Noen tendenser i norsk film – Tancred Ibsen og Hollywoodparadigmet
Er norske filmer gode eller dårlige? Norske filmer vurderes etter en Hollywood-målestokk, hevder Lars Thomas Braathen og Ove Solum i denne artikkelen. Under overflaten i norsk filmdebatt ligger en forventning om at god film skal se ut som Hollywood-filmene. Klassiske norske filmsuksesser som Fant, eller nyere suksesser som Orions belte eller Veiviseren har Hollywood-dramaturgien som fellesnevner, påviser forfatterne som begge er tilknyttet det nye mediefaget ved Universitetet i Oslo.
TweetRelatert
Tancred Ibsen som modernist. «Den hemmelighetsfulle leiligheten» – et filmatisk avvik
Z #1 1990: Spillefilmen Fant fra 1937 er blitt stående som et storverk i norsk filmhistorie og et høydepunkt [...] | kun utdrag
Norsk populærmusikk på film
Z #1 2015: Populærmusikk kan ha en svært interessant symbiose med film, enten den er skrevet spesielt til den enkelte film, eller man inkluderer en tidligere skrevet melodi. Her er en liten gjennomgang av den norske filmhistorien og bruken av populærmusikk i den. | kun utdrag
Fra siste Z
Matrosdresser, idolkultur og tiåret som forsvant fra japansk filmhistorie
Skjeve tenner, korte skjørt og lange kamerakjøringer: Hva var det som gjorde at åttitallets idolfilmer ble så epokegjørende, og hvorfor krysset de aldri Japans landegrenser? | kun utdrag
Et annet kaos: Shinji Somais Typhoon Club – Taifu kurabu
Naturkrefter og mørkt begjær danner den pulserende kjernen i Shinji Sōmais kultklassikere fra 1980-tallet. | kun utdrag
Fra arkivet
Steinkasteren – en samtale med Trond Kvist
Z #2 2004: Dokumentarfilmskaper Trond Kvist har begynt å leke med tanken på å lage sin første [...] | kun utdrag
… den mystiske direktør X
Z #3 1997: Sigurd Evensmos beskrivelse av opprettelsen av det kommunale filmdistribusjonsbyrået Kommunernes [...] | kun utdrag
Med kjærlighet til filmkunsten
Z #4 2019: Wim Wenders har en sentral plass i «New German Cinema» på 70-tallet, men jeg vil påstå at Himmelen over Berlin fra 1987 er den filmen som best oppsummerer Wenders’ entusiastiske forhold til filmkunsten og viljen til å skildre en samtid i Tyskland.
