25 vesentlige verk i filmlydens historie

Levende bilder med levende lyd.

Av Peter Albrechtsen og Asbjørn Tiller

Z har satt sammen en liste over 25 filmer som er markante i utviklingen av filmens lydbilde. Listen er på ingen måte uttømmende, men presenterer filmer som i en historisk sammenheng klart markerer lydens viktige rolle, og hvordan dette knytter seg til både teknologi og estetikk.

2001: en romodyssé, Stanley Kubrick, 1968
Filmen er blant annet kjent for sin bruk av Strauss’ valser som underleggingsmusikk i verdensrommet. Til dels er klippingen av filmen gjort med musikken som utgangspunkt.

Apocalypse nå, Francis Ford Coppola, 1979
Postproduksjonen på denne filmen løp parallelt med utviklingen av Dolbys surroundsystem for filmlyd. Filmen ses dermed som banebrytende for bruk av lyd som fortellerelement og til å skape rom i filmens fiksjonsunivers. Dette er blant annet knyttet til karakterenes interne lydbilder.

Fuglene, Alfred Hitchcock, 1963
De enerverende måkene i denne filmen er lydlagt på en slik måte at de skjærer seg inn i marg og bein på tilskuere. Skrekklydene er et gjennomgående element i hele filmen.

Den sorte hingsten, Carroll Ballard, 1979
Hvordan snakker en gutt med sin hest? Det foregår med noe hinsides ord, og blir fanget på vakreste vis i denne magiske tour de force for barn, barnlige sjeler og alle som har hjertet og ørene på rett sted.

Blade Runner, Ridley Scott, 1982
Fremtiden bråker. Riktig mye! Det er konklusjonen etter å ha sett Blade Runner, hvor det er støykilder, larmende maskiner og kvernende reklamer overalt. Dette er med på å skape en på samme tid frastøtende og forførende fremtidsverden, som erobrer både øyne og ører. Vangelis’ sublime synthesizer-score må heller ikke forbigås.

Das Boot, Wolfgang Petersen, 1981
I denne filmen brukes lyden på en måte som forsterker den klaustrofobiske stemningen i ubåten. Ikke minst stillhet er et virkemiddel som blir sentralt i filmen. Samtidig viser lydbruken i denne filmen fremover mot en rekke andre ubåtfilmen gjennom den sentrale rollen sonarens «ping» får.

The Conversation, Francis Ford Coppola, 1974
Filmen er spesiell da det av de sentrale temaene i filmen dreier seg nettopp om lyd og bruken av denne i overvåkning. Lydbildet i filmen spiller i stor grad på overganger mellom det diegetiske og ikkediegetiske og gir også et godt innblikk i mulighetene som ligger i manipulering av lyd.

Eraserhead, David Lynch, 1977
Det summer. brummer, knirker, dunker og buldrer i Eraserheads unike lydunivers, som ikke ligner på noe man har hørt verken før eller siden. Lyddesigneren Alan Splet skapte med dette fundamentet for David Lynchs karakteristiske lyduniverser, som alltid har vært en avgjørende del av den spesielle Lynch-stemningen.

Exorsisten, William Friedkin, 1973
En av tidenes mest uhyggelige filmer, og det skyldes ikke minst det virtouse lydsporet, som på raffinert vis veksler brutalt mellom støy og stillhet. Man kan skrive en hel avhandling om lyden som følger det besatte barnet, Regan. Den ultimate soniske ondskap.

King Kong, Merian C. Cooper & Ernest B. Schoedsack, 1933
King Kong’s Brøl. Lyden av jungelen. Dinosaurenes hvesing. Den hyperkreative lydguruen Murray Spivack var med på å forme fremtidens filmlyd med denne milepælen.

M, Fritz Lang, 1931
Filmen benytter lydsporet i stor grad til å understreke karakterenes følelser og psykologi. Det er også kjent for å benytte seg effektivt av akusmatisk lyd gjennom at hovedpersonen representeres av stemmen og en plystretone, og ikke er synlig i bildet. Han er det Michel Chion referer til som en «acusmetre».

En dødsdømt har rømt, Robert Bresson, 1956
En fengselsflukt-historie fortalt gjennom lyden, og en av de filmene som har gjort Robert Bresson til det lydlige forbilde for moderne europeiske mesterregissører som Michael Hanecke og Dardenne-brødrene. Robert Bressons Notes on Sound bør studeres nøye av alle filmskapere.

Speil, Andrej Tarkovskij, 1975
Tarkovskij er en av filmhistoriens store lydpoeter, og dette drømmende filmdiktet fra den russiske mirakelmakeren utfordrer på alle måter sansene. Boken Sculpting in Time er herved også anbefalt på det varmeste.

Nashville, Robert Altman, 1975
Ord, ord, ord. Robert Altman var på alle måter en sann mester i å koreografere replikker og setninger som ble flettet inn og ut av hverandre i mange lag. Nashville er et opplagt eksempel, og samtidig en av de første filmene hvor flersporsopptakere gjorde det mulig å ta opp flere stemmer samtidig og allikevel kunne redigere dem separat i ettertid. Filmen er slik sett banebrytende.

Ondt blod i vesten, Sergio Leone, 1968
Alle Sergio Leones filmer er gjennomgående musikalske. Delvis på grunn av hans samarbeid med komponisten Ennio Morricone, og delvis fordi Leones sans for lydeffekter var intet mindre enn spektakulær. Ondt blod i vesten er Leones hovedverk, og åpningssekvensen på togstasjonen er en oppvisning i sofistikert lyddesign.

Playtime, Jacques Tati, 1967
Tati tok ikke opp lyd når filmen ble skutt, men formet hele lyduniverset i etterarbeidet, og humoren hans er i stor grad basert på lyd. Sjeldent har noe så banalt som fottrinn vært så morsomt som i Playtime, som er den franske komikerens høydepunkt.

Raging Bull, Martin Scorsese, 1980
Moderne lyddesign fikk en helt ny dimensjon med Raging Bull, hvor effektskaperen Frank Warner manipulerte både dyrelyder og musikkbiter til de dramatiske boksekampene. Det er ikke uten grunn at Sylvester Stallone i ettertid hyrte inn Warner til å legge lyd på Rocky-filmene.

Indiana Jones – jakten på en forsvunnede skatten, Steven Spielberg, 1981
Lyden av moderne eventyrfilm ble definert av Ben Burtt i denne moderne klassikeren, hvor alt fra Indys pisk til pistolskudd og knyttneveslag er skrudd opp til 11. Spielberg hadde fått anbefalt Burtt fra George Lucas, og Spielberg har i ettertid uttalt at fra han hørte innledningens eksotiske jungeldyr, visste han at Burtt var den rette.

Ran, Akira Kurosawa, 1985
Kurosawa er kjent som en storslått bildeskaper, men hans sans for lyd og musikk var også i en klasse for seg. Det er det flere eksempler på i denne episke krigsfilmen, som tidvis er nærmest ekspresjonistisk i sitt uttrykk.

Rumble Fish, Francis Ford Coppola, 1983
En kunstfilm for unge! Slik har Coppola selv beskrevet Rumble Fish, som friskt leker med alle filmmediets muligheter på raffinert måte. Samspillet mellom lydeffekter og musikk er utrolig viroust.

Le Samourai, Jean-Pierre Melville, 1967
Stillhet kan være den mest markante del av lydbildet. Det bevises gang på gang i denne klassiske gangsterfilmen, hvor det knapt er noen som ytrer et ord i i løpet av de 10 første minuttene. Alt overflødig er skåret vekk, og Melvilles makeløse millimeterpresisjon er en nytelse.

Redd menig Ryan, Steven Spielberg, 1998
Filmen utnytter i stor grad kinoens surround-lyd. I tillegg oppleves kamphandlingene i filmen svært realistiske. Hovedsakelig er dette knyttet til klarheten og definisjonen i lydene, samt at det er et uttall lyder som utspiller seg samtidig. Det er nærmest slik at vi får et intimt forhold til lyden av geværkuler og eksplosjoner. Det er heller ikke brukt musikk i disse scenene.

Seven, David Fincher, 1995
Sjelden har atmosfærelyder vært så dominerende som i David Finchers moderne film noir, som foregår i en ikke navngitt storby som ulmer ondt i øregangene. David Fincher og lyddesigneren Ren Klyce Skrev også manus til de tingene som kun foregår på lydsiden. Det er en film hvor det foregår like mye utenfor bilderammen som innenfor.

Star Wars, George Lucas, 1977
Filmen tok i bruk Dolbys nye støyreduksjonssystemer. Den er også kjent for en omfattende lydproduksjon av lyddesigner Ben Burtt, som utviklet effektlyder for filmen også i lang tid forut for at den ble skutt.

Touch of Evil, Orson Welles, 1958
Orson Welles var på mange måter en pioner. Ikke minst når det gjelder lyd. Touch of Evil er et opplagt eksempel på hvordan giganten utnyttet lydsporets enorme potensial. Sjekk i tillegg den reviderte utgaven av filmen, hvor åpningsscenens kakofoni av atmosfærelyder er en slags prototype på hva som senere ventet i Seven.