En nattsvart klassiker: Gun Crazy

Alle bildene er fra Gun Crazy, Joseph H. Lewis 1950

 

En liten, skitten B-film om et kjærestepar besatt av våpen. Hva er det ved denne undervurderte filmen som gjør at Gunnar Iversen må se den igjen og igjen?

Én gang i året må jeg se filmen Gun Crazy av Joseph H. Lewis fra 1950. Jeg går aldri lei, det må være en av de aller beste filmene noensinne. Likevel havner den aldri på de mange listene kritikere lager over de aller beste filmene, og nevnes sjelden som en riktig filmklassiker. De som elsker lavbudsjettsfilmer eller film noir trekker den gjerne fram, og sier ofte mye pent, men både filmen og regissøren har langt på vei gått i glemmeboken. For alle som elsker film er imidlertid Gun Crazy en film man simpelthen bare må se.

Hvem kan motstå åpningsscenen? En ung gutt kommer ut av regnet og natten. Han stiller seg foran et utstillingsvindu, ansiktet hans lyser opp og et sykt smil kruser leppene. Munnvikene skjelver. Det han ser i utstillingsvinduet er en vakker six-shooter, en revolver med skjefte av perlemor. Han tar et steg bakover – i hånden har han en murstein som han kaster inn i vindusruten så det knuses. Han sjekker at ingen ser ham, griper våpenet og løper avgårde i regnet, men snubler på den våte asfalten. Revolveren faller ut av hendene hans, glir gjennom vannet, og havner rett ved føttene til byens politimann. Vi ser ansiktet til gutten i et tett nærbilde. Munnen er halvåpen. Han skjelver mens han ser opp på politimannen.

Som en kule i våpenkammeret

Det er unge Bart vi har møtt. Foreldreløs, urolig og med en usunn besettelse av våpen. Han sendes på anstalt og så går veien til militæret, fordi andre verdenskrig har startet. Men når freden kommer vender han tilbake til den lille småbyen Cashville der han vokste opp. Sammen med to barndomsvenner går han et på tivoli som besøker byen, og som har en mesterskytter i den farlige og smellvakre Laurie Starr. Som en del av showet sitt tar hun imot utfordringer fra lokale menn som tror de kan slå henne, og når Bart tar imot utfordringen er både hun og tivolidirektøren sikre på at de har skaffet seg noen lettjente penger. Men Bart er sikrere på hånden enn noen andre de har møtt på sin omreisende tilværelse. Han vinner og blir ansatt på stedet.

Det er imidlertid ikke jobben som lokker Bart, det er vakre Laurie. De passer perfekt for hverandre: Som en revolver og ammunisjon, som Bart så treffende formulerer det litt senere. Men Laurie har et grådig hjerte. «I want action!», sier hun etter at de har giftet seg, «I told you I was no good». Og paret blir snart som Bonnie og Clyde, forbrytere på flukt fra loven. De trosser alt og kjører inn i forbrytelsens mørke. Sammen sprenger de verden.

Gun Crazy er tilsynelatende bare en liten og skitten B-film om et par som jages av loven inntil døden innhenter dem. Hvorfor er den en så god film?  Hva er egentlig bakgrunnen for denne og talløse andre små kriminalfilmer som ble laget i USA under og etter andre verdenskrig? Og hva er egentlig en såkalt B-film?

En ny amerikansk filmkultur

I 1930 var det mange kinoeiere og filmstudiofolk i USA som sov dårlig, framtiden for de store amerikanske filmstudioene var usikker. Børskrakket i 1929 hadde kastet sjokkbølger inn i filmbransjen. Alle følte etterdønningen og Hollywood var avhengig av banker og finansfolk i New York for å fungere. Begynnelsen på det som etter hvert ble kalt depresjonstiden var kommet. Filmstudioene og kinoeierne hadde på sin side bare så vidt klart seg gjennom overgangen til lydfilmen. Nå var situasjonen brått snudd. Fra suksess med kunstnerisk nyskaping og ny filmteknologi til økende økonomisk usikkerhet.

En av de nye taktikkene kinoene benyttet for å snu den negative økonomiske trenden, var å tilby helaftensprogram som besto av to spillefilmer: Double features som de ble kalt, klarte en stund å lokke et kinopublikum som hadde mindre penger til underholdning, men skapte også nye utfordringer for studioene. Å tilby to filmer for én billett var et godt økonomisk triks, som gjorde at kinoeierne kunne øke billettprisene, men det skapte samtidig et økt behov for billige filmer. Sammen med salget av popcorn var det de filmene som raskt ble kalt B-filmer som reddet den amerikanske filmbransjen.

Mange kinoer ble eid av de store selskapene, men de klarte ikke, eller ønsket ikke selv å øke produksjonen av film i de nye usikre tidene. Dermed vokste det fram en ny filmkultur –nærmest i skyggen av den glamorøse fasaden i Hollywood. De store selskapene, med Paramount og MGM i spissen, produserte såkalte A-filmer: Dramaer, musikaler og komedier med store budsjetter og kjente filmstjerner foran kameraer og mikrofoner. For å kunne tilby double bills gjorde de store studioene og de uavhengige kinoeierne avtaler med nye produksjonsselskaper som spesialiserte seg på kjappe og billige genrefilmer. Dermed vokste det fram en produksjonskultur ved siden av studioglamouren.

Den fattige siden av Hollywood

Monogram Pictures, som i dag er mest kjent som filmstudioet Jean-Luc Godard dediserte debutfilmen Til siste åndedrag til, ble etablert i 1931 for å produsere nettopp slike billige filmer som kunne utgjøre andre halvdel av et kinoprogram. Selskapet fikk snart andre konkurrenter. Republic Pictures ble etablert i 1935, Grand National i 1936 og Producers Releasing Corporation i 1939, og mange andre selskap kom til som alle lagde små og billige filmer. Profittmarginen var stram, og filmene ble nærmest laget på samlebånd etter velprøvde og standardiserte modeller både for fortellingene og for selve filmingen. Det var mest kriminalfilmer og westernfilmer, men det ble også laget skrekkfilmer av disse selskapene som opererte på den fattige siden av Hollywood.

B-filmen var alt det A-filmen ikke var. Det var bare noe ekstra kinopublikum fikk for pengene, billige genrefilmer uten kjente stjerner, kjente regissører, store budsjetter, prangende kostymer og alt annet som kostet penger. Innspillingene ble gjort i rakettfart, og gikk man over budsjettet på én film kunne selskapet risikere konkurs. Likevel ble B-filmene et sted hvor mange filmfolk kunne eksperimentere og prøve ut stilgrep og nye fortellerelementer. Noe så enkelt som en kamerabevegelse kunne spare penger som ellers måtte brukes til klipping.

En av de mange regissørene i Hollywood som opererte i skyggen av storselskapene var Joseph H. Lewis (1907–2000). Han regisserte film etter film nesten uten stans i en årrekke, og selv om de fleste fort ble glemt, både av studiofolk og kinogjengere, var han en mester som viste hvordan man kunne eksperimentere med stil og form og samtidig spare penger. Dette gjorde ham til en ettertraktet regissør, som også etter en tid fikk anledning til å regissere filmer for Columbia og Universal, to av de større studioene i Hollywood.

B-filmens mester

Joseph H. Lewis jobbet i mange år helt i ytterkanten av det som gjerne kalles Hollywood. Han startet som klipper i 1935, regisserte sin første film i 1937, og i årene mellom 1937 og 1944 regisserte han hele 24 spillefilmer på åtte år. Rekorden satte han i 1940. Da hadde han regiansvaret for hele sju spillefilmer.

Selv om det er de 16 spillefilmene han regisserte i perioden 1945 til 1958 han helst huskes for, var læreårene straks før og under krigen helt avgjørende for hans karriere. Hans mange westernfilmer var alle laget etter samme enkle lest, men hadde samtidig en virtuos stil som ikke var vanlig i slike filmer. Fordi han alltid ønsket å lage gode visuelle løsninger hadde han gjerne med seg en stor kasse med vognhjul på settet. Ofte filmet han gjennom disse vognhjulene for å skape en skarp kontrast mellom forgrunn og bakgrunn i bildene, og i bransjen fikk han raskt tilnavnet «Wagon Wheel Joe».

Selv om han først skapte seg et navn med westernfilmer, var Joseph H. Lewis nærmest altetende. Ble han spurt om å lage en skrekkfilm sa han ja, og resultatet ble Invisible Ghost (1941), der Bela Lugosi gjorde sin beste rolle siden han spilte Dracula drøyt ti år tidligere. Var oppdraget en krigsfilm var Lewis like positiv, og filmene Bombs over Burma (1942) og Retreat, Hell (1952) viste at han også mestret denne genren. Da den siste filmen ble laget hadde han imidlertid funnet sin rette genre: Den mørke og hardkokte kriminalfilmen. Filmtypen som i ettertid fikk navnet film noir.

Hans første gode krimfilm var My Name is Julia Ross (1945). Dette er en film som kan minne mye om en film som alltid havner på favorittlistene, og som for lengst har fått status som en av de store klassikerne: Alfred Hitchcocks Vertigo (1958). For å dekke over et mord blir en kvinne dopet ned og lurt. Hun tror til slutt at hun er en annen, selv om hun har sine mistanker, og langsomt avdekkes en djevelsk plan der hun selv skal bli neste offer.

Grenseoverskridende

Selv om Lewis fortsatte å regissere filmer i mange ulike genre, og gikk fra det ene selskapet til det andre, er det først og fremst for et lite knippe noir-filmer han huskes for i dag. The Undercover Man (1949) er en film om jakten på organisert kriminalitet, og The Big Combo (1955) huskes i dag for sine kyniske og voldelige gangstere og sin djerve framstilling av seksualitet. Selvsensurkontoret i Hollywood, The Production Code Association, ville forby filmen fordi den hadde en scene der en gangster tilfredsstiller sin elskerinne med munnen, men Lewis klarte å snike seg unna gjennom å peke på at han bare antyder noe som kan tolkes på forskjellige måter. Man kan ikke sensurere tolkninger, sa han, og klarte å få filmen usensurert gjennom kontrollen. Lewis lagde også filmer som sprengte eller overskred andre grenser. Cry of the Hunted (1953) etablerte nærmest sin egen undergenre: «bayou noir». Her byttes bakgatene i storbyen ut med sumpområdene i Louisiana.

Og midt imellom alle disse filmene regisserer han Gun Crazy i 1950. Manuset var skrevet av Dalton Trumbo under pseudonym, ettersom han var svartelistet for sine kommunistsympatier, og Lewis og Trumbo skapte en av de vakreste og mest tragiske kjærlighetshistoriene som er laget i Hollywood. Gun Crazy handler om to skakkjørte mennesker som overveldes av en kjærlighet så stor at den nærmest sluker dem og hele verden. Franskmennene har et ord for dette: l’amour fou. En gal kjærlighet. De er så oppslukt av hverandre at de ikke kan leve uten den andre. I denne filmen har de begge også en usunn besettelse for skytevåpen.

Århundrets kjærlighetshistorie

«Vi skal bli gamle sammen», sier Laurie (Peggy Cummins) smektende til Bart (John Dall) når de ligger i hverandres armer. De er på flukt fra loven. Bart har fortalt hvor nervøs og redd han er, selv om han raner banker og butikker med revolveren i hånden, og Laurie trøster ham. Vi som ser filmen, vet at det aldri vil skje. Bart og Laurie vil ikke bli gamle og leve et langt liv. De er som alle sanne noir-karakterer på vei ned i avgrunnen. Allerede fra første møte er de merket av døden.

Laurie er langt på vei en femme fatale. Hun er farlig, den fatale kvinnen menn lokkes til. Når hun ser på Bart, blir han en annen. «Han er en mann», sier hun, og blikket hennes veier og måler Bart når de møtes første gang. «Hun er ikke den typen som laget et lykkelig hjem», sier noen til Bart tidlig i filmen. Og Laurie er det motsatte av en home maker. Hun er en av mange noir-kvinner som selv velger den mannen hun vil elske. En mann hun vil dra med seg i en voldsspiral som bare kan ende med døden.

Både Laurie og Bart er sammensatte og motsigelsesfulle rollefigurer. Selv om de er helt på grensen til stereotypier, har de samtidig en hemmelighetsfull kjerne. Joseph H. Lewis er ikke interessert i psykologiske forklaringer og motivasjoner og leker med våre forventninger om at karakterene bli forklart. Noe av storheten i en film som Gun Crazy er hvordan den overskrider eller stiller spørsmål både ved stereotypiske framstillinger av kvinner og menn, og samtidig også underminerer selve vår trang til å forstå personene som skildres. Laurie og Bert skal ikke forstås. De er både større og mindre enn livet. Lewis skjærer helt inn til beinet. Det handler om sex og vold, begjær og dunkle drifter, om å tilhøre noen så sterkt at ens egen identitet nærmest viskes ut, og om en drift mot død og selvdestruksjon.

Gun Crazy er en film om sterke følelser. I en scene forteller Bart Laurie at han ofte har mareritt og våkner opp midt på natten. Han føler at alt er en illusjon. «Jeg er din», sier Laurie med slørete stemme, «Og jeg er ekte og virkelig». Alt er en slags illusjon alt annet enn kjærligheten og adrenalinrushet når de raner en bank. Lewis forteller om to mennesker som bevisst går til tilværelsens bunn i en eksistensiell gest av motstand, blind vold og ekstase.

En nattsvart klassiker

Når Gun Crazy trekkes fram i dag er det som oftest fordi Joseph H. Lewis er en mester i å få mye ut av lite penger. Han var en virtuos stilist, og Gun Crazy er full av minneverdige scener som mange filmfolk kan lære noe av. Mest kjent er en scene der Bart og Laurie raner en bank. Istedenfor å vise den på vanlig måte, med stigende spenning ettersom Bart stormer inn i banken, forblir kamera hos Laurie i bilen utenfor. I en tre og et halvt minutt lang tagning venter vi i bilen uten å se hva som foregår i banken. En politimann kommer opp til henne, og hun slår av en prat med ham om våpen, alt mens vi vet at Bart raner banken.

Denne scenen trekkes gjerne fram av mange filmfolk for å si noe om at less is more. Å unnlate å fortelle eller vise fram noe, er ofte helt avgjørende. Ved å unnlate å vise det vi så gjerne vil se, nemlig selve ranet, skaper Lewis en mer intens spenning enn om han hadde klippet fram og tilbake mellom de to, eller bygget opp en liten minifortelling om selve ranet inne i banken. Den lange tagningen var et av mange enkle grep Lewis hadde lært som B-film-regissør. Han elsket kamerabevegelser og lange tagninger, og det var også en effektiv måte å spare penger på. Noen ganger ble kompliserte scener til fordi man lå etter skjemaet og trengte å filme flere sider av manuset. Andre ganger var det hele en måte å gjøre en standardisert historie interessant og spennende på.

En av grunnene til at Gun Crazy må regnes som en liten, nattsvart klassiker, er måten Lewis filmer på. Hvert bilde er ladet med en egen skinnende kraft, som gjennomlyses av den mektige musikken og de kjappe replikkvekslingene. Lewis gjør ting andre regissører ikke våger, alltid for å øke intensiteten i dramaet og samtidig for å gjøre det litt mer interessant. I en av de intense biljakt-scenene filmer Lewis til og med gjennom rattet på bilen. Vi ser ansiktene til Bart og Laurie fanget inn av bilrattet. Han kun ikke dy seg. «Wagon Wheel Joe» kunne ikke bruke kassen med vognhjul i denne filmen, men bilrattet gjorde samme nytten.

Født til å stikke av

Gun Crazy er en film som nærmest er et frampek til den nye ungdomskulturen på slutten av 1950-årene. Lewis’ film er rock ‘n’ roll. Bob Dylan sa en gang at sangeren Roy Orbison sang som en kriminell, og Lewis filmer som om han var en kriminell. Gun Crazy er som en tidlig sang av Bruce Springsteen, en av mange artister som så opp til Orbison og andre rockere. Bart og Laurie er «born to run».

Som i alle noir-filmer handler Gun Crazy om de mest eksistensielle spørsmålene i livet. Det handler om sex og vold, og om liv og død. Og om en kjærlighet som er større enn livet. Selv om filmen er full av klisjéer reduseres ikke Bart og Laurie til stereotypier. De er motsigelsfulle og hemmelighetsfulle, vanskelig å forstå fullt ut.

I sluttscenen har de søkt tilflukt i et sumpområde i en nasjonalpark. Lewis’ film skildrer USA som det historikeren Richard Slotkin har kalt en «gunfighter nation». Samtidig skildrer filmen tilværelsens mest grunnleggende følelser, drifter og eksistensielle spørsmål. De har vært på flukt hele dagen. Grimete i ansiktene ligger de tett ved hverandre når politiet og FBI omringer dem i tåka. «Jeg skal drepe alle», sier Laurie. Men det er Bart som skyter den desperate Laurie, før han selv blir skutt ned av politiet.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon