Siden 1990-tallet har britisk film vist imponerende bredde – fra sosialrealisme og satire til storfilmer som Harry Potter og James Bond. I dette Z-nummeret ser vi på nyere britisk film, med særlig vekt på kvinnelige regissører som Andrea Arnold, Joanna Hogg og Lynne Ramsay, og på hvordan de fornyer en stolt filmtradisjon.
Britisk film
Temaredaktør: Aleksander Huser
Ansvarlig redaktør: Ingrid Rommetveit
Filmiske popkonserter
I sitt magnum opus Isles of Wonder; åpningsseremonien til de olympiske lekene i London 2012, viser Danny Boyle sin eksepsjonelle finfølelse for å sammenstille musikk og bevegelse.
Lynne Ramsays subjektive realisme
Spranget fra Ratcatchers elegante sosialrealisme til We Need to Talk About Kevins ekspresjonistiske og assosiative formspråk kan virke stort, men det går flere røde tråder gjennom Lynne Ramsays tre første spillefilmer – med Morvern Callar som et naturlig bindeledd i midten.
Brødre i blod og overskridelser
De kjennetegnes gjerne av hyppig bruk av banneord, grov vold og brudd på normer. McDonagh-brødrene har beriket britisk film med noen av de beste tilskuddene av svart humor de siste ti årene.
Intet menneske er en øy
Den presise, men følsomme analysen av borgerskapet er kun ett aspekt ved Joanna Hoggs estetiserte realisme.
Rulle med Rob og Steve
Fest sikkerhetsbeltet! I The Trip blandes humor, lokal mat, vennskap, litteratur, kunst og intertekstualitet sammen på de mest elegante og uventede måter.
Menneskedyret
I løpet av få år har Ben Wheatley markert seg som en svært tydelig stemme innen britisk film. Til tross for en sjangermessig sprikende filmografi, har Wheatley en konsekvent tilnærming til sine rollefigurer: Gang på gang strippes det moderne menneske ned til sitt basale, dyriske jeg.
Maskulin heimstaddikting
Shane Meadows’ selvbiografiske Midlands-filmer.
Kvinner som ser
Andrea Arnolds filmer skaper nye rom for kvinners blikk – og for hvordan sex kan skildres på film.
