Citizen Iversen og dokumentarens renessanse – 5. rapport fra Ottawa

cartel2

Zs Ottawa-utsendte har sett Matthew Heinemans Cartel Land, en gnistrende god film, men også en omtumlende og rystende opplevelse. Filmen vises under BIFF i Bergen.

Jeg spaserer til min favorittkino Mayfair for å se dokumentarfilmen Cartel Land (Matthew Heineman, 2015). Den er en rystende og ubehagelig opplevelse. En film like kaotisk som livet selv. Filmen gir oss ikke politiske eller kulturelle analyser, den stikker hendene ned i all dritten for å vise oss hvordan det virkelig er i noen av verdens krigssoner. Vi tas med til Mexico og til Arizona, helt på grensen mellom USA og Mexico, og filmen illustrerer hvor kompliserte konflikter er. Cartel Land viser oss også på en overbevisende måte hvordan verden mangler de klare distinksjoner mellom svart og hvitt som vi ofte bruker når vi skildrer verden i film eller journalistikk.

I Cartel Land er ingenting helt svart eller helt hvitt. Alt er i sjatteringer av blygrått. Alle grenser er utvisket og all moral er uklar. Filmen demonstrerer på en overbevisende måte dokumentarfilmens kraft og viktige funksjon, og den skitner oss litt til gjennom det mørke kaoset sitt. Det er vondt og det er godt. Vondt nok til at det blir en gnistrende god film.

Et av de mest slående trekkene ved utviklingen av film og kino de siste 25 årene er hvordan dokumentarfilmen har fått en ny renessanse, både i Norge og internasjonalt. I dag er det vanlig å se dokumentarfilm på kino, og dokumentarfilmen har en viktig rolle i offentligheten. For 25 år siden var det ikke slik. Riktignok begynte det å skje viktige ting på slutten av 1980-tallet, men dokumentarfilm var sjelden kost på kino, det fantes få bøker om genren, og oppmerksomheten omkring dokumentarfilm var liten. I dag er det helt annerledes. Genren synes å erobre en stadig større del av kinotilbudet og er helt avgjørende på fjernsyn, bøker publiseres i et voldsomt tempo, og stadig flere filmer produseres. Variasjonen og mangfoldet i genren er større enn noen gang tidligere i filmens historie.

cartel8auto CARTEL LAND

 

Noe skjedde på slutten av 1980-tallet. Etter at dokumentarfilmen praktisk talt hadde forsvunnet fra kinoene kom noen få filmer som revitaliserte genren, og de skulle bli helt avgjørende for genrens kvalitet og offentlige oppmerksomhet. Både i USA og internasjonalt skulle The Thin Blue Line (Errol Morris, 1988) og Roger and Me (Michael Moore, 1989) vise at dokumentarfilm også hørte hjemme på kino, og selv om The Thin Blue Line ikke ble nominert til en Oscar, fordi man mente den ikke var en riktig dokumentar, bidro disse to filmene til en revitalisering av dokumentarfilmen som politisk og kunstnerisk uttrykk. Samtidig var suksessen til Sigve Endresens For harde livet i Norge i 1989 et signal om at også her hjemme kunne dokumentarfilm gjøre suksess på kino. På hele 1980-tallet hadde bare tre – 3 – norske dokumentarfilmer kinovisning, men Endresens film viste veien, og åpnet opp for dagens situasjon. At dokumentarfilm både var kunst, politisk aktivisme og en retorisk dokumentasjon av virkeligheten, ble så diskutert på høyt teoretisk nivå i Bill Nichols’ banebrytende bok Representing Reality i 1991. Resten er historie, som det heter.

Min lokale kino Mayfair illustrerer godt den nye rollen dokumentarfilmen har fått i offentligheten og i kinokulturen. Mayfair har den siste tiden vist en lang rekke dokumentarfilmer. Musikkfilmer var populære i august. Asif Kapadias Amy (2015), den gripende historien om det korte livet til sangerinnen Amy Winehouse, var så populær at strøkets platebutikk, en butikk som ellers nesten har gått over til bare å selge vinyl, satte fram en stabel Winehouse CD-er ved kassen. Også filmer om ska og punk nådde et mindre, men like entusiastisk publikum.

En annen film som fant sitt nisjepublikum var Shaun Monsons Unity (2015). En blanding av høystemt new age- filosofi og skolefjernsyn, og en Koyaanisqatsi (Godfrey Reggio 1982) for vår tid, som med patos oppfordret til bevissthetsutvikling og egoløshet i en fascinerende, men forvirret blanding. Selv en mindre vellykket dokumentar som Unity, som ikke minst blir problematisk gjennom sin bruk av klipp fra mange filmarkiv brukt uten noen historisk eller sosial kontekst, har en slående og slagkraftig form. Uansett hva man måtte mene om den er det i det minste en film som ønsker å gjøre verden litt bedre.

cartel-landlyst CARTEL LAND

 

Matthew Heinemans ferske Cartel Land er noe helt annet. Også det er en film som vil endre våre tanker og vinne våre hjerter, og til syvende og sist gjøre verden til et bedre sted, men her er ullen og velmenende new age-optimisme erstattet av en beinhard og bitter virkelighet. Det er en ubehagelig opplevelse, men på en god måte. Vi kastes rett inn i en brutal verden, og tas med på en nervepirrende og kaotisk reise gjennom områder dominert av lovløshet og narkotikakarteller.

Første scene i filmen slår an tonen. Det er natt og noen losser store plastkanner av en lastebil på et øde sted i det tørre ørkenlandskapet et sted i Mexico eller i USA. Maskerte menn blander ulike væsker, mens dampen fra kjemikaliene stiger. Vi er i virkelighetens Breaking Bad. Vi blir med når en meksikansk narkotikabande lager metamfetamin. Et av medlemmene i banden forteller at de lærte alt av noen amerikanere, som virkelig kunne sine saker og var kjemikere, og vi ser og hører hvordan de produserer det stoffet som de senere vil selge i Mexico og USA.

Etter denne prologen kastes vi rett inn i kampen mot narkotikahandelen i begge land, og presenteres for to karismatiske ledere, som leder hver sin paramilitære organisasjon som med våpenmakt forsøker å rense opp etter narkokartellene. Det som er felles for disse to gruppene, som ellers ikke har noen kontakt, er at de opererer på siden av eller utenfor loven. De har tatt loven i egne hender, og utøver våpenmakt ikke bare i et geografisk, men også i et moralsk og juridisk grenseland.

vigilante CARTEL LAND

 

I Arizona, helt på grensen til Mexico, har Tim «Nailer» Foley bygget opp sin organisasjon Arizona Border Recon. De patruljerer i ingenmannslandet på den amerikanske siden av grensen og «arresterer» alle meksikanere de finner. Stemningen er amper og stinn av frustrasjon, vold og testosteron. Foley er en tidligere fengselsfugl, alkoholiker og narkoman som har blitt ren. I ren frustrasjon over å se landet sitt vitre bort har han tatt loven i egne hender. Vi følger med på hans paramilitære patruljer, som ikke lenger er fokusert på ulovlige innvandrere, men på å forhindre at narkotika fra Mexico kommer inn i USA.

Dette er Ville Vesten én gang til, med selvtekt som moralsk kompass og med en undertone av brutal vold. På slutten av filmen ser vi Foleys tropper «arrestere» en gruppe meksikanere som de mistenker er medlemmer av et narkotikakartell. Stemningen er bitter og rå. Foley leder an, gjennom det solsvidde og ødslige landskapet, og meksikanerne og hans egne soldater følger etter. Dersom noen skulle komme borti ham vil de bli skutt. «Just drop them», sier Foley bistert til sine menn.

På den andre siden av grensen, mange mil sør i Mexico, i området Michoacán, møter vi lederen for en annen paramilitær gjeng vigilanter. Det er den karismatiske José Mireles Valverde. Han er lege, og møter hver dag ofre for områdets narkokartell Knights Templar. Selv har han også opplevd bandens vold og trusler. Når vi introduseres til området og Mireles har narkokartellet drept alle arbeiderne som jobbet for en lime-produsent, og noen av barna deres også, fordi eieren av lime-plantasjen ikke betalte nok til kartellet. Så drepte man alle som jobbet for ham isteden, for å signalisere alvoret i situasjonen. En meksikansk kvinne stirrer lammet inn i kamera og ramser langsomt opp navnene på alle som kartellet har drept fra hennes familie. Det er lovløse tider. Det er krigstilstand.

cartel land3 CARTEL LAND

 

José Mireles Valverde har fått nok. Han vil ta tilbake kontrollen over sitt eget liv, og han organiserer en paramilitær gruppe som vokser og vokser, og renser stadig flere og flere små byer for kartellmedlemmer. Autodefensas som gruppen kalles, blir en viktig politisk kraft i et område som verken politikere, militære eller politi kan, eller vil kontrollere. Etter hvert som antallet vanlige folk i Autodefensas vokser, og deres virksomhet blir stadig mer omfattende, mister imidlertid de selvoppnevnte lederne mer og mer kontrollen. Disse troppene av vigilanter begynner å oppføre seg mistenkelig likt kartellene. Samtidig ønsker verken politikere, militæret eller politiet å gjøre tilstrekkelig for å fjerne kartellene. Autodefensas bytter ut sine enkle hvite t-skjorter med blå uniformer, velsignet av både militære og politiske myndigheter, men synes nå å nærmest selv ha blitt et slags kartell. Når filmen slutter er vi tilbake i det mørke ingenmannslandet der man koker metamfetamin. En av de som forteller om virksomheten har på seg den blå uniformen til Autodefensas.

Noe av det som gjør Matthew Heinemans Cartel Land til en så omtumlende og rystende opplevelse er hans vegring mot å framstille verken Foley eller Mireles som ensidig gode mennesker. Foley er åpenbart en rasist, som har organisert sine tropper fordi han mistet jobben som bygningsarbeider på grunn av flommen av billig meksikansk arbeidskraft etter nedgangstidene startet i USA i 2008. Han gjør kanskje det grensepolitiet skulle ha gjort, men han er ingen positiv figur. Han er ute etter hevn. Det er payback han søker, og han kan bare finne den ved å angripe skrekkslagne og fattige meksikanere.

CARTEL LAND CARTEL LAND

 

Heller ikke Mireles er noen entydig positiv person. Da Heineman begynner å filme han tidlig i 2014 framstår han som den store redningsmannen. Han er sympatisk, mild, veltalende og karismatisk. Han sier alle de riktige tingene, og han framstilles som en mild familiemann og bestefar som bare har fått nok, og som tyr til geværet som en aller siste utvei. Et år senere er vi usikre på hvem han egentlig er. Riktignok har han store fysiske plager etter et attentat, da flyet han satt i falt ned, men nå er han også litt av en manipulerende sexist, som utnytter sin situasjon for å kunne finne stadig nye elskerinner. Kanskje er han også involvert i kartellets virksomhet. Og hans arvtager som leder for Autodefensas, Estanislas «Papa Smurf» Beltran, er en storvokst branne som mangler organisatoriske evner, men som elsker å løpe rundt med våpen i hånd. Med ny fin uniform, og ny maskinpistol er han en tikkende voldsbombe sanksjonert av militæret og staten.

Cartel Land kaster oss rett inn i den harde virkeligheten i disse to lovløse områdene. Det er Ville Vesten, med uklare moralske grenser, som ustanselig løses opp rett framfor øynene på oss som ser. Med fare for eget liv, og bokstavelig talt i kuleregnet, fanger Heinemans kamera og mikrofon inn en virkelighet hinsides fjernsynets og avisenes rapporter. Her er alt en eneste stor og kaotisk gråsone.

Vi vil så gjerne at Mireles skal forbli en god mann, og den som redder Michoacán, og vi vil så gjerne at Foley skal vise seg å være litt mindre problematisk, men filmen ender like brått som den begynte. Uten noen lykkelig slutt. Uten noen større politisk eller kulturell analyse. Uten et lys i den mørke tunnelen. Vi får et blodig tverrsnitt gjennom det som er brutal virkelighet for stadig flere mennesker.

Matthew Heinemans film viser oss ikke bare en bit av dagens verden som nordmenn bare hører om i små kommentarer i forbifarten på nyhetene, men den demonstrerer også hvilken følelsesmessig og retorisk kraft dokumentarfilm har. Det jeg vil huske fra denne filmen, i tillegg til det vanskelige med vigilantenes kamp mot narkokartell, er ansikter og lyder. Det desperate ansiktet til Tim «Nailer» Foley, furet av årevis av brutalitet og frustrasjon, eller hvordan det milde bestefar-ansiktet til Mireles langsomt blir en maske, som kanskje skjuler like mye vold som den han vil bekjempe. Og jeg vil huske lydene. Av de paramilitære troppene som enten sniker seg gjennom krattskogen i Arizona, eller går fra dør til dør for å finne kartellmedlemmer i de små landsbyene de «renser» i Mexico. Bilder og lyder som treffer oss midt i fleisen, trykker oss ned i virkelighetens skitneste sider, og sender oss på en omtumlende berg og dal bane av forvirrende og motstridende følelser. Det er så vondt at det er godt.

CARTEL LAND - 2015 FILM STILL - Pictured: Autodefensas rally in Michoacán, Mexico - Photo Credit: CARTEL LAND

 

Jeg spaserer hjem fra Mayfair mens filmen fortsetter å sette sitt preg på sinn og kropp. Jeg kan snart gå samme veien tilbake, og oppleve nye dokumentarer som utvider verden, skaper sterke følelser og samtidig stiller nye spørsmål. Og oppfordrer sine tilskuere til å søke nye svar. Snart kommer Joshua Oppenheimers The Look of Silence (2014). Hans oppfølger til den rystende og nyskapende The Act of Killing (2012). Dessuten kan Mayfair snart by på den rykende ferske Welcome to Leith (Michael Beach Nichols og Christopher K. Walker). En film om hvordan den beryktede amerikanske nynazisten Craig Cobb forsøker å overta den lille landsbyen Leith i Nord-Dakota sammen med noen kumpaner, og gjøre stedet om til en «hvit stat». Det blir sikkert også en sterk opplevelse, og et nytt eksempel på dokumentarens nye renessanse.

 

 



Din kommentar


Relatert

Citizen Iversen og Wiseman – 8. rapport fra Ottawa

Blogg: Vår kjære Citizen Iversen har sett Wisemans nyeste dokumentar, rett før den vises i Tromsø, på TIFF.

Citizen Iversen møter Alanis Obomsawin – 14. rapport fra Ottawa

Blogg: Alanis Obomsawin er kanadisk dokumentarfilms «grand old lady», og har i sine over førti dokumentarfilmer kjempet utrettelig for den kanadiske urbefolkningens rettigheter. Citizen Iversen møtte henne i Ottawa, der hun ble hyllet som kanadisk mesterregissør av det kanadiske filminstituttet og Universitetet i Carleton.

Citizen Iversen og D-Box – 3. rapport fra Ottawa

Blogg: Er man filmforsker så er man filmforsker, og må utforske nye fenomener i kinokulturen. Også ny kinoteknologi. Zs Citizen Iversen har vært i Ottawas nye flerkinokompleks og opplevd Vin Diesels bil- og actionfilm Fast & Furious 7. Fra et D-Box-sete.


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Den norske kortfilmens begredelige historie 1905-1969

Z #1 1985: I begynnelsen var kortfilmen. Og siden har den alltid vært der som en undervegetasjon, en [...] | kun utdrag

Det søte liv – Paolo Sorrentinos Den store skjønnheten

Z #2 2016: Denne skjønnheten må man bare hengi seg til, helt uten forventninger om å bli fortalt en tradisjonell historie. | kun utdrag

I følelsenes vold

Z #2 2016: Det tok et par år før jeg ble klar over hvor følelsesridd mitt forhold til film var. | kun utdrag