Monty Python og alvoret

Monty Python's Life of Brian, 1979. Monty Python’s Life of Brian, 1979.

 

Manusforfatter og regissør Jakob Rørvik om betydningen av se Life Of Brian når man vokser opp i Bibelbeltet og hvordan de britiske komikerne kanskje – eller kanskje ikke – har noe å si om meningen med livet.

1. Life of Brian

Du er tolv år og sier til din mor: «Eg tror at Jesus e Guds sønn, men eg sko ønska at han ikkje var det». Når du ser skuffelsen i øynene hennes, så prøver du på diplomatisk vis å forklare deg: «Det e bare som om Jesus har satt någen kjedelige briller på meg som eg e tvunget te å se på verden gjennom». Hun ser fremdeles skuffet ut.

Du bor i Sandnes, den lille byen ved siden av Stavanger, i en del av det man gjerne kaller – med god grunn – for bibelbeltet. Foreldrene dine snakker ikke i tunger, de er trauste statskirkemedlemmer, men de tror altså på treenigheten og et liv etter døden. De går til nattverden hvor de drikker Jesu blod, for så å drikke kirkekaffe sammen med andre foreldre som også oppdrar barna sine til å tro.

Du er en liten, spinkel, alvorlig gutt som erstatter begrensede sportslige ferdigheter med å gruble mye, som aldri lærer ett eneste gatenavn i lille Sandnes fordi du bruker alle sykkelturer mellom hjemmet og skolen – mellom fotballbanen eller speideren eller den kristne ungdomsklubben – på tanker som dette:

«Eg ba aldri om å bli født. Det var ikkje mitt valg. Likevel syns Gud at det e heilt okei å sette meg på ein test kor eg må finne det rette svaret – Jesus – og hvis eg ikkje gjør det så e konsekvensene enorme: Helvete og en evighet borte fra alle som eg e glad i. De seie Gud har gitt meg fri vilje, men eg ba aldri om denne satans jævla testen».

Det er ikke så ofte du banner høyt, men i tankene dine banner du hele tiden.

Monty Python's Life of Brian, 1979. Monty Python’s Life of Brian, 1979.

 

«He’s not the Messiah, he’s a very naughty boy»

Du er tretten år og ser på en VHS av Monty Python’s Life of Brian, et opptak du gjorde en sen kveld da filmen ble vist på NRK; statskanalen i det landet som i sin tid brukte blasfemiparagrafen til å nekte den kinovisning.

Den historiske Jesus har en liten gjesterolle i filmen – respektfullt fremstilt av de britiske komikerne – men han virker fremdeles ganske kjedelig. Hovedpersonen Brian derimot, spilt av Graham Chapman, kan du identifisere deg mer med. Han lengter etter opprør og intellektuell oppvåkning og kjenner en intens uro over at de sannhetene han blir servert kanskje ikke er så sanne likevel.

I en sekvens hvor Brian flykter fra romerne får han, mot sin vilje, en stor tilhengerskare som tror at han er Messias. Når han mister den ene skoen utleder «disiplene» umiddelbart et rituale om hvor betydningsfullt det er å kun gå med én sko. Og uansett hvor innstendig Brian fornekter å ha en guddommelig visdom, bestemmer menneskemassen seg snart for at en gammel mann, «the heretic!», som altså ikke tror på denne nye messiasen, må straffes. I løpet av noen minutter har Python gitt deg nye briller å se verden gjennom.

Monty Python's Life of Brian, 1979. Monty Python’s Life of Brian, 1979.

 

Brian blir arrestert og korsfestes sammen med andre individer som på hvert sitt vis har tråkket romerne på tærne. Ved flere anledning ser det ut til at han skal reddes, men når selv kjæresten tror at døden hans på korset er et dypt meningsfullt bidrag til revolusjonen, da er alt håp ute. I de store filmbildene minner denne scenen om Hollywoods mange bibelepos, men så begynner de korsfestede å synge:

«Always look on the bright side of life»

Du har aldri ruset deg, du er jo bare tretten år og lytter stadig for mye til foreldrene dine, men hodet ditt spinner og du tenker at ja, sånn må det være å drikke seg full. Du ser filmen for tiende gang og synger med:

«For life is quite absurd, And death’s the final word. You must always face the curtain with a bow!
Forget about your sin — give the audience a grin, Enjoy it, it’s the last chance anyhow!»

2. The Meaning Of Life

Monty Python's The Meaning of Life, 1983 Monty Python’s The Meaning of Life, 1983

 

Du er 17 år og Jesu lidelse på Golgata har mistet mye av sin innflytelse på ditt liv i Sandnes mot slutten av nitten-nittitallet. Det som ikke er blitt mindre presserende er spørsmålet om meningen med det hele. Nye, mer radikale lærere på videregående, Motorspycho og Bob Hund, de første skikkelige festene og lengselen etter det motsatte kjønn, ingenting av det er nok til å fylle dette tomrommet.

«Well, that’s the end of the film. Now, here’s the meaning of life. […] Well, it’s nothing very special. Uh, try and be nice to people, avoid eating fat, read a good book every now and then, get some walking in, and try and live together in peace and harmony with people of all creeds and nations.»

Slik runder Monty Python av filmen The Meaning Of Life, riktignok med en ekstra monolog om peniser og sensur og hva som må til for å få folk til å gå på kino, samt en munter sang om mangelen på intelligent liv på jorden. Poenget ditt er uansett at Python tilsynelatende ikke finner så mye mening i løpet av filmens én time og førtisyv minutter, men det er ikke det samme som at de ikke tar spørsmålet om mening på alvor.

Monty Python’s The Meaning of Life, 1983 Monty Python’s The Meaning of Life, 1983

 

Chapman, Cleese, Gilliam, Idle, Jones og Palin angriper absolutt alt i en løs kronologi fra fødsel til død – og da med fokus på mye død. Et sykehus er så opptatt av å fremstå moderne og effektivt at «the machine that goes ping!» er viktigere enn både moren, faren og den nyfødte babyen. I musikalnummeret «Every sperm is sacred» latterliggjøres både katolikken som ikke kan bruke kondom og protestanten som stolt proklamerer at han kan bruke kondom selv om han i sin forknytthet riktignok aldri har sex. På en boarding school fremstår selv den mest eksplisitte seksualundervisningen totalt livsfjern. Og når sadistiske lærere nyter å se barna bli banket opp i en obligatorisk rugbykamp aner man at Python bearbeider sine vondeste, mest personlige traumer. I en krig drepes medlemmene i en tropp en etter en mens de prøver å spise bløtkaken de har laget i takknemlighet til sersjanten, de øvrige klassers representant i skyttergraven. Et middelaldrende ektepar sitter på en restaurant utformet som en torturkjeller hvor menyen består av ting de kan konversere om. I «Live organ transplant» fortsetter Python å angripe et helsesystem som bokstavelig talt dreper de fattigste. Undertrykte bokførere kler seg som pirater og slakter de kyniske kapitalistene som styrer «The Very Big Corporation of America». Når verdens feteste mann – som vil ha gourmetmaten blandet sammen i en bøtte mens hans kaster opp på restaurantens teppe – ender opp med å sprenge magesekken, aner man at heller ikke hedonismen er en løsning for Python. Døden besøker et middagsselskap hvor middelklassen ikke kan skjønne at døden for dem er en reell mulighet. Heldigvis oppmuntres de av en himmel utformet som et Las Vegas-show – like glorete og stolt pengestyrt.

Monty Python's The Meaning of Life, 1983 Monty Python’s The Meaning of Life, 1983

 

I sin mest ambisiøse film – både tematisk og formmessig – den vant også en velfortjent Grand Prix i Cannes 1983 – er det som om Python søker å skape et rom som ikke akkurat fylles med mening, men som gradvis tømmes for alt av ideologier og samfunnsstrukturer som kveler det individet som genuint drømmer om mening – hvor umulig den drømmen enn måtte vise seg å være.

«This man is about to die. In a few moments, now, he will be killed, for Arthur Jarrett is a convicted criminal who has been allowed to choose the manner of his own execution».

Du er bare 17 år og scenen som treffer deg sterkest viser en gjeng med nakne kvinner som jager en mann gjennom gatene og utfor en klippe. Du tenker ikke at denne scenen er mesterlig løst slik den setter sammen lidenskap og død – lengselen etter livets intensitet og frykten for, så vel som dragningen mot, slutten. Du tenker heller ikke at scenen sier noe om hvordan vi er fanget i våre biologiske kropper og at hele vårt rammeverk for å artikulere mening defineres ut ifra nettopp dette. Blindet av de duvende brystene filmet i sakte film registrerer du knapt den ekstra metavitsen og selvkritikken som kommer når fortelleren sier at denne mannen er dømt for å legge inn umotiverte, sexistiske vitser i en film. Nei, alt dette er noe du først funderer over nå, i en alder av 36 år, når du ser filmen på nytt og med filmhistorien bankende i bakhodet skriver at Monty Python på sitt beste er helt og fullt på høyde med Luis Buñuel.

Der og da – sytten år gammel – ler du av en vits du nesten skjønner, du føler deg ganske så smart og aldri så lite kåt. Der og da tenker du: «Når eg først ska dø ein dag, uten någe særlig håp om en himmel, då virke det der egentligt som en ganske fin måte å gjør det på».

3. Life of Python

Monty Python’s Life of Brian, 1979. Monty Python’s Life of Brian, 1979.

 

«The program begins and ends with scenes from the memorial service, and some viewers may be offended by the strong language and distinctly anarchic approach that was the group’s trademark throughout the life of Python».

TV-vertens stemme er korrekt og informativ. BBC1-logoen er en spinnende jordklode. Så begynner programmet. En alvorlig John Cleese står ved talerstolen i en kirke:

«Graham Chapman, co-author of the ‘Parrot Sketch’, is no more. He has ceased to be, bereft of life, he rests in peace, he has kicked the bucket, hopped the twig, bit the dust, snuffed it, breathed his last, and gone to meet the Great Head of Light Entertainment in the sky, and I guess that we’re all thinking how sad it is that a man of such talent, such capability and kindness, of such intelligence should now be so suddenly spirited away at the age of only forty-eight, before he’d achieved many of the things of which he was capable, and before he’d had enough fun. Well, I feel that I should say: Nonsense. Good riddance to him, the freeloading bastard! I hope he fries».

Du nærmer deg tretti år og er noe deprimert. Du er blitt dumpet av en slags kjæreste. Besteforeldre dør. Og en ung kvinne du har vokst opp med dør plutselig hun også. I mangel på vilje til å lese noe om sorg, snakke med noen om eksistensen, eller for den saks skyld reise deg opp av stolen, skriver du «fuck the world» i søkefeltet på Youtube. Du følger link etter link og forslag etter forslag og til slutt leder algoritmen deg ganske uventet til «Life of Python. Graham Chapman’s Memorial Service. December 1989»:

«And the reason I think I should say this is, he would never forgive me if I didn’t, if I threw away this opportunity to shock you all on his behalf. Anything for him but mindless good taste. I could hear him whispering in my ear last night as I was writing this: «Alright, Cleese, you’re very proud of being the first person to ever say ‘shit’ on television. If this service is really for me, just for starters, I want you to be the first person ever at a British memorial service to say ‘fuck’! »»

Monty Python’s Life of Brian, 1979. Monty Python’s Life of Brian, 1979.

 

Graham Chapman tapte kampen mot kreften dagen før Monty Pythons 20-års-jubileum for Flying Circus. Terry Jones kalte det for «the worst case of party-pooping in all history». Og det er kanskje dette sjokket som leder gjengen til et forsøk på selv å sette ord på hva Python har vært i alle disse årene:

Eric Idle: «I think basically what we were doing was laughing at the authoritarian figures we grew up under. […] …you know it’s nonsense, this assumed authority that’s been given to you by teachers, by military figures, by police, by judges, and it’s all pretending – «we know what’s going on on this planet» – and it’s all bullshit, and I think that Python was quite good at getting rid of those inhibitions, and I think it’s why it’s still appealing to the young».

Michael Palin legger til: «A lot of comedy is about seeing deeply, I mean seeing actually under the surface into sometimes the darker areas, but be able to just make a joke out of it. It’s the only way you can cope with something that is very unpleasant and very hard and all suffering and nastiness in the world».

I kirken går resten av Python opp på scenen. De synger:

Life’s a piece of shit, When you look at it.
Life’s a laugh and death’s a joke, it’s true,
You’ll see it’s all a show, Keep ’em laughing as you go.
Just remember that the last laugh is on you!
And always look on the bright side of life …

Du gråter og ler – en kombinasjon du aldri før har opplevd i møte med Monty Python. Konseptet mening fremstår fremdeles udefinerbart – selvfølgelig gjør det det – men sakte men sikkert samles tankene dine rundt hvordan en gruppe av det tyvende århundrets beste, mest idiosynkratiske komikere lekte seg fram til en rakrygget holdning i møte med det meningsløse.

 



Relatert

Bill Forsyth: «Ingen kan være slem»

Z #4 1985: Her presenteres noen små dagboksbetraktninger av den skotske regissøren Bill Forsyth, [...] | kun utdrag

Tati

Z #3 1983: Jacques Tati tilhørte en utdøende rase. Han kombinerte humor og humanisme på en hverdagslig, [...] | kun utdrag

Komedie i svart/hvitt om et grått Norge

Z #4 1986: Fred Sassebo intervjuet av Jon Iversen | kun utdrag


Fra siste Z

Alfred Hitchcock og Bernard Herrmann: Mestere i spenning

Det er vanskelig å snakke om Alfred Hitchcock uten også å nevne hans partner-i-spenning, komponisten Bernard Herrmann. Gjennom ti år og åtte spillefilmer – fra The Trouble with Harry (1955) til Marnie (1964) – klarte denne dynamiske duoen å utfordre tilskueren på nye måter som skulle revolusjonere selve filmopplevelsen. | kun utdrag

Å se og høre landskaper: Ry Cooder møter Wim Wenders

Regissøren Wim Wenders og gitaristen Ry Cooder har bare samarbeidet om to spillefilmer. Den ene filmen skapte filmhistorie, den andre er stort sett glemt i dag. To filmer – og to diametralt forskjellige filmmusikalske løsninger. | kun utdrag

En øredøvende pause

Om komponist/regissør-samarbeidet mellom Gunnar Sønstevold og arne Skouen | kun utdrag


Fra arkivet

Rosa pølser og fiskeballer

Z #3 1995: Pjotr Sapegin intervjuet av Jo Hjertaker Jürgens | kun utdrag

5 på kino

Z #4 2010: Fem spørsmål til fem sentrale personligheter innen norsk film- og kinopolitikk: Stein Roger Bull, John M. Jacobsen, Lene Løken, Martha Otte og Nina Refseth | kun utdrag

Z-enquete. Filmkritikernes favorittpar.

Siste Z: Filmkritikere får ofte kritikk for å unngå å behandle musikken i filmene de omtaler. Men da vi spurte et lite utvalg norske filmkritikere om deres favoritter innen regissør/komponist-samarbeid, skortet det verken på kunnskap eller forslag. Spørsmålet var, som for komponistene: «Kan du nevne ett eller flere par i filmmusikk-historien som du setter spesielt høyt?» | kun utdrag