Tilskuerens rolle

Er det oss tilskuere som gjør en film god eller dårlig? Filmpublikums rolle er kanskje viktigere enn man skulle tro.

kulesjov Kulesjovs eksperiment illustrerer montasjeteorien

 

I Ingrid Rommetveits Z-blogg fra filmfestivalen i Udine, FEFF 2014, nevner hun et interessant eksempel på hvordan filmen Tamako in Moratorium virker helt forskjellig på tilskuerne ut fra hva de på forhånd vet om filmen. Det minner meg om en historie fra en av de første bøkene jeg leste om filmteori, James Monacos How to read a film. På 1920-tallet besøkte antropologen William Hudson en afrikansk stamme som hadde hatt liten kontakt med vestlig kultur. Han viste afrikanerne noen bilder for å undersøke om de hadde samme oppfatning av tredimensjonalitet i todimensjonale bilder som vi har vendt oss til gjennom en lang historie. Det hadde afrikanerne, med noen unntak, ikke. Kulturelle faktorer, tilvenning og kunnskap har altså vesentlig betydning for hvordan vi ser bilder. Flertydige tegninger brukes jo også i psykologien eller som underholdning for liksom å vise hvordan våre mer eller mindre skjulte tanker og motiver kan styre vår oppfatning av synsinntrykk (den kjente Rorschach-testen).

Det berømte Kulesjovs eksperiment, som fremdeles blir referert til når filmens montasjeteknikk skal forklares, er et annet eksempel på at tilskuerens kunnskap eller mangel på kunnskap får avgjørende betydning for hvordan vi oppfatter det enkelte bildet. Eksperimentet går som kjent ut på at et ”nøytralt” bilde av et ansikt sammenstilles med andre bilder som får tilskueren til å oppfatte ansiktet i det opprinnelige bilde forskjellig, avhengig av hva bilde nummer to viser.

Rorschach Hva ser du her? Rorschach testen avslører oss.

 

Kulesjov og montasjeteorien befatter seg med filmatisk fortellerteknikk, altså hvordan filmskaperen innenfor filmens univers kan manipulere tilskuerens oppfatning av handlingen. Noe som er mindre diskutert, men kanskje enda viktigere, er hvordan forhold utenfor selve filmen farger vår oppfattelse av den. Altså slik som i eksempelet fra den nevnte z-bloggen.
Ikke minst oppfatningen av dokumentarfilm eller såkalte ”basert på en historie fra virkeligheten”-filmer styres ofte av vår kunnskap om premissene for filmen. Selve merkelappene ”dokumentar” og ”fra virkeligheten” setter i utgangspunktet rammer for våre opplevelser. Dokumentarfilmen har fremdeles lett for å bli oppfattet som ”sann” og ”nøytral” selv om denne type film helt fra starten har vært manipulert og virkeligheten pyntet på for å tekkes filmskaperens synspunkter og ambisjoner. En av genrens pionerer, Robert J. Flaherty, skal for eksempel ha iscenesatt sin banebrytende dokumentarfilm Nanook of the North på en slik måte at den i beste fall viste oss eskimolivet slik Flaherty mente det hadde tatt seg ut en generasjon før han laget filmen. For de som vet dette blir filmopplevelsen en annen enn for en uvitende som i 1922 går på kino og presenteres for en samtidshistorie fra nordområdene.

I nyere tid har jeg flere ganger opplevd at min oppfatning av en film har forandret seg når jeg har fått mer kunnskap om bakgrunnen for filmen. Animasjonsfilmen Du velger selv av Kajsa Næss fra 2013 handler om barn med fedre som sitter i fengsel. I utgangspunktet så jeg en helt ok animasjonsfilm med tegnede figurer som snakket om sine fengslede fedre. Da jeg senere fikk vite at dialogen er opptak fra virkelige intervjuer med barn som har denne erfaringen fikk filmen en ny dimensjon og gjorde et dypere inntrykk.

determegduvilha Andrea Bræin Hovig spiller hovedrollen i Dag johan Haugeruds nye film «Det er meg du vil ha» (Foto: Arthaus)

 

Det samme med Dag Johan Haugeruds spillefilmfilm Det er meg du vil ha som har kinopremiere i juni 2014. Filmen forteller om en lærer som innleder et erotisk forhold til en ung elev. I seg selv er filmen en sterk opplevelse, men opplevelsen endres når man vet at den nesten ord for ord baserer seg på et virkelig intervju.

Tilskueren og hennes forhåndskunnskap er nok langt viktigere for filmopplevelsen enn man skulle tro. Som tilskuere er vi faktisk en viktig del av prosessen fram til ferdig film. Kunnskapen er ofte kulturbestemt og avhengig av tid og sted. Kanskje er det et argument for at det må lages film også innenfor små samfunn som det norske. Film som vil noe mer enn å underholde krever ofte mer av tilskueren og vil derfor, og i en viss forstand med rette, bli avvist som dårlige av dem som savner den nødvendige kunnskapen. Det betyr altså ikke nødvendigvis at det virkelig er en dårlig film, men kanskje at det like gjerne er oss publikummere det er noe i veien med.



Din kommentar


Relatert

Filmvitenskap er et viktig fag

Blogg: Det ble nylig kjent at Film- og fjernsynsvitenskapsstudiet ved Høgskolen i Lillehammer står i fare for å bli nedlagt. Bloggen peker på noe av det som gjør studiet så viktig - ikke bare for filmentusiaster!

Kosmorama-rapport: hybridfilm

Blogg: Hva er det som skiller dokumentar fra fiksjon?
Noen regissører driter i dette spørsmålet. Andre fordyper seg i det. Ja, kanskje lar de til og med spørsmålet bli en integrert del av sine filmer. Uansett er det et spørsmål som virker særlig presserende nå om dagen. Vi lever i en tid med så mye hvileløs audiovisuell «realitet» at autensitet og kunstighet, fakta og oppspinn, ser ut til å forsvinne inn i hverandre.

Filmmanifestenes potensial

Blogg: Boka Film Manifestos and Global Cinema Cultures aktualiserer spørsmålet: hva er film i sin historiske form, og hva er film som muligheter?


Fra siste Z

Z-enquete – fire kortfilmskapere om norsk film

Kortfilmskapere Rikke Gregersen, Bendik Kaltenborn, Johanna Pyykkö og Pjotr Sapegin om norsk film og kortfilm og refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer:

Film er en empatimaskin, sier Amanda Kernell

Fem omfavnelser og en desperat bortføring i Amanda Kernells kortfilmer. | kun utdrag

Akkurat det vi trengte: Mer bling og fengende musikk

Årets musikkvideoprogram var sterkere enn fjorårets, med høyere underholdningsverdi og en spennende hybridfilm som viser en ny måte å tenke musikkvideo. | kun utdrag


Fra arkivet

Musikkvideo – det ypperste av norsk musikkvideo samlet på et lerret

Z #3 2011: Norsk musikkvideo anno 2011: På begynnelsen av 80-tallet hadde alle som betydde noe en mening om musikkvideoen. Brian Eno mente at musikkvideoene var utformet som de var fordi produsentene trodde publikum var dumme. | kun utdrag

Norsk kortfilm – anmeldt

Z #3 2013: oppmerksom på at de fleste av disse omtalene bygger på bare ett gjennomsyn av filmen under festivalen i juni. | kun utdrag

Smertens og gledens ytterligheter – Mai Zetterling og hennes filmer

Z #5 1986: Mai Zetterling debuterte som langfilmregissør i 1964 med Elskende par basert på en roman av den [...] | kun utdrag