Sjalusi under åpen himmel – om opera, film og realisme
Franco Zeffirellis Verdi-filmatisering Otello går for tiden på kino i Norge. I denne artikkelen beskriver Trond Olav Svendsen både denne filmen og andre møter mellom filmmediet og operaformen.
TweetRelatert
Anti-realisme i New Zealandsk film
Z #2 1993: New Zealand har i en lang periode vært inne i en dyptgripende økonomisk krise. Til tross for [...] | kun utdrag
Oslo – åpen by: Arne Skouens «Gategutter» og neorealismen
Z #2 1990: Arne Skouens debutfilm Gategutter er et enestående verk i norsk filmhistorie. At den også har [...] | kun utdrag
Er film løgn og bedrag? Og er vi tilfreds med det?
Z #3 1994: Omkring filmteknologien og filmkunstens hundreårsjubileum er det betimelig å tørke støvet av [...] | kun utdrag
Fra siste Z
Sulten etter å høre til
Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag
Markens grøde
Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag
Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.
Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag
Fra arkivet
Z-enquete – kortfilmskapere om norsk film
Z #3 2022: Z har spurt kortfilmskaperne Ida H. Eldøen, Linda Gathu og Ingrid Liavaag, Carl Georg Rødsten og Ivar Aase om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.
You wouldn’t steal a car
Z #1 2024: DVD-gullalder, leiefilm, søndagsfilmen og LimeWire. Min generasjon har virkelig boltret seg i alternativer for å se film gjennom oppveksten. I løpet av vår coming-of-age har formatrevolusjonen skutt fart, og gått fra overganger til underganger, frem til vi nå sitter her med streaming.
Jeg er nyfiken, blå. Blue Velvet
Z #2 2011: I dag, 7. februar 2011, er det over ti år siden mitt forrige møte med Blue Velvet. Hadde den på VHS og så den på Cinemateket. Når jeg ser den igjen i kveld blir det for fjerde eller femte gang, tipper jeg. Men før jeg kommer så langt, tenkte jeg å dele det jeg husker, formidle hvilke minner som knytter seg til den blå fløyelen, hva som sitter igjen snaue tjue år siden vi satt i stua til mora til Arne, en alt for lys vårdag i 1992.
