Dina i ettertankens lys

Hvis en roman hadde vært like velskrevet som ‘Jeg er Dina’ er filmet, ville det skapt begeistring på kritikerhold – men filmanmeldere derimot ser med mistenksomhet på formbevissthet og vekt på utseende, det blir gjerne betraktet som staffasje og overflate. ‘Dina’ ble stort sett dårlig mottatt av norske kritikere, men filmens største problem var nok at den så betingelsesløst ga seg hen til melodramaets hyper-emosjonelle virkemidler.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 2003 Bestill nummeret

Relatert

Dreyer i Norge – Carl Theodor Dreyer og Glomdalsbruden

Av Gunnar Iversen

Z #3 1988: Den norske filmhistorien er ennå i stor grad uskrevet. Gjennom en serie artikler i Z gjør [...] | kun utdrag

Nye filmer

Z #3 1995: Z presenterer de nye kinofilmene. Bjørn-Frode Løvlund diskuterer Lars Bergs Farlig Farvann, [...] | kun utdrag

Bikinisesongen – ikke lett å le

Av Jon Iversen

Z #4 1994: Komedier er ikke til å spøke med, og når Runar Jarle Wiik i høst debuterte som [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.