Et nådeløst eksistensielt søkelys på tilværelsen – First Reformed
First Reformed, Paul Schrader 2018
43 år etter manuset til Taxi Driver viser Paul Schrader at det fortsatt er mulig å lage viktig og relevant film som treffer en nerve i vår tid.
First Reformed er filmskaping med dybde og alvor, i tradisjonen etter Bresson, Dreyer og Bergman. Det er også filmskaping med spenning og sinne. Ethan Hawke spiller den middelaldrende og ensomme pastoren Ernst Toller, som passer på den lille kirken “First Reformed”. Toller sliter både fysisk og åndelig. Han plages av skyld i kjølvannet av sønnens død under Irak-krigen (sønnen dro på Tollers oppfordring) og påfølgende ekteskapelig sammenbrudd. Han prøver å lindre smerten, uten særlig hell, ved å skrive dagbok, drikke og preke for nesten tomme benker i den lille turistkirken.
En dag etter gudstjenesten kommer kirkegjengeren Mary (Amanda Seyfried) til ham og ber pastoren om å snakke med hennes mann, Michael (Philip Ettinger). Mary venter barn, og Michael, som er radikal miljøaktivist, mener det er moralsk uforsvarlig å bringe et uskyldig barn inn i en verden i oppløsning. I samtalen med Michael gjør Toller et seriøst forsøk på å gi økoaktivisten tro på livet – men blir selv ført dypere inn i en eksistensiell og åndelig krise.
First Reformed, Paul Schrader 2018
Samtalen mellom Toller og Michael, som foregår hjemme hos det unge ekteparet, består hovedsakelig av en rekke nære- og halvnære bilder av mennene. På den ene siden sitter pessimisten Michael, i halvnært utsnitt, med veggen full av data, diagrammer og utskrifter om den kommende miljøkatastrofen i bakgrunnen. I det andre har vi Toller i nærbilde. Toneleiet hans er rolig og betryggende, og han preker overbevisende om livets inneboende mysterier. Håp og håpløshet går hånd i hånd. Vi er eksistensielt betinget til å holde på begge tankene i ett og samme sinn til enhver tid. Men et frø er sådd hos presten, og Tollers anspente ansikt og sorgfulle øyne gir uttrykk for at en sterk indre dialog også er på gang. Michaels spørsmål – “Vil Gud kunne tilgi oss for hva vi har gjort?” vil forfølge presten, blant annet i møte med hans kirkelige overordnede i den teleevangeliske “Abundant Life”, som opererer med støtte fra storindustrien.
Med First Reformed viderefører Schrader det han selv har karakterisert som en “transcendental style in cinema” (1972), og som kjennetegner verkene til Bresson, Dreyer og Ozu: En nøktern form for filmskaping med en sterk eksistensiell og meningssøkende dimensjon, renskåret for all stilistisk overflod. I First Reformed filmer Schrader i et stramt 4:3 bildeutsnitt, i kombinasjon med minimalistisk mise-en-scene, minimalt med kamerabevegelser og (for det meste) uten ikke-diegetisk musikk. Han stjeler plot-elementer fra Bressons En landsbyprests dagbok, Bergmans Nattverdsgjestene og Dreyers Ordet, samt direkte visuelle sitater fra blant annet Tarkovskijs Offeret og Scorseses Taxi Driver.
First Reformed, Paul Schrader 2018
First Reformed er på et plan (nok) en film om en hvit, middelaldrende og fremmedgjort mann på meningssøken. Og den er laget av Schrader, en eldre, hvit, amerikansk filmskaper, inspirert av en enda eldre, intellektuell filmtradisjon. Allikevel er dette er av de mest brennende aktuelle og relevante filmene jeg har sett på lenge.
First Reformed stiller skarpe og alvorlige spørsmål til vårt individuelle og kollektive ansvar i lys av menneskets destruksjon av miljøet. I møte med en kaotisk og nådeløs verden søker Toller etter rettferdighet og ansvar, og fører en indre kamp mellom håp og fortvilelse, skyldfølelse og radikalisering. Trangen til, og samtidig umuligheten av, å leve et etisk holdbart liv – samt draget mot kroppslig askese og mystikk – har en dypt forstyrrende gjenklang anno 2019.
I populærkulturen er kirken ofte karikert, fremstilt som en kilde for institusjonell ondskap, og tro som et synonym for fanatisme og vold. First Reformed er derimot en intelligent dramatisering av en manns åndelige sammenbrudd. Her finner vi ingen enkle dikotomier mellom gudstro og ateisme, korrupte kirkemakter og åndelig renhet. I motsetning til for eksempel Bressons landsbyprest ser Toller ut til å bli godt likt, og han møter ingen sterk motstand fra sine omgivelser. Flere, deriblant hans kirkelige overordnede, TV-pastoren Jeffers, prøver å hjelpe ham gjennom denne personlige krisen. I en annen film kunne Jeffers ha blitt fremstilt som en sell-out, en fariseer. Hos Schrader er han en velmenende, men resignert mann med ekte, verdslige forpliktelser.
First Reformed, Paul Schrader 2018
Men hverken Jeffers verdslige engasjement eller Tollers økende radikalitet og kroppslige askese representerer noe endelige svar på de grunnleggende eksistensielle og åndelige spørsmålene de blir konfrontert med. Er ikke naturødeleggelse et frafall av Guds nåde? Hvordan fortsette som før, når mennesket i beste viten programmerer sin egen ødeleggelse?
Filmens ulmende mørke blir etterhvert til uutholdelig spenning. Toller stuper ned i en halvgal og voldelig Travis Bickle-sinnsstemning, og filmens egne minimalistiske prinsipper begynner å gå i oppløsning. Gripende og truende elektronisk musikk invaderer lydbildet. Schrader lar oss også oppleve en flott, lykksalig sekvens, med et poetisk motiv hentet fra Tarkovskis Offeret.
Filmen kulminerer i en emosjonell og transcenderende, men også høyst tvetydig og dristig slutt. Jeg ble sittende og undret meg over om hvorvidt jeg hadde blitt vitne til en manns frelse eller fortapelse. Ved å holde dette åpent, og gi rom til både tro og fortvilelse, holder Schrader opp et speil mot vårt eget sinn, og inviterer til introspeksjon. Hva ser du? Mening og undring, tomhet og mørke, eller kanskje forargelse?
First Reformed setter et nådeløst eksistensielt søkelys på tilværelsen, som det ikke er umiddelbart lett å riste av seg. Er Tollers sykdom smittsom? Etter å ha sett First Reformed løp jeg nesten hjem for å se filmer av Bresson og Bergman, og bestilte meg en kopi av Schraders Transcendental style in Cinema. Sjelden har det å se, og lese om, film følt som en så skjellsettende og relevant aktivitet.
Tweet
Relatert
Citizen Iversen og Fifty Shades of Grey – 2. rapport fra Ottawa
Blogg: «Fifty Shades of Grey» er en ganske dårlig film og samtidig en veldig interessant film, skriver Z-s landsforviste blogger som har vært på supermarkedkino i Ottawa. I Ottawa trenger man bil for å kunne gå på kino. I hvert fall dersom man ikke vil bruke timevis for å komme seg dit. Med kun et par unntak ligger alle kinoene langt utenfor bykjernen.
Citizen Iversen om film og sosialt engasjement – 18. rapport fra Ottawa
Blogg: Visningen av The Borneo Case i Ottawa gir assosiasjoner rundt dokumentarfilmen, og minner oss på hvor viktig filmmediet er som våpen i kampen for å gjøre verden litt bedre.
Hvorfor sivil uro aldri vil «put on a happy face»
Blogg: Joker skapte furore før den kom, og folk var redde for at den skulle egge til voldsutbrudd fra ensomme ulver. Nå ser vi Jokerens maske dukker opp i demonstrasjoner verden over. Hva skjedde?
Fra siste Z
Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie
Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag
Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu
Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag
Fra arkivet
Ole Bjørn Salvesen: Prisvinner med debutfilm
Z #1 1988: Ole Bjørn Salvesen intervjuet av Richard Alm | kun utdrag
Nttitallets norskamerikanere. Fargo
Z #1 2019: Om tidsånd og norskhet i Fargo. Og hva syntes norske anmeldere om portrettet av fjerne Minnesota-slektninger? | kun utdrag