X kan bety eksperimentell, kan bety anonymitet, kan bety uten tittel
I norsk sammenheng er X blitt en film som skiller seg ut. Den er både personlig og preget av en «kontinental» europeisk tradisjon. Den handler både om kjærligheten og om vår samtid. Men først og fremst handler den om å forholde seg til virkeligheten…
TweetRelatert
Det splintrede rommet – om Leif Sindings film «Morderen uten ansikt»
Z #1 1990: I 30-årene var fortellemåten i norsk film iferd med å tilpasse seg Hollywoodfilmens [...] | kun utdrag
Engel uten vinger – Om Roar Skolmens «Lucifer – Sensommer/gult og sort»
Z #4 1990: Roar Skolmens spillefilmdebut, I ungdommens makt, ble slaktet av et nesten enstemmig [...] | kun utdrag
Fra siste Z
Ekstatiske overganger – transkjønnede sansninger i The Matrix
Lana og Lilly Wachowskis The Matrix er et av nøkkelverkene i nyere filmhistorie, og den mest innflytelsesrike filmen skapt av transpersoner. I denne teksten utforskes filmen som et gjennombrudd for en ny type transestetikk, og som en film som utfordrer våre binære forestillinger om kjønnsidentitet. | kun utdrag
Se! Berøre! – Om bilder av skimrende og overskridende transpornobegjær
Kulturen vår har strikse forestillinger om det mannlige og det kvinnelige, og vi har også fastlåste forestillinger om hva det å være transkjønnet innebærer. Kan transpornoen åpne opp for alternative forestillinger, om kjønn og kjønnsroller, identitet og transseksuelt begjær? | kun utdrag
Fra arkivet
Ugler i mosen (Ivo Caprino, 1959)
Z #2 2014: Ivo Caprino (1920- 2001) skapte en pur barnefilm som er gått litt i glemmeboken, enda den er kommet på DVD. Og det var endatil en realfilm, altså uten de figurer som Caprino som mesterlig førte i sitt animasjonsunivers. Skjønt noen få slike innslag finnes i Ugler i mosen fra 1959. | kun utdrag
Selvkritikk på overtid
Z #2 2016: Tja, hvor begynner man? Først kan jeg vel være ærlig om at jeg i skrivende stund allerede er en uke forbi den opprinnelige fristen for å levere denne teksten. Dessverre sier vel det noe om hvordan jeg jobber – som jo er hva jeg har blitt bedt om å skrive om her. | kun utdrag
Fristill kjønnsrollene!
Z #2 2007: I forbindelsen med premieren på Eva Dahrs film Mars og Venus og den siste bølgen av film med overveiende mannlige ledende roller; Reprise, Uro, Sønner og Izzat, har kvinneroller i norsk film igjen blitt diskutert i media. Nok en gang kritiseres det at kvinner er få, perifere og stereotype i filmene. Det er på tide å fristille kjønnsrollene på film, konkluderer artikkelforfatteren.
