Jeg så den i går, liksomdokumentaren ‘Get ready to be Boyzvoiced’. Eller mockumentaryen, som det også kalles. (Den siste setningen leses best om man forestiller seg Jon Almaas si det.) Jeg har sett den to ganger tidligere. Jeg husker go’følelsen på premieren, folk lo godt gjennom hele filmen og applausen var heftig fra den begeistrede salen og varte rulleteksten ut og enda lenger. Jeg husker at jeg tenkte at folk kommer til å digge denne filmen, den kommer til å bli en landeplage. Norge hadde fått sin ‘Spinal Tap’, og ikke bare det, men en ‘Spinal Tap’ for det nye millenniet.
