Det beste jeg kunne gjøre som medmenneske, var å forsøke å lage en film som beskriver hvordan det føles å være et barn som vokser opp i ustabilitet, sier regissør Monica Strømdahl om den prisvinnende dokumentaren Flophouse America, som bød på betydelige etiske utfordringer. 

I år viet kortfilmfestivalen i Oberhausen et eget program til historiske antologifilmer. Vi tar en nærmere kikk på det særegne hybridformatet, der individuelle og gjerne svært ulike kortfilmsegmenter er satt sammen til én langfilm.

Kjølig observerende fra utsiden av muren, versus intens medopplevelse innenfra konsentrasjonsleiren – i>The Zone of Interest/> og Sauls sønn står nærmest i diametral motsetning til hverandre i hvordan Holocaust skildres. Men de to filmenes fortellerstrategier har også klare likhetstrekk.

Den europeiske kolonialismen vender tilbake i flere spillefilmer for tiden, der denne lite ærefulle historiske perioden ikke bare skildres i tilbakeskuende perspektiv.

I Manhattan spiller Woody Allen en 42-åring i et forhold til en 17 år gammel jente. Men framstilles dette egentlig på en så «normaliserende» måte som det hevdes i HBO-serien Allen v. Farrow? Aleksander Huser ser nærmere på hvordan forholdet skildres i filmen, og på et lignende «mai-september»-forhold i Husbands and Wives. 

I serien vår «Filmkultur i krisetider» retter Aleksander Huser blikket mot Hellas. Til tross for at landet har opplevd en dyp økonomisk krise, har greske filmskapere i det siste tiåret levert en bølge av sterke, originale og til dels absurde filmer.

Rainer Werner Fassbinders filmer diskuterte og refset sin samtid, men var ikke ment å være sosialrealistiske gjengivelser av virkeligheten.

Coen-brødrenes mesterlige debutfilm introduserer mange av elementene de senere skulle bli kjent for, men framstår samtidig som en enslig, mørk svale i deres filmografi.

Spranget fra Ratcatchers elegante sosialrealisme til We Need to Talk About Kevins ekspresjonistiske og assosiative formspråk kan virke stort, men det går flere røde tråder gjennom Lynne Ramsays tre første spillefilmer – med Morvern Callar som et naturlig bindeledd i midten.

Den gamle keiseren Terrence Malick er tilbake, med enda mindre klær på enn sist.

Tja, hvor begynner man? Først kan jeg vel være ærlig om at jeg i skrivende stund allerede er en uke forbi den opprinnelige fristen for å levere denne teksten. Dessverre sier vel det noe om hvordan jeg jobber – som jo er hva jeg har blitt bedt om å skrive om her.

Artikkelforfatteren har både i fjor og i år fortløpende kommentert Kortfilmfestivalen i Grimstad i Zs daglige festivalavis. Etter årets festival har ettertanken meldt seg. Her kommenterer han situasjonen for norsk kortfilm akkurat nå: Er det slik at vi dyrker middelmådigheten?

I skrivende stund har regnet stilnet igjen, og sola kikker atter fram over hustakene i denne min lille Sørlandske oase. Jeg går stille gjennom rommet mitt, dette hjemmekoselige krypinnet jeg har leid for en snau uke på Kortfilmfestival i Grimstad. Og "følelsan dæm slit i mæ", sang Åge, han gikk også stilt igjennom rommet. Jeg…

Jeg så den i går, liksomdokumentaren 'Get ready to be Boyzvoiced'. Eller mockumentaryen, som det også kalles. (Den siste setningen leses best om man forestiller seg Jon Almaas si det.) Jeg har sett den to ganger tidligere. Jeg husker go'følelsen på premieren, folk lo godt gjennom hele filmen og applausen var heftig fra den begeistrede…