Fuglekikkere: verdensfilmens vei til norske kinoer

Snart kommer en stillfaren, nyansert og tragisk skildring av urbefolkningens pressede vilkår i Amazonas til en kino nær deg. En tilfeldighet at nettopp denne lille filmen har funnet veien til norske publikummere? Neppe.

Ingen vet nøyaktig hvor mange filmer som produseres i verden i løpet av et år. Men det er mange. Tusenvis. I dette mylderet av filmer finner rundt 230 veien til norske kinoer. Noen er gode. Mange er dårlige. Noen går godt. Mange går dårlig. Uten sammenheng forøvrig. Hva er det som avgjør hvilke filmer som velges ut og hvilke som aldri når norske kinosaler? La oss som eksempel følge reisen til den brasilianske filmen Fuglekikkere (Marco Bechis 2008).

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2009 Bestill nummeret



Relatert

«Prostitute»: En «ålreit film» eller ikke tidsriktig nok?

Z #4 1983: Hvordan kan det ha seg at en viktig film blir importert til Norge for deretter å bli liggende på [...] | kun utdrag

Kong er død, leve King Kong

Z #1 2006: King Kong er uten sidestykke det hollywoodskapte monsteret med størst gjennomslagskraft i [...]

Filmens verdenskart

Z #2 2009: Trender i tysk, afrikansk, kinesisk, latinamerikansk, koreansk, thailandsk, taiwansk og rumensk film anno 2009.


Fra siste Z

Rockumentar: Musikk, filmstil og identitetspolitikk

En introduksjon til rockumentaren og dens historie. | kun utdrag

Fra punk til a-ha

Filmregissør og -produsent Thomas Robsahm hadde en drøm om å bli musiker og med pønk'en kom mulighetene. Med TV-serien Punx betalte Robsahm sin gjeld til pønken. Neste prosjekt blir en dokumentar om Aha, tidenes største norske pop-suksess.

Sumé, Grønland og den sosialhistoriske rockumentaren

Rockumentaren kan være noe mer enn bare en film om rock. Det kan også være et redskap til politisk forandring. | kun utdrag


Fra arkivet

Cut to the Chase – om Tom Tykwers sjangerbevissthet og underholdningsvilje

Z #2 2005: De siste femten årene har spennende ting skjedd med etablerte underholdningssjangere på begge sider av Atlanteren, kanskje først og fremst innen gangsterfilm og noir. Som generasjonen som debuterte i kjølvannet til Quentin Tarantino har vist, kan imidlertid lek med sjangerkonvensjoner forbausende raskt bli til nye og like rigide regler. Tom Tykwer utmerker seg derimot som en av de europeiske regissørene som best har utnyttet underholdningsfilmens kreative muligheter, og Lola er hans beste prestasjon i så måte.

La de små barn komme av seg selv

Z #2 1992: Artikkelforfatteren vil i det følgende pledere for at bare den barnefilm er navnet verdig som ikke [...] | kun utdrag

Bill Forsyth: «Ingen kan være slem»

Z #4 1985: Her presenteres noen små dagboksbetraktninger av den skotske regissøren Bill Forsyth, [...] | kun utdrag