Sjalusi under åpen himmel – om opera, film og realisme

Franco Zeffirellis Verdi-filmatisering Otello går for tiden på kino i Norge. I denne artikkelen beskriver Trond Olav Svendsen både denne filmen og andre møter mellom filmmediet og operaformen.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 3 1987 Bestill nummeret



Relatert

Anti-realisme i New Zealandsk film

Z #2 1993: New Zealand har i en lang periode vært inne i en dyptgripende økonomisk krise. Til tross for [...] | kun utdrag

Oslo – åpen by: Arne Skouens «Gategutter» og neorealismen

Z #2 1990: Arne Skouens debutfilm Gategutter er et enestående verk i norsk filmhistorie. At den også har [...] | kun utdrag

Er film løgn og bedrag? Og er vi tilfreds med det?

Z #3 1994: Omkring filmteknologien og filmkunstens hundreårsjubileum er det betimelig å tørke støvet av [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Sint, prinsippfast, men formmessig sprikende: Da den nye filmen kom til forbundsrepublikken

Unge tyske filmskapere på 60-tallet ville vekk fra konvensjoner og kommersielle krav. | kun utdrag

Den nye tyske filmen – Opprør og nyskapning 1962-1982

«Den gamle filmen er død. Vi tror på den nye.» Disse ordene avsluttet manifestet som 26 kortfilmskapere presenterte på kortfilmfestivalen i Oberhausen den 28. februar 1962. Den døde filmkulturen til fedrene og bestefedrene skulle erstattes med noe nytt. Gunnar Iversen gir i denne teksten en introduksjon til "den nye tyske filmen". | kun utdrag

Fra politisk pamflett til klassiker

Katharina Blums tapte ære fra 1975 er en film som treffer som en knyttneve i magen. | kun utdrag


Fra arkivet

Fra dunkle lamper til glitrende stjerner: personlige betraktninger rundt kvinneskikkelser og samfunnsyn i Zhang Yimous episke filmer

Z #4 2006: [byline: INGRID DOKKA er rådgiver ved Norsk filminstitutt og nestleder i Norsk [...]

Cannes-festivalen 1990: Best uten smoking

Z #3 1990: Vår utsendte kan også i år rapportere om spennende filmer i Cannes, om ikke så mange i [...] | kun utdrag

Intet menneske er en øy

Z #4 2017: Den presise, men følsomme analysen av borgerskapet er kun ett aspekt ved Joanna Hoggs estetiserte realisme. | kun utdrag