Av Guri Kulås

I dødsfabrikken

Sauls sønn. Foto: Arthaus Sauls sønn. Foto: Arthaus

 

Er deg mogleg å gjera ei sømeleg handling i ei umenneskelig verd?

Opprinnelig publisert i Klassekampen.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2016 Bestill nummeret



Relatert

Fortolkningens hegemoni – om filmkritikkens usynliggjøring av estetikken

Av Asbjørn Grønstad

I Z nummer 4 1999 med temaet «Amatør» trykket vi en artikkel av Eric Arguillère som [...] | kun utdrag

Mørkets øyne – nå er det kritikerne som blir kritisert

Av Bokanmeldelse Jan Erik Holst

Z #1 2002: «Mørkets øyne – Filmkritikk, vurdering og analyse» av Anne Gjelsvik. [...] | kun utdrag

Hud: tradisjonelt drama

Av Jon Iversen

Z #5 1986: Kan en folkeavstemning avgjøre om en film er god eller dårlig? Er det billettinntektene som [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie

Av Lars Ole Kristiansen

Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag

Herlig åttitalls

Av Ina Strøm

Det lekne åttitallet lever fortsatt i Tokyo. | kun utdrag

Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu

Av Hedda Robertsen

Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag


Fra arkivet

Fem favoritter

Av Torbjørn Grav, Russ Hunter, Laura Mee, Kay Olssen, Alison Peirse, Rikke Schubart, Kjetil Svendsen

Z #2 2024: Vi har bedt et knippe kjennere og eksperter – Torbjørn Grav, Russ Hunter, Laura Mee, Kay Olssen, Alison Peirse, Rikke Schubart og Kjetil Svendsen – om å komme med sine fem favorittskrekkfilmer.

Samuel Fuller 1911-97

Av Fredrik Eriksen

Z #1 1998: Samuel Fuller var kanskje først og fremst en regissørenes regissør. I fjor høst tok en lang og [...] | kun utdrag

Det beste publikummet

Av Arild Frölich

Z #2 2014: Min første kino-opplevelse var 17. mai 1978. Jeg var fem år og så Flåklypa Grand Prix på et grendahus i bygda jeg bodde i. Det var overveldende. Jeg var svimmel, bilsyk og lykkelig da jeg sjanglet ut i dagslyset igjen. Det samme var de voksne. Vi hadde opplevd noe sammen som vi fortsatt husker, og som vekket filminteressen i meg. En ny verden åpnet seg. Det var magisk. | kun utdrag