Og det ble lyd! Om overgangen til lydfilm i Norge

«Lydfilmen drøftes stadig mann og mann imellem innen film- og kinokretser. Det er det alt opslukende spørsmål hvorom enhvers interesse samler sig. Hvorledes virker den? Vil den overfly den stumme film? Eller vil den stumme film kunne bestå ved siden av?»

Slik innledes en artikkel i Kinobladet i juni 1929. Det er tydelig at det var mange uavklarte spørsmål om det nye filmmediet, og det nærmere to år etter premieren på The Jazz Singer i New York 6. oktober 1927. I Norge hadde de færreste opplevd lydfilmen på dette tidspunktet, og spørsmålene og forventningene var forståelig nok mange. Europa lå jo flere år etter USA i utviklingen av lydfilmen, Norge ennå lengre. Ved utgangen av 1929 kunne bare 18 % av europeiske kinoer vise lydfilm, mens nærmere halvparten av amerikanske kinoer hadde investerte i lydfilmteknologi. Og mye var fortsatt uavklart når det gjaldt lydfilmen på dette tidspunktet. At den var kommet for å bli, det var de fleste sikre på, men i hvilken form og på hvilken måte, det var fortsatt uklart, selv i Hollywood. Jeg skal i denne artikkelen se nærmere på hvordan den norske film- og kinobransjen forholdt seg til dette «alt opslukende spørsmål». Kilden til dette vil være samtidens bransjeblader, først og fremst Kinobladet som utkom i perioden 1927 til 1933, supplert med det konkurrerende Norsk filmblad som kom ut fra slutten av 1930. Jeg vil også ta for meg de to første norske spillefilmer med lyd, Den store barnedåpen (Ibsen 1931) og Fantegutten (Sinding 1932), og se nærmere på hvordan lyd og musikk ble brukt som et nytt fortellerelement i disse filmene.