Hva er det egentlig som gjør britiske kultfilmer til nettopp kultfilmer – og hvorfor er det så ofte menn som dyrker dem? Kan noen av de mest kjente britiske kultfilmene både være eksempler på «guttekultur», og en kritikk av overdreven maskulinitet?
Jeg er stor fan av britisk kultfilm, og som med kjente kultfilmer fra andre land, handler også de britiske kultfilmene i stor grad om menn. Som kvinnelig fan er dette et problem for meg. Kultfilm er åpenbart ikke et felt som rommer mange filmer som kan beskrives som «feminine», om man vil bruke det begrepet. Måten de har blitt mottatt og feiret har også i stor grad vært preget av en «gutta»-kultur. Samtidig vil jeg argumentere for at denne mottakelsen skjuler måten disse filmene faktisk forsøker å dekonstruere maskulinitet. I mange av disse filmene ser vi at maskulinitet fremstilles som noe kritisk og problematisk, snarere enn noe som bare skal feires.
I denne teksten vil jeg se nærmere på fire sentrale titler i den britiske kultkanonen – Performance (Donald Cammell, Nicolas Roeg, 1970), Monty Python and the Holy Grail (Monty Python og ridderne av det runde bord, Terry Jones og Terry Gilliam, 1975), The Man Who Fell to Earth (Nicolas Roeg, 1976) og Withnail and I (Bruce Robinson, 1987).
Dette er filmer som har fascinert meg i årevis. Disse fire filmene er ulike i uttrykk: eksperimentell gangsterfilm, komedie som parodierer britisk middelalderhistorie, dystopisk science fiction-film og sosial komedie om to arbeidsløse skuespillere som driver dank. Likevel deler de noen mønstre og tendenser, som gjør det mulig å se dem som del av samme kulturhistoriske nerve. Ikke minst, de stiller spørsmål ved arketypiske britiske, maskuline roller.
