Kosmorama-rapport: hybridfilm

Hva er det som skiller dokumentar fra fiksjon?

Noen regissører driter i dette spørsmålet. Andre fordyper seg i det. Ja, kanskje lar de til og med spørsmålet bli en integrert del av sine filmer. Uansett er det et spørsmål som virker særlig presserende nå om dagen. Vi lever i en tid med så mye hvileløs audiovisuell «realitet» at autensitet og kunstighet, fakta og oppspinn, ser ut til å forsvinne inn i hverandre. I en fin artikkel 12. april, stiller Jonas Rein Seehuus i Dagbladet spørsmålet: «Er tiden moden for å droppe det rigide skillet mellom dokumentar- og spillefilm?» (les artikkelen her)

Mariken Halles Kanske i morgon (2011), som jeg så for litt siden, leker seg med spørsmål som dette. Den uthever konstant seg selv som film, som konstruksjon, og søker med det en intimitet, et kjennskap til noe menneskelig. Kameraet søker ikke her å være «flue på veggen», men «flua i suppa» (som Bjørn Sørenssen så fint formulerer det i Å fange Virkeligheten): dets tilstedeværelse er konstant merkbar — for oss seere og for menneskene foran det. Og ikke nok med det: filmskaperne trer fram, gjerne foran kamera, blander seg inn, graver, spør, legger sin fantasi i munnen på menneskene og verden som blir avbilda. For verden har ikke en naturlig betydning for oss, en mening som bare ligger der og venter på vår bevissthet: den er hva vi tillegger den. Det er denne holdninga Kanske i morgon inntar. Og det er denne holdninga som kjennetegner det Tina Fischer nylig omtalte som den mest interessante hovedtendensen i nyere film: hybridfilmen.

Under årets Kosmorama så jeg flere filmer som kan sees i sammenheng med denne tendensen. I møte med Werner Herzogs Cave of Forgotten Dreams (2010), som i mange av hans tidligere filmer, kommer spørsmålet om forskjellen mellom dokumentar og fiksjon i skyggen av den audiovisuelle filosoferingen, en diktning med virkeligheten. Med, ja, ikke av. For Herzog er skillet mellom dokumentar og fiksjon ikke-eksisterende. Verden eksisterer, og film eksisterer. Disse to fenomene jobber sammen og resultatet er ikke fiksjon eller dokumentar, men et uttrykk, en form for dikting — med verden som råmateriale og kamera, redigeringsbord, lydsetting, lyssetting og bein som redskap.

Herzogs nyeste film viser (i 3D) hulemalerier eldre enn noen andre man har funnet til nå (påstås det iallefall i filmen). Men han nøyer seg ikke med å observere, han tolker aktivt. Dvs: enhver filmatisk observasjon er en tolkning; Herzog bare omfavner denne tanken, trives i suppa.

Sammen med kunsthistorikere, gir han, bl.a. i form av en poetisk fortellerstemme og ved utnyttelsen av skygger og avbalanserte, melodiske, narrative panoreringer som oppfanger hulemaleriene i ulike formasjoner, avbildningene mening. Han gir dem en historie, en menneskelig tunge.

Det er med en følelse av komisk men skjebnesvangert alvor, Herzog stiller spørsmål (verbalt, musikalsk, visuelt), og filmen blir — som de fleste av hans tidligere filmer — en munter poets etnografisk undersøkelse av menneskets drømmer. Vi er mer enn hva flua kan se fra veggen.

Marwencol (Jeff Malmberg, 2010) er en annen interessant hybridfilm jeg så under festivalen. Her får vi møte Mark Hogancamp, som har blitt utsatt for vold og følgelig mistet hukommelsen og den grunnleggende trygghetsfølelsen. Han har konstruert en egen virkelighet med soldatdukker som representerer venner og familiemedlemmer, samt ham selv.

Marwencol er en film som er glad i sitt subjekt. Men mer enn å gi oss èn tonalitet, ett bestemt inntrykk av hovedpersonen, virker den konstruert ut i fra hans drømmer. For Mark er fortida borte, og han har sett det nødvendig å etablere et fiktivt nu. Og ved å vise Marks egne fotografier av dukkene, i livfulle montasjer, klarer Malmberg å bevare og vitalisere det levende og virkelige i Marks konstruksjon. Dokumentaren dikter, lager historier, sammen med sitt subjekt. Den bruker arkivmateriale ikke bare til å gi informasjon, til å dokumentere, men til å fantasere videre i tråd med det som finnes der. Dokumentarfilmskaperen tror på fiksjonens virkelighet.

Denne empatiske holdning til den terapautiske konstruksjonen er konstant synlig, uten at Malmberg noen gang trer foran kamera, og et aldri så lite spørsmål presser seg fram: hva er det som skiller fiksjon fra virkelighet?

I Wish I Knew (Jia Zhangke, 2010) åpner med slow-motion-tagninger av en mann som vasker digre, gullbelagte løvestatuer. Bildene blir akkompagnert av løveknurring på lydsporet. Som i Herzogs film, blander denne dokumentaren (eller hybridfilmen) konvensjonelle intervjuscener (mennesker sittende frontalt, i halvtotal), med lyriske iscenesettelser og innklipp av scener fra andre filmer, som rituelle sitater. Klippene som blir vist – blant annet fra filmer av Wong Kar Wai og Antonioni – fungerer ikke bare som illustrasjoner eller vedlegg til hva de intervjuede personene snakker om, men framhever samtidig fiksjonens betydning i forståelsen av fortida, den historiske virkeligheten.

Akkurat som den melodiske avbildningen av hulemaleriene (og, ikke minst, naturen utenfor grotta) i Cave antyder Herzogs tro på noe tidløst, samt hans tro på filmmediets evne til å hente ut noe nytt fra denne verden, vekker Jias løver en fornemmelse av noe som ligger utenfor historiebøkene, noe som puster og lever gjennom tidens utrettelige gang. Jeg kommer til å tenke på noe den iranske filmkritikeren Youssef Ishaghpour skriver om Godards Historie(s) du cinema — og her parafraserer han Walter Benjamin: «your film isn’t the sort of history that deals with wood and ashes, it’s the living memory of the flames.» (i The Archeology of Film and the Memory of a Century, 2005: 24). Jias film virker å ta sikte på å være levende minner av en fortid som lever videre inn i nåtida. Ikke at jeg skjønner så mye av de historiske betraktningene i I Wish I Knew. Men scenene der kamera følger, i rolige kjøringer, Tao Zhao, i moderne omgivelser, eller betrakter arbeidere på sykkel, ventende på kaia, i en avstressa montasjesekvens med totalbilder, mediumshots og nærbilder av syklistene, vekker en følelse av noe som trosser tid, noe som vedvarer gjennom historien. Som Asgeir H. Midthaug, en venn jeg så filmen med, skriver i Under Dusken 12. april: «Jia overprøver tid og rom ved å la en historie fra 60-tallet beskrives av en jente som vandrer hvileløst gjennom dagens Shanghai.» Nuet er historie, historien finnes i nuet.

Disse tre filmene, to laget av enorme auteurskikkelser, tar fiksjonens rolle i dokumentasjonen for gitt. Den italienske regissøren Roberto Rosselini sa en gang: «Ting er der. Hvorfor manipulere dem?» (Rosselini i Furstenau, The Film Theory Reader, 2010: 177). Hybridfilmskaperne ville kanskje svart: Ting er der. Hvorfor ikke manipulere dem? Gi dem en menneskelig tunge?

(Les mer om Jia Zhangke, Werner Herzog og forholdet mellom fakta og fiksjon i Z nr 2 2010: Fakta/fiksjon



4 kommentarer

  1. Mads Outzen sier:

    Glimrende artikkel, Endre!

    Du skriver virkelig med poesi i blodet og trekker tråder mellom filmer og teoretiske ideer som om dette bare er deler av et puslespill du nettopp har kjøpt. Hybridfilmen, og spørsmålet om skillet mellom dokumentar og fiksjon, er jo alltid interessant, men at dette er noe som er mer interessant nå eller har slått til med større kraft nå enn tendensen vi kan spore i filmhistorien generelt, det er jeg ikke helt enig i, men det er likevel noe som bør utforskes like mye i samtidsfilm som i filmkanonen. For meg er Herzog den klart mest spennende i denne sammenhengen. Måten han etablerer en übersubjektiv historisk virkelighet som om det er det mest naturlige i verden gjør at dokumentarene hans blir et programskrift for film som film, akkurat som det er med Chris Marker eller Jean-Luc Godard, og denne formen for poetisk dokumentarfilm er tror jeg kunne blitt analysert opp og ned uten at vi kan finne fram til noe som virkelig kan skildre opplevelsen av dette skillet.

    Uansett, flott skrevet og jeg gleder meg til dine videre skriblerier her på Z!

  2. Endre Eidsaa Larsen sier:

    Takk for kommentar, Mads. Legg merke til at jeg ikke skriver ”mer interessant” men ”særlig presserende”. Jeg er med andre ord enig i at spørsmålet ikke er nytt eller mer interessant nå enn tidligere. I introduksjonsavsnittet, der jeg nevner ”autensitet og kunstighet, fiksjon og fakta, ser ut til å forvinne inn i hverandre” skulle jeg forresten lagt til ”om de noensinne var delt, da”.

    Bill Nichols skriver at alle filmer er dokumentarer, i den forstand at de er bevis på kulturen de ble produsert av, men deler de opp i «wish-fulfillment» (det vi vanligvis kaller fiksjonsfilm)- og «social representation»-dokumentarer. I de tre filmene jeg snakker om, virker «wish-fulfillment» å høre uløselig sammen med den sosiale representasjonen. Er de dokumenter av en «übersubjektiv historisk virkelighet» eller fiksjoner i møte med vår felles verden? Forståelsen av at film ikke bare er en representasjon av verden, men en manifestering av møtepunktet mellom bevissthet og verden, preger hybridfilmen, og gjør — sånn jeg ser det — spørsmålet mer presserende, mer aktuelt. Interessant har det alltid vært.

    Men et vel så viktig/interessant spørsmål som ”hva skiller fiksjon og dokumentar?”, er jo: hvem og hva tjener på kategoriene? Hvorfor har skillet verdi?

  3. Endre Eidsaa Larsen sier:

    Når det er sagt og spurt (herregud som jeg spør): jeg liker innvendinga di. Er nok lurt å ikke overdrive spørsmålets nåværende aktualitet — men heller minne om dets vedvarende relevans.

  4. Mads Outzen sier:

    Joda, var ikke ment som en kritikk, og jeg er fullstendig enig i premisset ditt. Poenget må vel være å påeke nettopp relevansen av dette spørsmålet ikke bare nå eller før, men for film som medium og kunstart generelt, og trekke tråder (som du gjør) mellom forskjellige måter å forholde seg til både dette skillet og til virkeligheten, og eventuelt (men kanskje i et større format) problematisere dette såkalte distinksjonen i seg selv. Det er jo et spørsmål som alltid er relevant og interessant – nå som før – og du undrer på det på en artikulert og reflektert måte. Herzog ville vært stolt :)

Din kommentar


Relatert

Citizen Iversen og Wiseman – 8. rapport fra Ottawa

Blogg: Vår kjære Citizen Iversen har sett Wisemans nyeste dokumentar, rett før den vises i Tromsø, på TIFF.

Citizen Iversen og dokumentarens renessanse – 5. rapport fra Ottawa

Blogg: Zs Ottawa-utsendte har sett Matthew Heinemans Cartel Land, en gnistrende god film, men også en omtumlende og rystende opplevelse. Filmen vises under BIFF i Bergen.

Citizen Iversen møter Alanis Obomsawin – 14. rapport fra Ottawa

Blogg: Alanis Obomsawin er kanadisk dokumentarfilms «grand old lady», og har i sine over førti dokumentarfilmer kjempet utrettelig for den kanadiske urbefolkningens rettigheter. Citizen Iversen møtte henne i Ottawa, der hun ble hyllet som kanadisk mesterregissør av det kanadiske filminstituttet og Universitetet i Carleton.


Fra siste Z

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Verdenskort

Utvalgte favoritter fra årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

Norsk kort 2018

Alle kortfilmene fra det norske kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. | kun utdrag


Fra arkivet

Fanny og Alexander – min første, Bergmans siste

Z #1 1983: Filmentusiast ble jeg etter mitt første møte med Marx Brothers på Stabekk kino i syvårsalderen. [...] | kun utdrag

På jakt etter Erik Løchen

Z #3 1983: Filmmannen Erik Løchen var på vei til å bli en myte i norsk filmliv. I januar ble han brått [...] | kun utdrag

Hvor blir det av barnefilmen?

Z #2 1995: «Barnefilm» er ikke bare «film for barn», det kan like gjerne være [...] | kun utdrag