Det eneste sikre ved begrepet kultfilm er at kultfilm ikke blir skapt ovenfra, men nedenfra. Av tilskuere som elsker dem, adopterer dem og gjør dem til sine. I dette nummeret ser vi om det allikevel er noen fellestrekk ved disse filmene. Vi ser videre blant annet på filmer som er så dårlige at de er bra, på britisk kultfilm, på Takashi Miike som kultfilmregissør. Og på hvitheten ved fenomenet.
Kultfilm
Redaktør: Ingrid Rommetveit
The Happiness of the Katakuris – en eksemplarisk kultfilm.
Eller: Den ultimate-superlykkelige-zombie-romanse-mordmysterium-familiekomedie-karaoke-katastrofefilm-delvis animert-alle synger og danser musikal-spektakulære-ekstravagansefilmen – Takashi Miikes The Happiness of the Katakuris som en modellkultfilm.
Med kolonialismen som kikkertsikte
Hvem bestemmer hva som er en kultfilm? Ser vi nærmere på utviklingen av kultfilmkanonen, har hvite, vestlige fans lenge definert kultfilmkanonen. Hvordan er hvitheten ved kultfenomenet et problem?
Det beste av det verste: Plan 9 from Outer Space og kulten rundt dårlige filmer
Hvorfor bruker så mange mennesker tiden sin på å se de verste filmene som noensinne er laget?
Vi er alle tapere i Todd Solondz’ øyne
Ubehaget i Happiness, den snikende 90-talls-kultfilmen som ikke kunne blitt laget i dag.
Hellige graler og withnailer: Tendenser i britisk kultfilm
Hva er det egentlig som gjør britiske kultfilmer til nettopp kultfilmer – og hvorfor er det så ofte menn som dyrker dem? Kan noen av de mest kjente britiske kultfilmene både være eksempler på «guttekultur», og en kritikk av overdreven maskulinitet?
Kultfilmekspertenes favoritter
Tyrkisk Star Wars og filmen som er «fullstendig inkompetent, men aldri kjedelig»: Få flere kultfilmtips fra noen av artikkelforfatterne i dette nummeret av Z filmtidsskrift.
