Forventningene til Francis Ford Coppolas Megalopolis, som ser ut til å bli den amerikanske gigantens aller siste film, er store. Men burde de egentlig være det? Jeg har sett alle Coppolas filmer, så du kan slippe.

Biografifilmen om Priscilla Beaulieu, den 14 år gamle skolepiken som endte med å gifte seg med selveste Elvis Presley, skildrer livet hennes gjennom en pudderrosa linse, men er langt fra et rosenrødt portrett.

Hva skjer når Hollywood-regissøren Ridley Scott kaster seg over en av Frankrikes store nasjonalhelter? 

Selv om plottene i Studio Ghiblis filmer ikke alltid tilbyr de store actionopplevelsene, gir filmene deres oss noen av de rikeste opplevelsene animasjonsfilmen kan by på. Så også med Gutten og hegren.

Hva vil det si å sende skam i arv til sine barn? I Saraband, Bergmans siste film, utforsker han hvordan følelser forplanter seg nedover i generasjonene.

Molly Manning Walkers mesterlige regidebut gir oss den usminkede versjonen av alle tenåringers drøm og foreldres skrekk: Vennegjengens sydentur.

I Sulis 1907 tar Nils Gaup oss med ned til arbeiderne i gruvene. Men blir filmen for kammerspillaktig og innstengt?

Noen mennesker bare elsker film. Toril Simonsen er en slik person. Gjennom mer enn 45 år har hun jobbet med og for film. I sommer ble hun hedret med kortfilmfestivalen høyeste pris, Gullstolen. Z har tatt en prat med henne i det hun nå er i ferd med å forlate sin jobb i Norsk filminstitutt…

Med et navn som nesten er for godt til å være sant og med hele syv skrekkfilmer i beltet de siste syv årene seiler Mia Goth opp som den nye definitive dronningen av sjangeren.

Med dokumentarisk dialog vever Reality oss inn i et kafkask mareritt hvor hverdagslig tomprat er det fremste våpenet.

Med premiereklare The Recovery Channel introduserer Ellen Ugelstad den utopiske ideen om en nyhetskanal viet psykisk helse.

En liten, skitten B-film om et kjærestepar besatt av våpen. Hva er det ved denne undervurderte filmen som gjør at Gunnar Iversen må se den igjen og igjen?

Er Barbie-filmen kapitalisme og feminisme i skjønn forening?

Syrlige familierelasjoner, en Alice i Eventyrland-odyssé og utsøkt tyrkisk dialog: Chloé Faulkner skriver om filmene fra Cannes-festivalen som har blitt hos henne.  

Med Rebecca (1940), vendte Alfred Hitchcock for alvor over til den psykologiske thrilleren og utfordret Hollywoods sensurregler.

Den særegne norditalienske Far East Film-festivalen som Zs redaktør elsker.

Virkeligheten har tatt igjen det karikerte i Aki Kaurismäkis skildring av arbeiderklassens lodd. Under årets Cannes-festival kommer en ny sårt tiltrengt dose realisme fra den såkalte «kultfilmskaperen».

En tilsynelatende enkel film om familierelasjoner bobler og syder under overflaten når Cristian Mungiu ser nærmere på kulturkollisjoner, kjønnsroller og det vi ikke får se i skogen.

Såkalt kvinnefilm og kvinneliv får en herlig kritisk og selvrefleksiv behandling i Helke Sanders glitrende gode dokufiksjon Redupers på MUBI.

Argento, Hitchcock eller Scooby-Doo? I Joanna Hoggs nyeste film leker hun med skrekkfilmtropene. Men er disse bare en distraksjon?

Med Blonde (2022) vil regissør Andrew Dominik at vi skal se ikonet Marilyn Monroe slik hun virkelig så ut, samtidig som hans symbolladete billedspråk vender bort fra virkelighetens vesen over til en fortolket indre tilstand.

Lydia Tár er så intelligent, kultivert og karismatisk at det er lett å la seg forføre. Zs anmeldere Marte Stapnes og Chloé Faulkner diskuterer mytemaskinen TÁR. 

Et portrett av en regissør, skildring av en sykdom, og et filmatisk kjærlighetsbrev. Den siste filmen er en rørende filmfortelling, om det aller beste i oss.

Hvor går grensen mellom makkverk og kunstverk? Mads Wang-Svendsen ser nærmere på den dårlige filmen, og når den bikker over i severdig kunst.