Filmvitenskap er et viktig fag

Berlin en storbysymfoni av Walther Ruttmann, 1927

Det ble nylig kjent at Film- og fjernsynsvitenskapsstudiet ved Høgskolen i Lillehammer står i fare for å bli nedlagt. Blant de mange som reagerer sterkt på dette er den norske filmklubbevegelsen. Bloggen peker på noe av det som gjør studiet så viktig – ikke bare for filmentusiaster!

Filmklubbene i Norge jobber på grasrotnivå for å holde filmens historie levende og gi de marginaliserte nåtidsfilmene (de som ikke plukkes opp av de kommersielle kinoene) et spillerom.

Slik jobber filmklubbene, i likhet med aktører som Cinematekene og filmfestivaler, for å skape litt mer mangfold i et enfoldig filmtilbud. Filmklubbene står også for fysiske møteplasser der man ser og diskuterer film på en måte som inspirerer til nysgjerrighet, engasjement og kritisk sans i møtet med levende bilder.

Der film- og kinokulturen ellers har en tendens til å sette likhetstegn mellom film, virkelighetsflukt, lettkjøpt sentimentalitet og overskuddspreget popkornspising, jobber filmklubber for å synliggjøre hvordan film har påvirket, og kan påvirke og forandre hvordan vi ser verden og hvordan vi ser oss selv – hvordan film har vært en både destruktiv og konstruktiv kraft i et historisk, sosialt og politisk perspektiv.

Det er viktig å hegne om dette arbeidet, og de verdiene, siktemålene og aktivitetene som bygger oppunder dette. Film- og fjernsynsvitenskapen spiller her en helt essensiell rolle. Denne vitenskapsdisiplinen representerer blant annet et kompetansenivå, en integritet (kommersielt uavhengig, historiebevisst og moralsk forpliktende) og en velutrustet kritisk sans og verktøykasse (som muliggjør et mer skjerpet blikk så vel som et presist språk for å kommunisere med hverandre) som er uvurderlig i dette arbeidet.

Vi befinner oss i en utålmodig og ivrig film- og mediekultur der skillelinjene mellom kunstneriske, kommersielle og journalistiske uttrykk gjerne oppløses eller i det minste utydeliggjøres. I filmskaperes jakt på suksess hopper man hyppig mellom å selge et produkt og å selge en kunstnerisk idé. Denne kulturen dyrker det nåtidige, det image-baserte, og er ofte langt mer ensrettende enn dens eklektisisme og pluralisme forsøker å markedsføre seg som. I denne virkeligheten trenger vi aktører som kritisk og tålmodig undersøker film og tv som historiske og kulturelle fenomen (noe ikke-gitt) som både er problematiske og fulle av urealiserte muligheter.

Vi bør huske at en bruk-og-kast-mentalitet til film, som mange aktører og strukturelle innretninger i dag vedlikeholder, har bidratt til at bare et fåtall av verdens stumfilmer er tilgjengelige i dag. Vi er i en tid der film- og mediekulturen preges av raske endringer og en enorm produksjonshastighet, og der markedskrefter, politisk propaganda og reflektert og ureflektert hverdagsbruk av kamerateknologi stadig finner nye kanaler. I denne virkeligheten trenger vi de som stopper opp, husker, og tilbyr et selvrefleksivt blikk på det som gjøres og oppleves.

For en kultur som ønsker å forstå seg selv – som ikke bare ønsker å gjøre, men også kaste et selvkritisk, undrende lys på sin gjøren – er det viktig å sørge for at verktøyene for å gjøre dette er gode. Om vi skal forstå filmmediets muligheter for både grusomt misbruk (f.eks. den overtalende kraften til propagandistisk hat eller portrettering av mennesker som sidestiller dem med dyr), og frigjørende uttrykkskraft (f.eks. levende bilder som nyanserer vårt bilde av andre eller utvider vårt eget bilde av verden) på en grundig måte, er vitenskapsfeltet et grunnpremiss. Filmvitenskap og fjernsynsvitenskap sørger for å holde innsikten og debatten på et forsvarlig nivå, på et historisk velfundert og språklig presist nivå. Å kutte en av svært få premissleverandører av dette i Norge er svært bekymringsverdig, og vil gjøre oss enda mer tradisjonsfattige enn vi allerede er.

Grundig innsikt krever dessuten tid – og vitenskapsfelt er viktige å hegne om nettopp på grunn av tiden det muliggjør til grundig innsikt. Mens filmskapere haster fra den ene produksjonen til den andre, regjeringen er målbundet av festivalprisers gunst, og grasrotbevegelser som filmklubbene kan ha nok med å skaffe rettigheter til visningen av en glemt film, jobber de akademiske miljøene grundig over tid for å holde historien, nåtiden og fremtiden i et kritisk og mulighetenes søkelys.

Filmvitenskapen hjelper oss ikke bare å forstå filmhistorien og nåtidens filmproduksjon, men fremproduserer innsikter, forslag og verktøy som åpner opp nye mulighetsfelt for hva film kan være i et fremtidsperspektiv. Film- og fjernsynsvitenskapen ved Lillehammer bidrar med en perspektivering og en verktøykasse som gir grunnlag for at vi alle kan oppøve oss en skjerpet bevissthet i møtet med hva film og TV er og kan være.

Nedlegging av film- og fjernsynsvitenskapsstudiet i Lillehammer vil ikke bare svekke det arbeidet filmklubbevegelsen gjør på en betydelig måte, men nedleggelsen står i fare for å sterkt svekke et viktig forsvarsverk mot mediekulturelt sneversyn og ignoranse på et nasjonalt nivå.

En filmvitervenn av meg ble en gang beskyldt for å «parasittere» på andres verk. En ikke helt overraskende respons på filmvitenskapsfeltet. Er ikke dette bare et hobbyprosjekt? Vi er vant til å høre at det vi driver med er luksus, noe overskuddspreget, i verste fall parasittering. Det hadde vært mer overraskende om noen beskyldte en historiker for å parasittere på historiens gang. Det hadde også vært litt pussig å beskylde en språkforsker for å parasittere på språk.

Forskjellen ligger kanskje i at mange tar film for gitt, og ser den dominerende filmen som den eneste mulige og ønskelige. Man tar for gitt at film var med på å prøve og utrydde jødene, man tar for gitt at TV preger vårt bilde av muslimer, man tar for gitt at levende bilder er et kompleks språk hvormed vi begriper og forvirrer verden.

I denne virkeligheten, der vi daglig utviser en forflatet forståelse av film og tv-mediet, er det viktig å beholde en holdbar grunn for selvrefleksjon. Film- og fjernsynsvitenskap ved Lillehammer står for en av landets viktigste i så henseende. Det er ikke bare filmklubbene som burde være bekymret for en eventuell nedleggelse av faget.

Endre Eidsaa Larsen er styremedlem i Filmklubbforbundet og har en mastergrad i filmvitenskap fra NTNU.