Tancred Ibsen som modernist. «Den hemmelighetsfulle leiligheten» – et filmatisk avvik

Spillefilmen Fant fra 1937 er blitt stående som et storverk i norsk filmhistorie og et høydepunkt i Tancred Ibsens karriere. Mindre kjent er det at Ibsen i en av sine seinere filmer helt kastet vrak på «Hollywood-dramaturgien» som dengang brakte ham både kritiker- og publikumssuksess.
Med Den hemmelighetsfulle leiligheten brøt Ibsen med den tradisjonelle handlingsfilmen, kanskje i et forsøk på å vise at film er på høyde med andre kunstneriske uttrykksformer. Samtidens kritikere lot seg ikke imponere over eksperimentet. Artikkelforfatterne har et mer nyansert syn på det dristige filmforsøket.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 1 1990 Bestill nummeret

Relatert

Noen tendenser i norsk film – Tancred Ibsen og Hollywoodparadigmet

Av Lars Thomas Braathen og Ove Solum

Z #3 1988: Er norske filmer gode eller dårlige? Norske filmer vurderes etter en Hollywood-målestokk, hevder [...] | kun utdrag

Noen tendenser i norsk film. Tancred Ibsen og Hollywood-paradigmet

Av Ove Solum og Lars Thomas Braathen

Z #4 2008: | kun utdrag

Op med hodet

Av Arne Lunde

Z #4 1996: Tancred Ibsen er norsk films mest legendariske filmskaper. Med sin tredje film, ‘Op med [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter

Av Asbjørn Slettemark

Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken

Av Simon Stranger

Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud

Av Anne Gjelsvik

Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.