagforeningen, er Fyrsten av Machiavelli, og det er han som er modell for Marat.  Plukkerne er fornøyde med jobbene sine, men som Isis, en av plukkerne vi møter, sier: «Det finnes ingen fremtid her». Vik Muniz’ prosjekt involverer til slutt åtte plukkere som blir sentrale både som motiver, hjelpere og venner, og seeren blir godt kjent med disse fantastiske menneskene som bare har kommet litt skeivt ut i livet.

Filmens dramaturgi er klart definert av Lucy Walker, som er veldig opptatt av at hennes filmer skal ha en klassisk oppbygning med begynnelse, midte og slutt. I et intervju gjengitt på Rush Prints hjemmesider (http://rushprint.no/video) forteller hun også om sin arbeidsmetode som går ut på å tilnærme seg miljøet hun vil skildre gradvis fra en utenforståendes synspunkt. Som seer blir man derfor introdusert til handlingen i Waste Land på en «myk» måte. Man blir først introdusert for kunstneren Muniz, så tatt med på Viks første tur til fyllingen, men man får også en «pustepause» tilbake sammen med han i New York før filmen helt og fullt konsentrerer seg om kunstprosjektet i Jardim Gramacho. Når prosjektet er over, og bildene er ferdige, lar filmen oss se hvordan vennskapet mellom kunstneren og plukkerne fortsetter, og etterspillet prosjektet fikk, siden Vik tidlig i filmen annonserer at alle inntektene fra bildesalget skal gå til plukkernes fagforening.

Takket være plukkernes innsats, holdes Jardim Gramachos volum nede, men fyllingen er vedtatt stengt i 2012, og plukkernes framtid er usikker. Plukkernes fagforening jobber med å forberede dem på en tilværelse etter stengingen ved å skolere dem. Noe blant annet inntektene fra kunstprosjektet til Vik Muniz, og filmen til Lucy Walker har bidratt til.

Waste Land bør ses, ikke bare fordi den er underholdende og interessant, men også fordi den er en viktig kommentar til bruk-og-kast samfunnet.



Relatert

Kosmorama-rapport: hybridfilm

Blogg: Hva er det som skiller dokumentar fra fiksjon?
Noen regissører driter i dette spørsmålet. Andre fordyper seg i det. Ja, kanskje lar de til og med spørsmålet bli en integrert del av sine filmer. Uansett er det et spørsmål som virker særlig presserende nå om dagen. Vi lever i en tid med så mye hvileløs audiovisuell «realitet» at autensitet og kunstighet, fakta og oppspinn, ser ut til å forsvinne inn i hverandre.

Å LEVE FOR KAMERAET – JEG ER INGRID

Blogg: Stig Björkmans film om Ingrid Bergman, skuespilleren og stjernen som realiserte sine drømmer, og levde sitt liv til fulle – er blitt til en vakker og innsiktsfull film som anbefales. Både som en fin filmopplevelse - og som et innblikk i et fascinerende liv. Selv om jeg kanskje er litt overrasket over den melankolske undertonen filmen gir livet hennes som helhet.

Citizen Iversen og dokumentarens renessanse – 5. rapport fra Ottawa

Blogg: Zs Ottawa-utsendte har sett Matthew Heinemans Cartel Land, en gnistrende god film, men også en omtumlende og rystende opplevelse. Filmen vises under BIFF i Bergen.


Fra siste Z

Hva er folk horror?

Med den såkalt «opphøyde» skrekkfilmen, som Midsommar, er folk horror igjen i vinden. Men hva er egentlig folk horror, og hvor har veien gått fra britisk 70-tallsskrekkfilm fram til i dag? | kun utdrag

Smittende paranoia: Nokon kjem til å kome og It Comes at Night

Kan redselen for inntrengeren være verre enn inntrengeren?  | kun utdrag

Nasty girls i skrekkfilm

Hvordan kan en feministisk filmviter få glede av skrekkfilm? En reise inn i hva skrekkfilmen egentlig kan gi oss, og inn i hva vi ser og ikke ser i Prano Bailey-Bonds Censor. | kun utdrag


Fra arkivet

Kortfilmmanifestet – et publikumsjippo?

Z #1 1983: Det såkalte Trondheims-manifestet om kortfilmens situasjon har vakt røre og uenighet i [...] | kun utdrag

I dødsfabrikken

Z #2 2016: Er deg mogleg å gjera ei sømeleg handling i ei umenneskelig verd? | kun utdrag

Filmskole med vekt på film

Z #2 1991: Malte Wadman intervjues av Jon Iversen | kun utdrag