Waste Land

Med en plakat som gjenskaper Marats død laget av søppel kan Waste Land av Lucy Walker ved første øyekast se ut som en film som dreier seg om kunst, søppel og død. Det gjør den også, men bare siden søppel er døde ting. Det plakaten ikke viser er en film full av gode historier, triste skjebner, men også av livsglede og optimisme på verdens største søppelfylling.

Filmen begynner tilsynelatende som en dokumentar om den brasilianske kunstneren Vik Muniz. Den distanserer seg etter hvert mer og mer fra selve kunstneren til å dreie seg om hans neste prosjekt, nemlig å lage kunst ut av søppel. Etter en del undersøkelser fra sin leilighet i New York oppdager han Jardim Gramacho, en søppeløy utenfor Rio de Janeiro. Dette er et område kontrollert av lokal mafia, men ved hjelp av lokale kontakter får han innpass, og reiser ned for å utforske nærmere. Han begynner først å fotografere fyllingen fra luften, men finner fort ut at det er ikke fyllingen i seg selv som er interessant, men catadorene, eller plukkerne, som jobber der.

For her finnes ikke bare søppel, men et samfunn som livnærer seg av Jardim Gramacho ved å plukke ut alt som kan gjenvinnes. Dette samfunnet har også dannet en fagforening for plukkerne, og et bibliotek bestående av bøker funnet på fyllingen. Favorittboken til Tiaõ, lederen av fagforeningen, er Fyrsten av Machiavelli, og det er han som er modell for Marat.  Plukkerne er fornøyde med jobbene sine, men som Isis, en av plukkerne vi møter, sier: «Det finnes ingen fremtid her». Vik Muniz’ prosjekt involverer til slutt åtte plukkere som blir sentrale både som motiver, hjelpere og venner, og seeren blir godt kjent med disse fantastiske menneskene som bare har kommet litt skeivt ut i livet.

Filmens dramaturgi er klart definert av Lucy Walker, som er veldig opptatt av at hennes filmer skal ha en klassisk oppbygning med begynnelse, midte og slutt. I et intervju gjengitt på Rush Prints hjemmesider (http://rushprint.no/video) forteller hun også om sin arbeidsmetode som går ut på å tilnærme seg miljøet hun vil skildre gradvis fra en utenforståendes synspunkt. Som seer blir man derfor introdusert til handlingen i Waste Land på en «myk» måte. Man blir først introdusert for kunstneren Muniz, så tatt med på Viks første tur til fyllingen, men man får også en «pustepause» tilbake sammen med han i New York før filmen helt og fullt konsentrerer seg om kunstprosjektet i Jardim Gramacho. Når prosjektet er over, og bildene er ferdige, lar filmen oss se hvordan vennskapet mellom kunstneren og plukkerne fortsetter, og etterspillet prosjektet fikk, siden Vik tidlig i filmen annonserer at alle inntektene fra bildesalget skal gå til plukkernes fagforening.

Takket være plukkernes innsats, holdes Jardim Gramachos volum nede, men fyllingen er vedtatt stengt i 2012, og plukkernes framtid er usikker. Plukkernes fagforening jobber med å forberede dem på en tilværelse etter stengingen ved å skolere dem. Noe blant annet inntektene fra kunstprosjektet til Vik Muniz, og filmen til Lucy Walker har bidratt til.

Waste Land bør ses, ikke bare fordi den er underholdende og interessant, men også fordi den er en viktig kommentar til bruk-og-kast samfunnet.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon