Det splintrede rommet – om Leif Sindings film «Morderen uten ansikt»

I 30-årene var fortellemåten i norsk film iferd med å tilpasse seg Hollywoodfilmens dramaturgiske idealer. Også Leif Sinding, som hadde laget film siden midten av 20-årene var sterkt påvirket av denne utviklingen. I sin film Morderen uten ansikt fra 1936 forsøker Sinding, som Ibsen i Den hemmelighetsfulle leiligheten vel et tiår seinere, å finne fram til en alternativ fortellemåte. Eksperimentet kan knapt kalles vellykket. – Filmen er et brudd, en estetisk «skandale», men kanskje mer interessant enn mange av de mer vellykkede filmene i vår ansiktsløse filmhistorie.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1990 Bestill nummeret

Relatert

I rommet mellom to scener – et møte med Sara Johnsen

Av Marius Lyngar

Z #2 2009: Vi føler oss sikre på at Johnsen er en av de regissørene som kommer til å stå igjen som en av de tydeligste stemmene i dette tiårets norske film.

Engel uten vinger – Om Roar Skolmens «Lucifer – Sensommer/gult og sort»

Av Jan H. Kortner

Z #4 1990: Roar Skolmens spillefilmdebut, I ungdommens makt, ble slaktet av et nesten enstemmig [...] | kun utdrag

X kan bety eksperimentell, kan bety anonymitet, kan bety uten tittel

Av Kalle Løchen

Z #5 1986: I norsk sammenheng er X blitt en film som skiller seg ut. Den er både personlig og preget av en [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Z-enquete: Vold som virkemiddel

Av Ida Madsen Hestman

Hvilken funksjon har vold som virkemiddel og uttrykk på film? Vi spurte tre norske regissører: Mona J. Hoel, Kenneth Karlstad og Fredrik S. Hana | kun utdrag

Voldsromantikk, massemedia og mainstream

Av Einar Aarvig

På 90-tallet var grov medievold en del av den filmatiske hovedstrømmen og det offentlige ordskiftet. Hvordan reagerte de norske anmelderne på kroppskrenkelsene i Wild at Heart> og True Romance og hva kan vi lære av disse kritikkene i dag? | kun utdrag