Ekko Eckbo

Noen komikere setter verden på hodet mens de hyler frenetisk og basker med fantasiens grenser. Espen Eckbo tar det mer piano og skriver karakterene sine så tett opp til virkeligheten som mulig. Det blir morsomt sånn, syns han.

Autentisitet er helt grunnleggende for Eckbos humorstil. Get Ready to Be Boyzvoiced (2000), Nissene på låven (2001) og Tett på tre (2008) er som ekko av en virkelighet vi kjenner: litt fordreid, litt fremmed, men tydelige refleksjoner av ting vi har sett og hørt, mennesker vi har møtt og brydd oss om. Er det også denne realismen som gjør at det blir så morsomt?

– Jeg tror at humor oppstår når man klarer å skape friksjon mellom det som skjer versus premissene man har etablert for publikum. Min erfaring er at hvis premisset er at «dette er virkelig!», oppstår humoren lettere enn dersom premisset er at «dette er en ellevill komedie der alt kan skje!». Derfor liker jeg best å påstå at rammene er autentiske, det senker terskelen for hva som kan bli overraskende og morsomt. Det som til gjengjeld blir vanskelig da, er å balansere komedien med ønsket om at publikum skal være komfortable med tullepåstanden om at dette er fra virkeligheten. Seerne er smartere enn de selv tror, og reagerer veldig intuitivt. Når noe ikke er morsomt, er det ikke nødvendigvis fordi det er en dårlig idé isolert sett, men fordi det bryter med premisset de forholder seg til.

Men oppstår humoren fordi den er likest mulig noe vi alle kjenner, eller fordi den vrir våre erfaringer i en uventet retning?

– Man kan le av alt mulig, gjenkjennelighet eller galskap. Det viktigste er at det er noe annet og friskere enn det man forventer seg.

Ikke mange nordmenn har syslet med den ultimate kombinasjonen av nettopp gjenkjennelighet og galskap: mockumentary – mock documentary – luredokumentar. Espen Eckbo, Henrik Elvestad og Mathis Fürst gikk opp nye stier her i landet med Get Ready to be Boyzvoiced. Men internasjonalt føyer de seg inn i en lang tradisjon.

Lurerier og reinspikka sjangerlek

Grovt sett kan vi dele mockumentarysjangeren i to: filmer som er laget for å lure sitt publikum og filmer som søker realisme, men kun for å underholde sitt publikum.

Lurendreiertradisjonen går tilbake til Orson Welles’ legendarisk radiohørespill The War of the Worlds, som satte USA på hodet da det ble sendt før første gang den 30. oktober 1938. Folk trodde rett og slett verden var i ferd med å bli invadert av marsboere. Et klassisk eksempel av nyere dato er Peter Jackons Forgotten Silver (se Montages liste over topp 10 mokumentarer lengre bak). Det som gjør at publikum lar seg forlede er at det eksisterer en slags kontrakt mellom dokumentarfilmskaperen og tilskueren, der man forutsetter at dokumentarfilmskaperen skaper en mest mulig sannferdig, redelig framstilling av de virkelige hendelsene som filmen tar for seg. Når en film ser ut som en dokumentar, omtales som en dokumentar og er bygd opp som en dokumentar – ja, da skal det ganske mye til for at vi stiller spørsmålstegn ved at det er en dokumentar. Og dermed kjøper vi også innholdets sannhetsgestalt.

Den andre mockumentaryfamilien, den som er laget primært for å underholde, har en viktig ting til felles med lurendreiertradisjonen: Det skremmer eller morer fordi filmene kopierer dokumentarfilmens estetikk (håndholdt kamera, diegetisk lyd og lyssetting, karakterer som virrer rundt som hodeløse høns). Her er det liten tvil om hvem som er padre familia: Rob Reiners This is Spinal Tap fra 1984. Rise-and-fall historien om det fiktive heavy metal-bandet Spinal Tap fikk også et videre liv i den virkelige verden: Skuespillerne fra filmen (bl.a. Christopher Guest som har gått videre som regissør og laget noen av verdens morsomste mockumentaries som Best in Show fra år 2000 og A Mighty Wind fra 2003) opptrådte som et virkelig band: Soundtrackalbumet «This is Spinal Tap» ble faktisk en salgssuksess – og nådde også ut til folk som ikke hadde sett filmen. Ikke minst har filmen inspirert en rekke liknende historier som hip-hop «dokumentarene» Fear of a Black Hat (1994) om gruppa NWH – Niggas With Hats og Shane Medows nyeste film, Le Donk and Scor-zay-see (2009).

Pastisjpresisjon

Og etter en digresjon er vi tilbake hos Espen Eckbo. For i Get Ready to be Boyzvoiced er Spinal Tap-påvirkingen tydelig. Og i likhet med storebror Spinal Tap er det det at filmen tar musikksjangeren på kornet – fra artistnavn, til klesstil til låter til musikkvideoenes billedspråk, samtidig som filmen er pakket inn i en direct cinema-estetikk – som gjør at den funker så bra. Den samme evnen til presis pastisj så vi i Nissene på låven som elegant drar veksler på realityserienes dramaturgi og formspråk.  Så hvor mye research må til for å skape troverdighet?

– På disse produksjonene vil jeg si at 90 % av researchen er gjort ubevisst i forkant. Gjennom egne erfaringer har man dannet seg en oppfatning om hvordan virkeligheten er på ulike områder. Noen områder har gjort såpass inntrykk at det gir gnist til en idé som viser seg veldig lett å skrive ut – og dermed blir prosjektet gjennomført. Til Get Ready to be Boyzvoiced gjorde vi knapt noe research, bare satt og mimret om egne showbiz-erfaringer og inntrykk gjennom media. Nissene på låven i grunnen mye av det samme. Vi så igjennom noen episoder av Robinson, Muldvarpen og Big Brother, for å få fortellerstilen under huden. Vi fikk også konkrete ideer til problemstillinger og karaktertrekk, som kunne parallellforskyves inn i vår setting. En situasjon fra Robinson der de kranglet om at en fyr hadde tatt seg til rette og bygget en hytte eller noe i løpet av natta, ble til en situasjon hos oss der Rhino hadde sittet oppe og flettet julekurver.

Men det holder jo ikke å ha en fotograf som skaker kamera «dogmestyle» eller en klipper med forkjærlighet for jump-cuts hvis ikke skuespillerprestasjonene også er overbevisende.

Noe av styrken hos deg, er at scenene flyter så lett og ledige. Jobber du mye med improvisasjon, eller er du rett og slett veldig god til å skape autentisitet ut fra en ferdigskrevet tekst?

– Metodikken har nok forandret seg en del fra de første innslagene til i dag. Tidligere var det veldig mye improvisasjon, og redaksjonsarbeidet ble på en måte gjort i klippen. Uttrykket ble ekte, fordi det på sett og vis var ekte. Timingen kom jo av seg selv, når det var nødvendig å finne på underveis. Man «finner jo på underveis» i livet ellers også, så utfordringen var egentlig bare å komme ordentlig inn i karakteren.

– I dag er jeg mer opptatt av den dramaturgiske biten, hvordan fortelle en historie med flest mulig vendepunkter etc. Det krever en mye mere gjennomtenkt framdrift, og hver scene og replikk må på en måte rettferdiggjøres i forhold til hvor fortellingen skal. Man skulle tro at det ikke ga mye rom for improvisasjon, men det viser seg at jo mere forberedt en scene er, jo lettere er det å treffe blink med improvisasjonen. Jeg har nå alltid med meg et ordrett manus med på settet, men det er på en måte kun veiledende. Så lenge poenget med scenen er ivaretatt, er halve moroa å kunne leke seg med ulike måter å komme dit på. Som regel er dessverre dagsplanen såpass tight, at vi ikke har altfor mye tid til å teste ut så mye mer enn det som står i manus, men når vi innimellom får til noe uventet og bra på opptak, er det som å få en kjempefisk på kroken.

Troverdig sårbarhet

Eckbos forrige serie, Tett på tre, er en manifestasjon av hans dramaturgiske dyktighet. Hver episode består av tre fortellinger som alle har en stram oppbygning med en forløsende og uventet twist mot slutten. Som den gamle casanovaen som har skaffet seg en yngre kvinne for å pleie seg i sin alderdom. Han har løyet om alderen for å få henne på kroken. Spenningen bygges opp rundt hvorvidt hun kommer til å avsløre hvordan det egentlig står fatt. Men hva skjer så? Den dagen hun flytter inn faller hun i dusjen og brekker lårhalsen. Så blir han sittende å pleie istedenfor å bli pleid. Men ut av dette springer genuin affeksjon og kjærlighet.

Selv innenfor en slik streng dramaturgi bevarer Eckbo leken realisme. Og i Tett på tre ser vi også et annet kjennetegn for Eckbos produksjoner.

Jeg tenker at det som gjør at mange av skikkelsene dine fungerer så godt er at de har et element av sårbarhet i seg. Være seg skam over hårløst biljardkulehode, frykt for ensomhet og alderdom, redsel for å mislykkes, behovet for å framstå som noe mer enn man virkelig er. Hvorfor gjør du dem så utsatte – har dette noen funksjon i forhold til humoren?

– Jeg tror frykt og sårbarhet appellerer til mange, fordi det er noe av kjernen i det å være menneske. Veldig mye av det vi bruker tid og krefter på, handler dypest sett om å bekjempe sin egen frykt for å bli ensom, mislikt, mislykket, syk eller til syvende og sist død. Derfor ler vi kanskje ekstra godt av å se andre som sliter med dette i enda større grad enn oss selv.

I følge ham selv har ikke Espen Eckbo noe bevisst forhold til om han legger inn mye av seg selv inn i karakterene sine. Det kan så være, men de fleste av dem likner nå ham i det at de er norske, hvite menn. Kanskje har det med realismesuget å gjøre. Det handler i hvert fall om troverdighet.

– Jeg har spilt pakistansk stand up-komedienne én gang, og en kvinnelig politimann. Jeg har ikke tro på meg selv i rollen som kvinne, og har så langt bare blitt flau over egne forsøk. Derfor har jeg ikke brukt krefter på å få det til. Men en vakker dag må jeg kanskje gjøre et helhjertet forsøk på å finne en kvinnekarakter som funker.

 

Eller ikke. At Robert Stoltenbergs Linda er like overbevisende som hans Ali avhenger vel av at han er helt komfortabel som kvinne og kan identifisere seg med rollen. Kanskje er denne tryggheten nødvendig for å oppnå autentisitet. Det samme ser vi hos et av Eckbos store idoler, Trond Viggo Torgersen.

– Jeg så jo masse på Trond Viggo da jeg vokste opp. Spillestilen hans gjorde veldig inntrykk. Personlighetene var så sterke at det ble overflødig med vitser.
Og her nærmer vi oss kanskje også kjernen av Eckbos egen styrke. Det er jo ikke det at karakterene hans alltid har så festlige replikker, men at de snakker ut fra en personlighet vi gjenkjenner og med en spontanitet som virker virkelig.

Når du skaper karakterene dine med alle deres brister og usikkerheter – i hvilken grad er de baserte på personer fra den virkelige verden?

– Få figurer er blåkopier av personligheter jeg kjenner, men jeg er ofte bevisst på hvem jeg henter egenskaper fra. Så prøver jeg å flette sammen 2-3 lag av identifiserbare egenskaper til å bli en helt ny og troverdig figur. Det er ingen grenser for hvor mange «moduler» man kan benytte for danne én figur, og jo mer omfattende profil man lager og får under huden, jo lettere går manus- og idéarbeidet. Først når man kjenner karakteren veldig godt, kan man se lett hvilke store og små situasjoner som kan bli morsomme.

Har du noen gang opplevd å provosere noen fordi hendelser eller skikkelser du skaper ligger så tett opp til virkeligheten at noen nærmest har trodd det er «virkelig» eller «dem».

– Nei, ikke provosert, kanskje bare gjort noen litt usikre eller forlegne – eller stolte. Én karakter var så lik en kollega av meg, at vedkommende ble nedringt av venner etter at innslaget gikk på skjermen. Noen figurer er også til forveksling lik min far i visse situasjoner. Da er jeg nok litt i grenseland for hvordan jeg bør operere. Jeg vil jo ikke bli TV-humorens Knausgård.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon