Fuglekikkere: verdensfilmens vei til norske kinoer

Snart kommer en stillfaren, nyansert og tragisk skildring av urbefolkningens pressede vilkår i Amazonas til en kino nær deg. En tilfeldighet at nettopp denne lille filmen har funnet veien til norske publikummere? Neppe.

Ingen vet nøyaktig hvor mange filmer som produseres i verden i løpet av et år. Men det er mange. Tusenvis. I dette mylderet av filmer finner rundt 230 veien til norske kinoer. Noen er gode. Mange er dårlige. Noen går godt. Mange går dårlig. Uten sammenheng forøvrig. Hva er det som avgjør hvilke filmer som velges ut og hvilke som aldri når norske kinosaler? La oss som eksempel følge reisen til den brasilianske filmen Fuglekikkere (Marco Bechis 2008).

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 2 2009 Bestill nummeret

Relatert

«Prostitute»: En «ålreit film» eller ikke tidsriktig nok?

Av Håkon Skogrand

Z #4 1983: Hvordan kan det ha seg at en viktig film blir importert til Norge for deretter å bli liggende på [...] | kun utdrag

Kong er død, leve King Kong

Av Tonje Skar Reiersen

Z #1 2006: King Kong er uten sidestykke det hollywoodskapte monsteret med størst gjennomslagskraft i [...]

Filmens verdenskart

Av Øistein Refseth

Z #2 2009: Trender i tysk, afrikansk, kinesisk, latinamerikansk, koreansk, thailandsk, taiwansk og rumensk film anno 2009.

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.