Kortfilmmanifestet – et publikumsjippo?

Det såkalte Trondheims-manifestet om kortfilmens situasjon har vakt røre og uenighet i filmkretser. Vi tok kontakt med kortfilmfotografen Kjell Vassdal for å komme norske kortfilmmakere nærmere inn på livet og kanskje få alternative synspunkt på hva som bør gjøres for kortfilmen i Norge. Vassdal var en av dem som under debatten på kortfilmfestivalen i Trondheim sterkt tok avstand fra tanken om å ta fra langfilmen og gi til kortfilmen. Vi hadde ventet oss en stålhard fagforeningspolitiker, med forhold til yrket sitt som en hvilken som helst rørlegger. Intervjuet skulle vise seg å gi et ganske annet inntrykk.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1983 Bestill nummeret



Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Transfilmens mange ansikter

Hva er transfilm? Et innblikk i transfilmens mange uttrykk. | kun utdrag

Ekstatiske overganger – transkjønnede sansninger i The Matrix

Lana og Lilly Wachowskis The Matrix er et av nøkkelverkene i nyere filmhistorie, og den mest innflytelsesrike filmen skapt av transpersoner. I denne teksten utforskes filmen som et gjennombrudd for en ny type transestetikk, og som en film som utfordrer våre binære forestillinger om kjønnsidentitet. | kun utdrag

Se! Berøre! – Om bilder av skimrende og overskridende transpornobegjær

Kulturen vår har strikse forestillinger om det mannlige og det kvinnelige, og vi har også fastlåste forestillinger om hva det å være transkjønnet innebærer. Kan transpornoen åpne opp for alternative forestillinger, om kjønn og kjønnsroller, identitet og transseksuelt begjær? | kun utdrag


Fra arkivet

Lynne Ramsays subjektive realisme

Z #4 2017: Spranget fra Ratcatchers elegante sosialrealisme til We Need to Talk About Kevins ekspresjonistiske og assosiative formspråk kan virke stort, men det går flere røde tråder gjennom Lynne Ramsays tre første spillefilmer – med Morvern Callar som et naturlig bindeledd i midten. | kun utdrag

Kjønnsdrama på lerretet, kjønnsblindhet i bransjen

Z #2 2007: Så er det slått fast fra høyeste autoriserte hold: Det eksisterer en iøynefallende kjønnsurettferdighet i det norske kulturlivet. Det måtte en ambisiøs feminist og kulturminister til - med ballene på rett sted - for å våge å stå i mot et massivt press fra mektige aktører i bransjen mot å ta opp hvilke kvalitetsforringende konsekvenser dette har. Tallene som kulturminister Trond Giske la fram 8. mars, kan ubehagelig klart tale for seg selv. Nøkkelposisjoner i filmbransjen: 21 prosent kvinner, 79 prosent menn. Antall regissører: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Produsenter: 19 prosent kvinner, 81 prosent menn. Sånn er det med den saken.

Det norske kinosystemet: børs eller katedral?

Z #2 1995: Det norske kinosystemet er enestående og etter manges mening verdens beste. Artikkelforfatteren er [...] | kun utdrag