Smerte, blod og skrik

Kan en livsfornektende film, som fråtser i smerte, blod og skrik regnes som et kunstverk? Nei, svarer artikkelforfatteren i sin kommentar til debatten om kunstbegrepet. Kunsten bør være et rom som åpner for menneskets konstruktive krefter og muligheter til å finne mening. Menneskets latente drag til selvdestruksjon og aggresjon er et tidsbetinget kulturuttrykk, og kan ikke regnes som kunst.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 1990 Bestill nummeret

Relatert

Importstøtte til kvalitetsfilm? En historisk oversikt

Av Jan Erik Holst

Z #2 2002: Nedgangen i kinobesøket i løpet av 60-tallet fikk det offentlige til å ta et ansvar for å [...] | kun utdrag

Privat: Visuell musikk – film som absolutt kunst

Av Rune Kreutz

Z #3 1998: Kombinasjonen av musikk og film kan være mer enn musikkvideo. Musikken er helt sentral, både som [...] | kun utdrag

Forhekset av film: Et intervju med David Bordwell

Av Dag Sødtholt

Z #1 2005: Z kunne ikke la sjansen gå fra seg til å intervjue David Bordwell da han besøkte Norge i fjor høst, i forbindelse med Norsk filmklubbforbunds filmfaglige seminar om stil i film.

Fra siste Z

Z-enquete: Vold som virkemiddel

Av Ida Madsen Hestman

Hvilken funksjon har vold som virkemiddel og uttrykk på film? Vi spurte tre norske regissører: Mona J. Hoel, Kenneth Karlstad og Fredrik S. Hana | kun utdrag

Voldsromantikk, massemedia og mainstream

Av Einar Aarvig

På 90-tallet var grov medievold en del av den filmatiske hovedstrømmen og det offentlige ordskiftet. Hvordan reagerte de norske anmelderne på kroppskrenkelsene i Wild at Heart> og True Romance og hva kan vi lære av disse kritikkene i dag? | kun utdrag