Citizen Iversen om film og sosialt engasjement – 18. rapport fra Ottawa

The Borneo Case, Erik Pauser, Dylan Williams, 2016

 

«Canada er et av de mest korrupte land i verden», roper en eldre mann – så det runger i kinosalen. Han har reist seg for å svare på et spørsmål fra en annen i salen, og forteller at hvitvasking av penger fra ulovlige virksomheter er adskillig lettere i Canada enn i de fleste andre land. Det er ikke tilfeldig at det kalles «snow-washing» internasjonalt, sier han, med en bitter og mørkt ironisk undertone.

Jeg er i min favorittkino Mayfair i Old Ottawa South. Denne kvelden vises den svenske dokumentarfilmen The Borneo Case fra 2016 av Erik Pauser og Dylan Williams. En film det norske produksjonsselskapet Sant & Usant var involvert i, og som ble vist på NRK i april i fjor. Det er en film om Borneos regnskoger, om korrupte politikere og om globaliseringens ulike negative og positive sider. Om sosialt engasjement og hvordan kampen for rettferdighet ikke har noen grenser. Med handling fra hele verden. Filmen er fremdeles tilgjengelig på NRKs nettsider og verdt et gjensyn.

Visningen av The Borneo Case denne kvelden er en del av et spesialarrangement. Flere organisasjoner har samarbeidet, og visningen er en viktig del av et større arbeid: Å endre lovverket i Canada slik at hvitvasking ikke blir så lett, og også for å rette søkelyset mot Borneo og hva som skjer der. Trusselen fra nedsmeltingen av Arktis og Antarktis overskygger i dag protestene mot nedhoggingen av verdens regnskoger, som imidlertid pågår med uforminsket kraft. Det er viktig å holde tunga rett i munnen her. Desto mer regnskog som forsvinner desto hurtigere blir nedsmeltingen rundt polene. Så man må ikke glemme hva som skjer i Borneo eller i Brasil, selv om dette ikke lenger er siste nytt.

The Borneo Case, Erik Pauser, Dylan Williams, 2016

 

The Borneo Case starter med å minne oss om skjebnen til den sveitsiske aktivisten Bruno Manser som forsvant, trolig myrdet, for nesten tjue år siden. Hans mange ubehagelige spørsmål til politikere i Malaysia, hans internasjonale engasjement for urbefolkningen og hans kamp mot hogst av regnskogen var en torn i siden på myndighetene. Spesielt de som profiterte på eksporten av tropisk tømmer var bitre fiender av den lille sveitsiske aktivisten. Så blir vi presentert for hans venn Mutang Urud fra Penan-folket. Urud lever i dag i Montreal, og vi ser ham i omgivelser som fremdeles synes litt fremmede for ham, selv så mange år etter at han måtte flykte fra Malaysia for å ikke møte samme skjebne som Manser. Urud børster snø av bilen sin en kald vintermorgen, langt fra Sarawak og sitt elskede Penan-folk.

Urbefolkningen i Malaysias største delstat Sarawak står overfor nye drastiske utfordringer. Regnskogen er kraftig redusert, men fremdeles foregår det massiv hogst, selv om det er ulovlig. Enda mer dramatisk er kampen mot myndighetenes store damprosjekter, som vil legge store deler av området der Penan-folket lever under vann. De har levd i og av jungelen i Sarawak i over tusen år, nå er hele deres livsform i ferd med å forsvinne. De kan ikke leve som nomader av det jungelen gir lengre. Deres livsverden har krympet stadig hurtigere de siste tiårene. Nå kan siste rest havne under vann.

Det er bare grådighet som er årsaken til både tømmerhogsten og de planlagte damanleggene. Det trengs ikke mer elektrisitet trengs i delstaten eller i landet, så det er ikke storsamfunnets krav som rammer den mindre urbefolkningen. Bare grådighet. Maktmisbruket er så åpenlyst og så grovt at det ikke bare er tragisk at Malaysia ikke har klart å rette opp i undertrykkelsen av urbefolkningen, The Borneo Case viser også hvordan profitthungeren og grådigheten muliggjøres av vår tids globalisering. Og den gjøres mulig av Canada.

The Borneo Case, Erik Pauser, Dylan Williams, 2016

 

Filmen til Pauser og Williams viser tydelig hvordan Canadas manglende lovverk når det gjelder hvitvasking av penger gjør det mulig å fortsette avskogingen i Borneo og gjøre livet stadig vanskeligere for urbefolkningen, som Penan-folket i Sarawak. The Borneo Case er en viktig film fordi den i beste The Wire-stil følger pengene for å avgjøre hva som er rett og hva som er galt, og for å komme til bunns i korrupsjonen og grådighetskulturen som gjør det mulig å undertrykke Penan-folket på en så ekstrem måte.

Hovedskurken i dette rystende dramaet fra virkeligheten er tidligere statsminister og guvernør Abdul Taib Mahmud, en av Malaysias store menn. Selv om det ifølge Malaysisk lov ikke er lovlig å berike seg gjennom myndighetsposter, skapte Mahmud seg en enorm formue i de 33 årene han var statsminister. Han og hans familie er i dag gode for milliarder, og eier store eiendommer i utlandet. Ikke minst i USA og Canada. Til og med i Ottawa eier trolig Mahmud-familien boligkomplekser.

Mahmuds forbrytelser er avgjørende i framstillingen av urbefolkningens skjebne i The Borneo Case, men han og hans familie blir også symboler på hvordan globaliseringen i nyliberalismens tidsalder skaper nye muligheter som kan utnyttes av de mest skruppelløse blant oss. Alt henger sammen med alt, som det heter, og selv om det kan synes håpløst i sin kompleksitet, gir det oss også håp om at det er mulig å stoppe slik urett. Det kan gjøres ved å gjøre det umulig for korrupte politikere å investere i et annet land. Følg pengene, sier filmen, og viser deretter konsekvensene av pengesporet. Det som skjer i Malaysia er bare mulig fordi lovverket ikke er godt nok i andre land.

The Borneo Case, Erik Pauser, Dylan Williams, 2016

 

Mutang Urud er en del av et nettverk av eksil-Malaysiere som kjemper for sitt folks rettigheter. Det er ikke alltid like lett. En av de mest fascinerende delene av The Borneo Case er de scenene der vi følger arbeidet med en radiostasjon som sender radioprogram med annet og mer kritisk innhold enn myndighetenes propaganda. Radiostasjonen befinner seg på hemmelig adresse, et sted i London, men motarbeides av myndighetene i Malaysia og Sarawak. Myndighetene forstyrrer sendingene, slik at urbefolkningen ikke skal få vite hva som egentlig foregår. Det kan ikke vises tydeligere at noe er råttent i Malaysia og i Sarawak. Og hvordan regjeringens lange arm kan rekke utenfor landets grenser. Krigen for rettferdighet utkjempes med radiobølger, propaganda og mot-propaganda.

Mutang Urud er tilstede i salen under visningen på Mayfair Cinema i Ottawa, og etter at filmen er over sitter han som en del av et panel av aktivister foran oss. De svarer på spørsmål og holder appeller. «Landet er vårt liv», sier en ung mann fra Penan-folket. Han er kommet fra Sarawak for å skape blest om sitt land og sitt folks skjebnesvangre situasjon, og prøver innimellom å muntre opp stemningen ved å fleipe om kanadiernes sære matvaner og kalde vær. Han ser ubekvem ut i sin altfor store boblejakke, men det er nærmere tjue minusgrader ute, så han beholder boblejakka på selv innendørs. Langsomt og verdig forteller det ene panelmedlemmet etter det andre om hvordan det nye damprosjektet og den vedvarende tømmerhogsten ødelegger deres tradisjonelle liv. «Jeg vil ikke komme hit», sier en eldre mann, «men jeg må».

Han må reise helt til Ottawa fordi det som foregår i delstaten Sarawak gjøres mulig på grunn av de mange smutthullene i Canadas lovverk. Diskusjonen i salen går raskt over i enkle spørsmål: Hva kan vi gjøre? Og alle blir oppfordret til å skrive til sine representanter i parlamentet, stille ubehagelige spørsmål, og støtte kampen for rettferdighet. For kampen for Penan-folket er like viktig i Ottawa som i Sarawak. Snart vil en rettssak avgjøre om en av Canadas største banker har rett til å holde tilbake informasjon om åpenbar hvitvasking av penger fra Malaysia. Det er et viktig øyeblikk i kampen mot korrupsjon og maktmisbruk over hele kloden.

The Borneo Case, Erik Pauser, Dylan Williams, 2016

 

Det er ikke uvanlig at Mayfair Cinema brukes til slike arrangementer, og Canada har en helt spesiell historie knyttet til film som et redskap for sosialt engasjement og sosial forandring. Mest åpenbar er selvsagt hvilken sentral rolle National Film Board of Canada (NFB) har hatt i landet. NFB har bidratt til å demonstrere hvordan film kan være et våpen i kampen for rettferdighet, eller et redskap i informasjonen og opplysningens tjeneste. Selv om NFB i dag ikke er det samme som for tjue eller førti år siden, og trolig er moden for en fornyelse, er NFB fremdeles Canadas store stolthet på filmområdet. Kanskje ikke like innovativ som før, men organisasjonen spiller fremdeles en helt avgjørende rolle når det gjelder produksjon av dokumentar- og animasjonsfilm.

Ikke så mange kjenner til bakgrunnen til National Film Board of Canada og forbindelsene til John Grierson, mannen som myntet selve begrepet «dokumentarfilm», og som var selve arkitekten bak den britiske dokumentarfilmbevegelsen. Opprinnelig ble Grierson, «dokumentarfilmens far» som han ofte kalles, invitert til Canada i 1938 for å gi råd om offentlig støtte til produksjon av dokumentarfilm. Grierson skrev en rapport som i sin tur resulterte i The National Film Act of 1939, og NFB ble opprettet senere samme år, under Griersons ledelse. Målet for organisasjonen var å samle all informasjonsfilmproduksjon under ett tak. Den dynamiske Grierson klarte raskt å øke produksjonen i NFB til mellom 200 og 300 filmer i året, og flere tidlige NFB-filmer vant prestisjetunge priser. Som Stuart Leggs Churchill’s Island (1941) som ga NFB sin første Oscar-statuett.

John Grierson selv skulle måtte forlate både Canada og USA under lite verdige former rett etter krigen. Det var i begynnelsen av den kalde krigen, og en av Griersons sekretærer ved NFB i Ottawa var involvert i spionasje for Sovjet. Hans egen ufrivillige tilknytning til den beryktede Gouzenko-saken skapte usikkerhet om også Grierson var spion. Selv om dette ikke stemte, var selveste FBI-sjefen J. Edgar Hoover overbevist om at Grierson var rød, og Grierson måtte forlate USA, der han hadde hatt planer om å organisere kommersiell dokumentarfilmproduksjon. Det sosiale engasjementet Grierson hadde yrket for ble sett på med skepsis i USA, og han vendte tilbake til England. Langt senere, helt på slutten av sitt liv, reiste Grierson tilbake til Canada, som gjesteprofessor ved McGill University i Montreal.

Den internasjonale anerkjennelsen til NFB ble stadig sterkere på 1950- og 1960-tallet. Ikke minst på grunn av satsningen på animasjonsfilm. Den nyskapende animatøren Norman McLaren ble for mange selve symbolet på NFB og organisasjonens kreative vitalitet. Litt senere ble prosjektet «Challenge for Change» (1967-1980) et av de viktigste dokumentarfilmprosjektene ved NFB. Filmene som ble produsert under denne merkelappen ble verdensberømte. De viste veien for helt nye måter å bruke film på for å skape lokal identitet, forbedre demokratiske prosesser, og forsøke å forandre verden med kamera. (Filmene kan ses her.)

You Are on Indian Land, 1969

 

John Grierson selv var ikke like begeistret for disse filmene. Mange av dem var enkle protestfilmer, som portalfilmen You Are on Indian Land fra 1969. NFB-produsentene ga urbefolkningen eller lokale fiskere i Fogo muligheten til å lage film selv. Filmene var ofte enkle i uttrykket, men strålende i sin rolle som filmatisk bevisstgjøring, som det het før i tiden. Da Grierson mot slutten av sitt liv vendte tilbake til Canada og så noen av disse filmene hudflettet han produsenten og regissøren Colin Low. Disse filmene er imidlertid fremdeles viktige aktivist-dokumenter, og de bante veien for helt nye måter å tenke dokumentarfilmproduksjon på.

Filmene påvirket ikke bare lokalsamfunnene der de ble laget, eller filmproduksjonen i Canada og i NFB, de ble modeller for filmproduksjon over hele verden. Filmskaperne lot vanlige folk slippe til, både foran og bak kamera, og Challenge for Change bidro til å endre dokumentarfilmen som genre. Selv om The Borneo Case ligger langt fra disse NFB-filmene, er det likevel en film som fører videre den tradisjonen av filmaktivisme som NFB revitaliserte på slutten av 1960-årene og på 1970-tallet.

The Borneo Case, Erik Pauser, Dylan Williams, 2016

 

Kvelden The Borneo Case ble vist på Mayfair Cinema var salen nesten tre-kvart full. Det var en meget vellykket kveld. Ellers er det anledning til å gå på lignende arrangementer nesten hver uke i Ottawa. Enten i artistkollektivet Saw Videos lokaler i sentrum, eller i andre, mindre lokaler over hele byen. Film og sosialt engasjement henger sammen i Canada på en helt annen måte enn i Norge.

Før jul tok jeg for eksempel veien til McNabb Recreation Centre, ikke så langt fra Chinatown, for å se et knippe eksperimentelle kortfilmer presentert under Visual AIDS-paraplyen. Etter å ha passert flere idrettshaller, med både hockey og basketballtrening, endte jeg opp i kjelleren der en håndfull aktivister hadde kommet for å se syv kortfilmer som del av Day With(out) Art prosjektet. «Alternate Endings, Radical Beginnings»-filmene ble projisert på veggen i det bunkerlignende kjellerrommet. Lydene fra ungdommene som trente i hallen ved siden av oss trengte inn, men stemningen var likevel upåklagelig. Filmene kan nå ses online over hele verden gjennom denne linken.

At både dokumentar og kortfilm kan brukes på denne måten, for å knytte folk sammen, stille viktige og ubehagelige spørsmål, eller fortelle andre historier enn de vi ser vanligvis, gir håp om at filmmediet også i denne post-Netflix tidsalderen kan være mer mangfoldig og mer sosialt engasjert enn det vi vanligvis tenker oss. Gjennom ulike arrangementer med filmvisninger blir man minnet om det man egentlig så godt vet, men vanligvis fortrenger.

AIDS er fremdeles en global utfordring, og rammer i dag svarte både i Vesten og andre steder hardere enn hvite. Det er fremdeles å regne som en epidemi. Regnskogen forsvinner litt hver dag, fordi det finnes marked for tømmeret, og fordi banker og regjeringer gjør det lett å hvitvaske stjålne og svarte penger. Noen ganger er film det beste redskapet for å bringe folk sammen i nye fora, diskutere viktige politiske og sosiale spørsmål, og forsøke å løse noen av de sosiale problemene som skaper smerte og urett, eller for å se verden fra et annet og nytt perspektiv. Kanskje er filmmediet nettopp på sitt aller beste når den er et våpen i kampen for å gjøre verden litt bedre. Kanskje kan man forandre verden med kamera og mikrofon.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon